Kj°pt

ISBN: 9788243009141
Status: I salg
Utgivelsesår: 2015
Innbinding: Innbundet
  


Fra krig til krig

En biografi om C. J. Hambro
Politisk og personlig biografi om en norsk gigant i krigshistorien!
Biografi over en norsk gigant - den store redningsmannen 9. april, og om kjærlighetshistorien som preget ham.

C. J. Hambro er en ruvende skikkelse i norsk politisk historie: Som parlamentariker, leder for Høyre og redaktør i Morgenbladet. Som leder
for Folkeforbundet var han en internasjonal skikkelse på linje med Nansen. Den . april brakte stortingspresident C.J. Hambro regjering, storting og kongehus i midlertidig sikkerhet til Elverum fra de tyske invasjonsstyrkene. Den samme natten utstyrte Hambro regjeringen med elverumsfullmakten, som ble avgjørende for eksilregjeringens evne til å ivareta rikets interesser under krigen. Han la slik grunnlaget for fem års motstandsarbeid styrt fra London.

IIselin  Theien bringer oss svært nær Hambro. Gjennom private brev blir vi kjent med en karaktersterk mann, en svært begavet politiker, en dedikert kulturpersonlighet. Sentralt står det lidenskapelige og svært kontroversielle forholdet Hambro hadde til den  år eldre skuespillerinnen
Gyda Christensen. Gjennom deres brevveksling får vi ta del i det intime men det tegnes også et større bilde av Hambros liv og gjerning.
Boka gir et portrett av Norge og Europa i den svært turbulente mellomkrigstida, en periode som er lite omtalt i norsk populærhistorie.

Om forfatter:
Iselin Theien (f. 1974) er historiker fra Universitetet i Oxford og Oslo. Hun har tidligere utgitt ”Sonja Wigert. Et dobbeltliv.” som fikk strålende mottakelse: «Det er sjelden å lese en så veldokumentert biografi som den historikeren Iselin Theien har skrevet om skuespilleren Sonja Wigert.» Jon Michelet, Klassekampen «En gnistrende biografi » Terningkast 6 Guri Hjeltnes, VG


LES UTDRAG:

Kapittel 13: Stormaktenes spill


Brytningene mellom Hambros taler om internasjonal solidaritet i Genève og regjeringens strikte nøytralitetslinje gikk ikke ubemerket hen. Den konservative britiske ukesavisen Spectator kommenterte at storslagenheten i den norske forsamlingspresidentens uttalelser ikke ga seg noe synlig utslag i de skandinaviske landenes politikk overfor Finland. Vel var de nøytrale i en vanskelig posisjon i Europa av 1939, men det var vanskelig å få noen sympati med de skandinavene man møtte i Genève, skrev Spectators korrespondent Eileen Power:

[D]eres holdning er den at de godt vet at Finlands kamp er deres egen; eller snarere, de vet at deres nasjonale overlevelse er avhengig av en alliert seier i den pågående kampen. Men ettersom det er få av dem som ikke tror at de allierte vil vinne, forventer de å høste fruktene av en seier uten på forhånd å betale prisen for å havne i konflikt med de totalitære maktene.

Hambro delte Spectators moralske indignasjon. Han delte også synet på at Finlands kamp var Norges, både ideologisk og strategisk. «Man vet, i hvert fall i Norge, vet positivt at Russland bare vil ha Fiskerhalvøen og Petsamo for å komme frem til Norge og kreve Finnmarken,» skrev han til Gyda da forsamlingen var slutt. «Og allikevel er Norge og Sverige (ved siden av de arme baltiske stater) de eneste som viser slik feighet!»
I denne kampen sto Hambro trygt plassert på majoritetens side i Norge, der Finlands sak engasjerte dypt og bredt. Det sivilie samfunn trådte inn der regjeringen ikke ville gå, og daglig kunne man lese annonser i avisene for Finlandsmøter, basarer, konserter, moteshow og innsamlinger av sekker, tepper og vinterklær, alt til inntekt for det nordiske broderfolket. Ja, Aftenposten startet til og med opp med en egen norsk-finsk språkspalte som skulle gi leserne små leksjoner i nyttige finske ord og uttrykk. Det ble også satt opp vervingskontorer i flere byer, og over 700 nordmenn meldte seg som frivillige soldater for Finland i vinterkrigen. Samtidens redaktør Jacob Worm-Müller beskrev det frivillige engasjementet for Finland som en psykologisk renselse fra nøytralitetens skyggeside: "Hvis nøytraliteten skal utarte til trelldoms frykt, til en taushet som bare gangner angriperen, voldsmannen, kan den skape en moralsk oppløsning i vårt folk, slik at det på nødens dag står uten venner og uten respekt."
På sin vei hjem fra Genève ble Hambro stanset i Amsterdam med ilbud om rikstelefon fra minister Holma i Paris, som kunne fortelle at han hadde fått tilsagn om fransk og britisk militær støtte i kampen mot Stalin. Holma ville at Hambro skulle sondere terrenget hos regjeringen hjemme for å få rede på mulighetene for å la de allierte transportere tropper og utstyr over norsk territorium for å hjelpe Finland. Riset bak speilet dersom Norge la hindringer på en hjelpeaksjon til Finland, var at den engelske og den franske regjeringen via Holma formidlet nettopp det Worm-Müller hadde fryktet for: At Norge neppe kunne regne med å bli hjulpet selv om det skulle bli nødvendig senere.
Hambro hadde fått ryggdekning fra styret i Høyre for å kreve handling av regjeringen da han la frem budet fra Holma i et møte for utenrikskomitéen den 22. desember. Her argumenterte han for at Norge ikke godt kunne nekte de allierte bistand, om ikke annet så av hensyn til landets omdømme:

Jeg tror at for de nordiske lands stilling utover i den ganske verden er det av ganske overordentlig stor viktighet at den oppfatning ikke får bre seg, at man i og for seg i Norge og Sverige står mere likegyldig til det som hender i Finland enn de aller fleste steder i Europa.

Nygaardsvold kunne forstå at Hambro var sterkt interessert i Finlands sak ettersom han akkurat var kommet hjem fra Genève. Men han ville ikke ha på seg at regjeringens forsiktighet skyldtes likegyldighet. Norge lå kanskje nærmest til for å hjelpe, sa han, «men jammen ligger vi også nærmest i skuddlinjen». Derfor gjaldt det først og fremst for Norge å stille seg slik at en ikke ga Sovjetunionen noen påskudd for å angripe.
Koht så som vanlig strengt prinsipielt på nøytralitetsspørsmålet, og slo kaldt vann i Hambros brennende årer ved å minne om Haag-konvensjonens regler. En nøytral stat hadde ikke lov til å tilllate transitt av en fremmed stats tropper, selv om Hambro mente at de sikkert ville reise i sivil og først organisere seg som en uniformert styrke etter å ha passert grensen til Finland. Tillot regjeringen engelske og franske styrker å passere over norsk territorium, kunne ikke Norge lenger påberope seg nøytralitet, sa Koht – og mistenkte at det var nøyaktig dette England og Frankrike håpet å oppnå. Ja, i sine private notater avfeide utenriksministeren de allierte kravene om gjennommarsj av tropper til Finland som «politisk fiff med andre formål». Hambros private refleksjoner hellet den andre veien. Han lot all sin inngrodde skepsis til Storbritannia fare i denne saken, og fortalte Gyda at han daglig var i kontakt med alle dem som arbeidet for Finland og sendte telegrammer til Paris, London, og New York. «Det gjelder å arbeide ganske stille – og fortrøstningsfullt,» skrev han til henne i romjulen.
På tampen av 1939 befant krigen seg fortsatt i det som er blitt kalt dens merkelige eller falske fase, og det rådet usikkerhet om hva vennskapsavtalen mellom Tyskland og Sovjetunionen egentlig innebar. Koht kunne informere utenrikskomitéen om at opplysningene fra Berlin spriket i alle retninger når det gjaldt det store spørsmålet om hva Hitler ville foreta seg dersom Norge kom Finland aktivt til hjelp mot Stalin. Mowinckel advarte sterkt mot å tro at det ville bli «noen isolert liten krig» av at Norge og Sverige tilbød Finland militær hjelp. På grunn av ikke-angrepsavtalen mellom Sovjetunionen og Tyskland ville det bli en verdenskrig, mente han, der Sverige sto spesielt utsatt til for tyske angrep. Hambro hadde i alle år hatt det internasjonale perspektivet til felles med Venstres leder i utenrikspolitikken, men i spørsmålet om å komme til Finland til unnsetning trakk det ham i den motsatte retningen av Mowinckels nøytalitetsbesettelse. «Vi kan jo ikke lukke øynene og late som vi lever utenfor verden,» sa Hambro.
Det partiet som var mest engstelig for konsekvensene av Hambros internasjonalisme, var som alltid Bondepartiet. Sundby mente at Hambro hadde oppført seg enda mer uansvarlig enn fryktet "når han var der nede alene i Genève". Ifølge Sundby var Bondepartiets samlede gruppe beredt til å ofre Hambro som stortingspresident fordi han hadde vært så uforsiktig å la seg velge til president for Folkeforbundet.
Imidlertid ble det også ved denne korsvei vanskelig for Bondepartiet å gjøre noe annet enn å stemme på Hambro da presidentvalget kom. Da Stortinget samlet seg i 1939 sto Hambro under angrep fra det ytre høyre; i januar 1940 hadde det ytre venstre sluttet seg til. Bak lukkede dører kunne Koht mandagen den 8. januar 1940 fortelle de folkevalgte at Norge hadde mottatt trusler fra Sovjetunionen. I ren gangsterstil hadde den russiske ministeren i Oslo troppet opp på døren hjemme hos den norske utenriksministeren lørdag natt med en note fra regjeringen i Moskva. Der sto det at Norge førte en "hemningsløs kampanje mot Unionen av de Sosialistiske Sovjetrepublikker som ikke kan føre til noen [sic.] annet enn til forvikling". Øverst på Stalins liste over fiendtligsinnede nordmenn sto Hambro, etterfulgt av lederen for den norske Finlandskomitéen, generalmajor Ivar Aavatsmark.
Mot dette bakteppet var det at Hambro på nytt ble valgt til stortingspresident uten motkandidat, sammen med resten av stortingets presidentskap: Arbeiderpartiets Magnus Nilssen som visepresident, og så Peter Thorvik, Neri Valen, Gabriel Moseid og Andreas Moan. Sammen med sin leder representerte de alle de store partiene på Stortinget, og de var godt erfarne, eldre politikere. Moseid hadde utmerket seg den siste tiden som en nidkjær forsvarer av Stortingets rettigheter overfor regjeringen; et engasjement som hadde satt førstepresidenten rent i skyggen. Med denne besetningen skulle Stortinget være i trygge hender gjennom uværet som seilte opp.
Fra sidelinjen kommenterte Dagbladet at gjenvalgene ikke nødvendigvis skulle tas til inntekt for de enkelte mennene i presidentskapet, men først og fremst var uttrykk for en samling om Stortinget i en krisetid. Avisen ville samtidig minne om kritikken som lå og ulmet mot det 89. Storting. Egentlig skulle det ha vært et frisk og nyvalgt ting som trådte sammen i januar 1940; men så hadde de folkevalgte utvidet sin egen samlingstid fra tre til fire år og dermed bevilget seg selv et jubelår, skrev Dagbladet.



Nye slag om sjøgrensen, februar 1940

1940 var altså blitt et valgår, men Hambros oppmerksomhet var udelt rettet mot utenrikspolitikken. Spørsmålet han ville ha regjeringen til å avklare ved inngangen til det nye året, hadde han hentet fra et irsk kompleks: Det var en selvfølge at man var nøytrale, sa han, spørsmålet var bare hvem man var nøytrale med? Nå lå det under at Hambro var enig både med Koht til den ene siden og med Mowinckel til den andre om at Norge ikke måtte havne på feil side. På samme måte som under den første verdenskrigen var det altså ganske klart at Norge måtte være nøytralt med Storbritannia, men det betød ikke at Norge ville se mellom fingrene med britiske suverenitetskrenkelser. Fra Storbritannias perspektiv passet engasjementet for Finlands overlevelseskamp godt overens med et ganske annet krigsmål, nemlig å få avskåret eksporten av svensk jernmalm til den tyske rustningsindustrien. Malmen ble fraktet ut over Narvik og fulgte sjøveien nedover langs norgeskysten, og ved å gå iland med allierte styrker i Norge kunne man, slik Chamberlain formulerte det, treffe to fugler med en sten: Støtte Finland og stanse den svenske malmtransporten.

Da Koht la saken frem for Stortinget bak lukkede dører den 8. januar, beskrev han den norske nøytraliteten som mer presset enn noen gang etter at Storbritannia hadde varslet om at det ville patruljere norske farvann for å sette en stopper for den tyske trafikken. Foranledningen til det dramatiske skrittet fra Storbritannias side, var senkningen av et britisk fartøy som nylig hadde funnet sted innenfor den norske tremilsgrensen. Når nå Tyskland brukte norskekysten som krigsområde uten at Norge maktet å stanse det, mente utenriksminister Halifax at Storbritannia var berettiget til å gripe inn for å sikre egne interesser.

Hambro var fullt på linje med Koht og regjeringen når det gjaldt å forsvare Norges sjøterritorium mot enhver suverenitetskrenkelse. Ja, han ville også minne om at man fra norsk side holdt tungen rett i munnen og ikke forvekslet "territorialfarvann" med "nøytralitetsfarvann". Krigen skulle ikke få satt noen stopper ved hans livs kamp for firemilsgrensen; det var bare for forsvarsformål at man hevdet grensen på tre nautiske mil som britene refererte til i sitt klagemål.

Når det gjaldt Finlands stadig mer desperate kamp, forble Hambro på konfliktkurs med regjeringen. Tidlig i februar kom urovekkende meldinger om at en storoffensiv fra Sovjetunionen var under opprulling, etter snart tre måneder med massive bombeangrep mot finske stillinger og sivile. På dette tidspunktet var Hambro i Haag på møte i kontrollkommisjonen, der han ble gjenvalgt som formann med Harri Holma som sin nestformann. Til Gyda fortalte Hambro at man - som ventelig var - hadde holdt lange diskusjoner om Finland. Han hadde selv holdt et innlegg og var redd han kanskje hadde uttrykt seg noe paradoksalt, som han kalte det, "[m]en enkelte av disse diplomater er til å få lus av i sin overdrevne forsiktighet."

Hambro ville dog ikke vedkjenne seg å ha holdt noen slik tale da Dagbladet rapporterte om at han hadde holdt en flammende appell til de engelske og franske delegerte om å skaffe 50 000 mann til Finland. Tvert imot gikk han til det skritt å sende inn et dementi som avisen trykket den 15. februar, der han avskrev Dagbladets telegram som ren fantasi. Folkeforbundets organer hadde selvsagt ikke behandlet noen spørsmål av politisk karakter, skrev Hambro, og forøvrig var møtene av helt konfidensiell karakter.
Fra sin tid som Folkeforbundsdelegat et tiår tidligere hadde Worm-Müller reagert kraftig på at Hambro kom med uttalelser i Genève som han benektet da han kom hjem. Dengang hadde det dreid seg om en frisk kritikk han hadde kommet med av de internasjonale pressebyråene, og Worm-Müller hadde vært så sjokkert over Hambros forsøk på å løpe fra det han vitterlig hadde sagt at han i følge sine egne opptegnelser sa til ham at ”du lyver som en legemsfeil. Noen er pukkelryggete, andre er låhalte, og du lyver”. Senvinteren 1940 mente den samme Worm-Müller at Hambro var den beste mannen Norge hadde i en ellers svak nasjonalforsamling og i selskap med det han privat karakteriserte som en skjelven statsminister, en utenriksminister som var nøytral inntil idioti og en Venstreleder som antagelig var blitt senil.
Nå tok det ikke mange dagene etter de noe paradoksale uttalelsene i Haag før Hambro viklet seg inn i nye kontroverser med pressen. Denne gangen var det den dramatiske Altmarksaken som fikk ham til å løsne på sin selvpålagte lov om at avismenn ikke burde la seg intervjue. Natt til 17. februar 1940 hadde engelske flåtestyrker jaget det tyske krigsskipet Altmark på land i Jøssingfjorden ved Flekkefjord. Sjøslaget etterlot seg seks døde tyskere mens de 300 britene som hadde vært holdt fanget på skipet ble befridd. Mens Storbritannia jublet over sine frigitte fanger kategoriserte Tyskland hendelsen som det rene sjørøveri i norske fjorder; en beskrivelse Hambro ikke var langt unna å si seg enig i da han tok på seg ansvaret for å gi en offisiell norsk kommentar til det som hadde skjedd. Englands aksjon i Jøssingfjorden var "den mest flagrante krenkelse av en nøytral stats territorium" som hadde funnet sted under krigen, uttalte Hambro til N.T.B. og Reuter, og kategoriserte nøytralitetskrenkelsen som en voldshandling mot Norge. Ekstra uheldig var det at britene hadde tatt seg denne friheten nå, rett før den nye handelsavtalen mellom Storbritannia og Norge skulle bringes i havn, sa Hambro med en dårlig skjult trussel om at Altmarkepisoden kunne få alvorlige følger for samarbeidet over Nordsjøen.

En sak var at pressen stilte spørsmålstegn ved hvor heldig det var at landets stortingspresident og formannen i utenrikskomitéen kom med så polemiske uttalelser.

En annen var at det i alle politiske leire bortsett fra Høyres på Stortinget ble kritisert at Hambro ga skinn av å uttale seg på vegne av utenrikskomitéen uten i det hele tatt å ha konsultert denne. Arbeiderpartiets Harald Halvorsen reiste kritikken mot Hambro som et eget spørsmål i stortingsmøte bak lukkede dører den 20. februar - til full velsignelse fra den anklagede, som mente at dette var den helt korrekte måten å gå frem i en slik sak. Så fikk han da også rikelig anledning til å forklare hvorfor han hadde funnet det for godt å fyre av en slik bredside mot britene. Blant de mange forklaringsmomentene han kom inn på, var at han mente det var helt nødvendig at Norge fikk gitt sitt syn på saken før britiske feilaktigheter fikk festet seg i verdensopinionen. Og så var det slik at det hadde vist seg helt umulig for pressen å få tak i Koht, som befant seg i Trondhjem, og etter flere timers venting hadde Hambro vurdert situasjonen dithen at det var best han sa noe selv. Til det kunne Nygaardsvold legge til den opplysningen at han jo hadde vært i Oslo hele den lange søndagen det her hadde vært snakk om uten å motta så mye som en telefonopprigning fra Hambro. Også Venstres drevne utenrikspolitiker Christian Stray mente at Hambro klart hadde gått utover sitt mandat: Det var regjeringen som skulle ha uttalt seg, og ettersom Hambro faktisk selv var formann i N.T.B. burde han klart å forhindre at uttalelsene hans ble presentert som et uttrykk for utenrikskomitéens holdning. Bondepartiets Sundby hentet frem sin tolkning av Hambros personlighet som en forklaring på det som hadde skjedd: Det måtte være impulsiviteten som hadde løpt av med ham nok en gang. Om det kunne være noen trøst, mente Sundby at Churchill led av det samme karaktertrekket, og at det nok var opphavet til hele Altmarkaffæren fra britisk side.

På den andre siden av Nordsjøen var marineminister Churchill iallfall klar til å kaste seg over momentet som Altmarksituasjonen hadde skapt til å forberede en minelegging av de norske fjordene. Situasjonen i Jøssingfjorden hadde vist at Norge ikke var istand til å motstå tyske trusler på egen hånd, og derfor skulle Storbritannia ved hjelp av miner tvinge de tyske skipene ut i internasjonalt farvann der de selv kunne ta hånd om dem. Den franske regjeringen ville gjerne drive aksjonen et hakk lenger og utnytte Altmark til en alliert landsetting i Stavanger og andre norske havner, men der satte britene foten ned. Churchill mente at det ville være en grov feil å gå inn i Norge med makt, men å legge et minebelte trodde han nok at den britiske marinen skulle klare uten å komme i åpen konflikt med norske styrker.




Finlands fall, mars 1940.


I øst hadde Finland holdt fronten overraskende godt mot sin overmektige nabo, men uten tilførsel av større styrker utenfra begynte slitasjen å gjøre seg sterkt gjeldende idet februar gikk mot slutten. Den 2. mars sendte den britiske og den franske regjering en felles forespørsel til den norske og den svenske regjeringen om hvordan de ville stille seg dersom den finske regjeringen sendte ut en formell bønn om hjelp til de allierte. Ville Finlands naboer tillate en transitt av allierte tropper nå? Kohts standpunkt var at den norske regjeringen måtte følge den svenske, som straks hadde svart nei. Til grunn for avvisningen lå - i tillegg til det prinsipielle - en styrket mistanke om at de allierte ikke var drevet av varme følelser for Finland alene, men også av et ønske om å rive Skandinavia ut av nøytraliteten. Åpnet Norge og Sverige for transitt av allierte tropper, var alle parter nå klar over at Tyskland ville reagere. Dermed ville Skandinavia bli slagmark i krigen mellom stormaktene, og det var dette regjeringene ikke ville gå med på.

Hambro resonnerte annerledes. Han så den største faren for norsk nøytralitet i at man ikke støttet Finland, og synes heller ikke at Sverige utmerket seg som noe eksempel til etterfølgelse i alt og ett. Scenarioet Hambro fryktet mest, var at en steil nøytralitetshevdelse overfor England og Frankrike ville føre Norge inn i krigen på tysk side. Etter 125 år med fred mente Hambro at man i Norge var nødt til rent psykologisk å omstille seg på fare. "Vi er nødt til å erkjenne overfor oss selv og for hverandre at ingen av oss til bunns har tenkt igjennom alle de eventualiteter som kan oppstå," sa Hambro bak lukkede dører i Stortinget den 2. mars. En slik erkjennelse kunne bare lede ut til en konklusjon: Mer enn noen gang tidligere var dette en tid for politisk samarbeid, der man åpent måtte rådføre seg med hverandre for å finne den beste veien fremover. Landbruksoppgjøret hadde utartet til et partipolitisk oppgjør for åpne dører i Stortinget to dager tidligere, og Arbeiderpartiets parlamentariske leder Madsen var fortsatt i kamphumør da Hambro ba ham om ikke å lese ethvert uttrykk for engstelse som en kritikk av regjeringen Nygaardsvold:

Vi andre betrakter ikke den regjering som bestemmende for verdensforholdene, slik som hr. Madsen synes å gjøre. Det er ikke en kritikk av den sittende regjering å nære engstelse for at England og Frankrike på den ene side, Tyskland på den annen side og Russland på den tredje, ikke opptrer i overenstemmelse med denne regjerings program og dens syn.

Allerede under diskusjonen om regjeringens sammensetning under trontaledebatten i januar hadde Hambro gitt uttrykk for man var kommet inn i en tidsepoke «da begivenhetene er så mye større enn mennene». Hambro hadde hatt tro på at Norge kunne være med å utgjøre en forskjell for Finland, men like etter den siste henvendelsen fra de allierte ble det klart at slaget var tapt. Den 12. mars så den finske regjeringen seg nødt til å gi fra seg store stykker av eget land i bytte mot fred med Stalin. Dagen etter holdt Hambro en tale i kringkastningen, der han sa at til tross for at de fleste nordmenn bare hadde stått som tilskuere til Finlands kamp - gavmilde tilskuere, men likevel - var det folkesorg i Norge over de harde fredsvilkårene. Alt man hadde igjen nå var håpet om at historien ville stå på rettferdighetens side, så Finland en dag ville få igjen alt det som var tatt fra det.

Det vonde spørsmålet om Norge kunne ha lettet Finlands kamp ble diskutert høyt både i Stortinget og i pressen, og på fløyene ble det ytret ord om at et forræderi var begått mot et nordisk broderfolk. Hambros samlende rolle bidro nok likevel til at oppvasken etter vinterkrigen ikke skapte det samme rabalderet i Norge som den gjorde i Sverige. Der hadde man fått den samlingsregjeringen som Hambro hadde ønsket seg i Norge i 1939, men det forhindret ikke en bitende kritikk fra konservative kretser mot den sosialdemokratiske statsminister Per Albin Hansson.
Norge og Sverige ble begge også utsatt for hard kritikk internasjonalt. Fra finsk side var utenriksminister Tanner, som hadde skapt stor forvirring i Norge ved å sende ut en bønn om assistanse i siste minutt, særdeles bitter på sine skandinaviske naboer. Koht hadde mot slutten av krigen mistet sin tillit til Tanner, og i likhet med Hambro mistenkte han at forviklingene på fallrepet bare var et utslag av den finske utenriksministerens dobbeltspill. Det viste seg å stemme, men Tanner nølte ikke med å gi Norge og Sverige skylden for de harde fredsvilkårene. Aftenposten, som hadde vært en trofast støttespiller for finnenes kamp, mente Tanners kritikk var urimelig all den tid den ikke nevnte Tyskland. Avisen fant det på sin plass å minne om at uten vennskapspakten mellom nazistene og bolsjevikene hadde ikke Finland blitt angrepet, og det var et åpent spørsmål om utfallet hadde blitt annerledes dersom Norge hadde latt seg trekke med i krigens malstrøm.
Så grusomt som utfallet enn var for Finland, var det mange som trakk et lettelsens sukk over at krigsfaren for Norge synes å ha ebbet ut igjen med fredsavtalen i øst den 12. mars. Men uroen hadde ikke sluppet taket i Hambro da han tok ordet i det hemmelige stortingsmøtet samme dag:

Jeg vil bare si den ene ting om situasjonen i dag, at jeg ser den langt mørkere enn noen av dem som har hatt ordet her. Jeg tror ikke at for Norden er denne sak avgjort, ikke engang for inneværende år, ved en fredslutning som blir diktert Finland idag. Jeg tror at det bare er den første akt av en tragedie som kan komme til å berøre oss sterkere enn noen synes å forestille seg idag.

Slik Hambro forklarte seg for Undersøkelselskommisjonen etter krigen, var det frykten for Sovjetunionen som sto i forgrunnen i denne tid. I slutten av mars 1940 rapporterte The Times' korrespondent i Norge at det nå hersket det full enighet om at Finlands to skandinaviske naboer var havnet innenfor den russiske interessesfæren. Som en slags kompensasjon for Finlands tap hadde den norske og den svenske regjeringen takket ja til en særdeles uforpliktende avtale med den finske regjeringen om et mulig fremtidig forsvarssamarbeid. Sovjetunionen advarte imidlertid om at et slikt nordisk forsvarsforbund ville være uforenlig med fredsavtalen som nettopp var inngått. Igjen ble Hambros navn trukket frem som bevis for Norges fiendtlige innstilling til Sovjetunionen: Denne gangen var det falt i unåde at den norske stortingspresidenten hadde foreslått at Norge skulle bevilge penger til den finske gjenreisningen. Ved inngangen til april måned kunne Aftenposten bringe et langt referat av en tale fra den sovjetiske utenriksminister Molotov der han pekte på at Hambro hadde oppmuntret Finland til å tro at det kunne gjenerobre sine grenser. Om det skulle være tonen i det påtenkte nordiske forsvarsforbundet, ville Sovjetunionen tolke det som at Norge og Sverige hadde oppgitt sin nøytralitetspolitikk og selv trekke de naturlige konklusjonene, advarte han.

Norge i sjakk, april 1940

Ved Vinterkrigens slutt falt grunnlaget for de allierte forslagene om å gå med tropper gjennom Norge bort, mens Churchills plan om å minelegge Norgeskysten ble hentet frem igjen. Han hadde et visst håp om at den også kunne provosere tyskerne til aksjon slik at de norske myndighetene ville godkjenne en landsetting av britiske tropper. Det hverken den britiske marineminister eller norske myndigheter kunne vite, var at fredsavtalen i øst også berørte tyske planer for Norge. Hitler hadde sett for seg at Vinterkrigen kunne gi Tyskland en anledning til å invadere Norge og Danmark; nå måtte han finne andre unnskyldninger for å iverksette planen Weserübung.

Norge hadde foreslått å bringe Altmarksaken inn til internasjonal voldgift for å løse knuten med britene, men det ville ikke bøte på Storbritannias utålmodighet etter å få satt en stopper for den tyske trafikken langs Norgeskysten. Til Gyda skrev Hambro at han syntes den fransk-engelske innstillingen til Norge bare ble verre og verre. «Og vi kommer formodentlig ikke til å gjøre det eneste der er mening i – kaste ut Koht.»

I slutten av mars beskrev Churchill de britiske krigsskipene i Skagerak som sultent kveg som marsjerte opp og ned langs gjerdet til de norske herligheter mens det forsøkte å nappe til seg noen gresstuster. Den 3. april var planen for vårslippet klar: Minene skulle legges langs Norgeskysten den 8. april. Som tidligere gjaldt det at den britiske marinen så langt råd var skulle unngå maktbruk, og tropper skulle kun landsettes i samarbeid med den norske regjeringen.

Om kvelden den 5. april overleverte den britiske og den franske regjeringen en felles note til den norske og den svenske regjeringen. Både tidspunktet og tonen var naturligvis en annen enn i Sovjetunionens bud i januar, men Vinterkrigen var igjen tema. Fredsslutningen i øst kunne ikke rokke ved det faktum at de skandinaviske regjeringene var under så sterkt press fra Sovjetunionen og Tyskland at de ikke lenger kunne regnes som selvstendige i utenrikspolitikken, erklærte de allierte. De ville derfor påberope seg retten til å sette en stopper for all tysk utnyttelse av den skandinaviske stillingen, samtidig som Norge ble advart mot å gi Sovjetunionen fotfeste på Atlanterhavskysten.

Slik Hambro forklarte seg for undersøkelseskommisjonen etter krigen, var det første han fikk høre om noten en telefonoppringning fra en tydelig oppgitt statsminister lørdag den 6. april. Nygaardsvold sa at han hadde hørt at det var kommet meldinger til Koht som var av den art at de burde drøftes i utenrikskomitéen, og ba Hambro forsøke å få ham til å innkalle til et møte. Hambro tok oppdraget, men Koht avfeide også ham med at det hele hang sammen med alle de løse ryktene som fortsatte å strømme på fra Finland.

Først da Koht tidlig mandag morgen den 8 april mottok en note om at de allierte nå hadde minelagt de norske farvannene, ble utenrikskomitéen kalt inn. Her kom det til en kort disputt mellom Hambro og Koht om hvordan minene skulle fjernes. Hambro mente at ordren til den norske marinen om ikke å gå til kamp mot en militær overmakt ganske enkelt var latterlig, for slik kunne man jo ikke engang gi inntrykk av å verne om sin nøytralitet. Koht svarte at han var overbevist om at Hambro ikke virkelig kunne mene at marinen skulle få ordre om å gå til kamp, men jo, det mente han. Det ville jo føre Norge ut i det ingen ønsket, nemlig krig med England, sa Koht. Hambro fikk hverken anledning til å korrigere eller bekrefte dette, for i samme øyeblikk fikk han en beskjed fra forsvarsministeren om at 46 tyske oppsynsfartøyer og 48 armerte trålere hadde passert Kattegat. Uten noen nærmere forklaring leste Hambro opp meldingen, men slik han senere husket det var han ikke spesielt uroet av informasjonen han hadde fått ettersom skipene ikke skulle være gått nord for Skagen.

Fortsatt var det Sovjetunionen Hambro var mest engstelig for, og han ba Stortinget være oppmerksomme på at det kanskje kunne ligge mer alvor i den britisk-franske advarselen om de russiske atlanterhavsambisjonene enn man likte å tenke på. Han trodde ikke den 8. april at Tyskland hadde særlig interesse av å utvide konflikten med de allierte, selv om man nok måtte vente seg at de ville gå til mottiltak mot mineleggingen. Hambro kunne på kvelden den 8. april informere Stortinget om at Reuter hadde sendt ut telegram om at det "på vel underrettet hold i London" ble varslet at miner jo kunne legges ut på nytt dersom norske myndigheter fjernet dem. Hvis tyskerne skulle prøve å fjerne dem, derimot, var meldingen at den britiske marinen så frem til å møte dem. Det stemte godt overens med optimismen som rådet i det britiske krigskabinettet etter den vellykkede aksjonen langs Norgeskysten: Mineleggingen så ut til å ha tatt tyskerne på sengen, og ville antagelig få dem til å svare med en korttenkt aksjon som kanskje til og med kunne føre til Hitlers fall, var scenarioet den 8. april.

Da Stortinget avsluttet sitt møte nærmere klokken halv ni om kvelden, hadde Hambro akkurat presentert som det mest sannsynlige neste trekk i konflikten at Norge ble nødt til å dirigere ut sine to helt nye minefeiere for å unngå et tysk-britisk sjøslag i norske farvann. Så vandret han hjem, til Gudrun, for å spise kvelds og gå tidlig til sengs. Det ble hun som måtte røske liv i ham da flyalarmen gikk klokken ett natt til den 9. april.









Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side