Les første kapittel

Utdrag fra boken

Les utdrag fra første kapittel i Tore Skeies bok.

De er for lengst borte, sammen med hele den fjerne og for oss så underlige verdenen de tilhørte. Vi kommer aldri til å få vite hva de het, hvor de kom fra, eller hva slags liv de hadde levd. De få håndfaste opplysningene vi har om dem tegner et ytterst vagt bilde. Kvinnen var middelaldrende, rundt førti år gammel, og håret hennes var i ferd med å bli grått og delvis hvitt. Mannen hun reiste sammen med, var hennes ektemann. De var begge tyske, later det til, men kvinnen behersket det norske språket godt nok til å kunne overbevise omgivelsene om at hun var norsk.

Begge var utstyrt med et uvanlig personlig mot. De hadde en plan, og med livet som innsats var de på vei for å utfordre en av Nordens aller mektigste menn.

En gang i løpet av sommeren i år 1300 befant de seg i handelsbyen Lübecks havn. Byen var transittstasjon for all handel i Østersjøen, og havnen utgjorde det største og travleste bryggeområdet i Nord-Europa. Der gikk de om bord i et skip som skulle til Norge. Antagelig var det en av de mange hansakoggene som hver sommer seilte til riket i nord med lasterommet under dekk fullt av tysk korn; et slikt fartøy som var kort og bredt, med oppbygget akterdekk og et enkelt, firkantet seil, bemannet av rundt ti grove sjøfolk og med omtrent like mange kjøpmenn om bord. Med den gråhårede kvinnen og hennes mann blant passasjerene rodde sjømennene skipet ned den vide elva Trave, som alltid var tett trafikkert av robåter, prammer og havseilende skip på vei til eller fra byen. Snart var de ute i Østersjøen.

De var bedragere. Ett år tidligere hadde nyheten om at kong Eirik Magnusson av Norge var død, nådd de tyske havnene og derfra langsomt begynt å spre seg innover i Tyskland langs de største ferdselsårene. Kongen hadde ikke etterlatt seg noen sønn, og kongetittelen var derfor gått i arv til hans bror, Håkon Magnusson, som ettertiden husker som kong Håkon V. Ekteparets plan var enkel, farlig og nesten fantastisk ambisiøs. Kvinnen skulle utgi seg for å være norsk kongsdatter, nærmere bestemt den avdøde kongens tapte, førstefødte barn, jomfru Margrete Eiriksdatter. Jomfru Margrete hadde omkommet i sin barndom, ni år før sin far. Antagelig håpet ekteparet at den forvirrede stemningen som rådde i alle riker når en ny konge steg til makten – i tiden da sentrale rådgivere ble byttet ut, framstående menn kjempet om den nye kongens gunst og nye maktkonstellasjoner ble dannet – ville øke deres sjanser. Kvinnen hadde forberedt seg godt på rollen hun skulle spille.

Langsomt skjøv vinden skipet nordover og vestover. Forbi de flate danske øyene, der små landsbyer omgitt av pløyde jordlapper og beitemark lå på rekke og rad langs sjøkanten. Forbi København, med sine kronglete gater og mange kirketårn. Gjennom det smale Øresund, der de i klart vær kunne se den danske kongens borger på begge sider. Derfra fulgte de østkysten nordover. Bak skjærgårder og strender gled det grønne Halland sakte forbi skipets høyre side. De passerte borgen Varberg, som tronet lett synlig i grå stein på toppen av en bratt klippe, før de nådde utløpet av Göta älv, og dermed grensen til det norske riket. Etter å ha seilt forbi markedsplassen Marstrand, skar de tvers over det åpne Skagerrak, mot Agderkysten. Den siste delen av reisen gikk forbi fjell, fjorder og skjærgårder langs den norske sør- og vestkysten. Da de endelig kom fram til Bergen, som var reisens mål, hadde de trolig vært på havet i to, kanskje tre uker.
Skipet la til blant de mange seilskipene som lå fortøyd i havnen, utenfor bryggehusene med de karakteristiske spisse takene over mørke og trange smug. Ekteparet steg i land på trebryggene.

*

Det hadde alltid vært noe uavklart over jomfru Margretes død. Hennes skjebne var innhyllet i en sky av romantiske rykter, noe som ikke er det minste merkelig, for hun hadde vært et enestående verdifullt jentebarn, selv til kongsdatter å være. Og hun hadde omkommet under omstendigheter som var både oppsiktsvekkende og dunkle på samme tid, og som derfor stimulerte til spekulasjoner og folkesnakk.

I det politiske systemet som organiserte hele kristenheten i riker og underriker, i herrer og vasaller, utgjorde ekteskap de viktigste båndene mellom så vel kongeriker som aristokratiske familier. Fyrstelige ekteskap var det viktigste grunnlaget for kontroll over territorier, og framfor noe annet det som knyttet sammen alliansene og nettverkene politiske ledere øvde innflytelse gjennom. Jakten på lukrative giftermål var derfor den primære drivkraften i diplomatiet. Forholdene mellom riker ble ikke avgjort av felles grenser eller det vi som lever i dag oppfatter som naturlige interesser, men av dynastiske forbindelser og de mest utrolige slektskapsbånd. Slik kunne en ungarsk fyrste bli arvingen til tronen av Napoli, og en engelsk konge tronkrever i Castilla. Over hele Europa ble fyrstesønner og fyrstedøtre ustanselig sendt fram og tilbake, over hav eller langs humpete landeveier, mellom land og herskere. Hver enkelt av dem utgjorde én enkel tråd i en kunstig vev som bandt den europeiske herskerklassen sammen, og som skapte like mange fiendskap og motstridende krav som den knyttet bånd. Habsburgere av Østerrike, plantagenetere av England, kapetingere av Frankrike, wittelsbachere av Bayern, luxemburgere av Bøhmen, husene Navarra, Castilla og Aragon, hertugene av Bretagne og Bar, grevene av Lusignan, Flandern, Hainaut og Savoie – og langt mot nord, kongene av de tre skandinaviske rikene – var alle en del av dette nettverket. I det alltid pågående spillet var det to forhold som aldri ble vurdert: følelsene til brudene og brudgommene, og interessene til befolkningene i områdene som ble berørt.

Det var mekanismene i dette sinnrike systemet som hadde gjort jomfru Margrete Eiriksdatter av Norge så viktig. Moren hennes var den vakre og sofistikerte skotske kongsdatteren Margaret Alexandersdatter, som 20 år gammel var kommet over havet til Bergen i 1281, og blitt giftet bort til kong Eirik Magnusson av Norge. Han var da en puslete barnekonge på bare tolv år. Kongens unge alder til tross ble Margaret gravid bare et år etter bryllupet. Men da hun ga liv til Margrete i Tønsberg, en gang i løpet av våren 1283, endte hennes eget i tragedie. Hun døde like etterpå, etter all sannsynlighet i barselfeber. At dronningen ga livet for et jentebarn, og ikke for en sønn, gjorde tragedien ekstra stor for kong Eirik, som ennå ikke hadde fylt femten år da han ble både far og enkemann. Bare guttebarn kunne vokse opp til framtidige konger som kunne føre makten, æren og dynastiet videre.

I årene som fulgte viste det seg imidlertid at det kongelige skotske blodet jomfru Margrete hadde etter sin mor, drastisk skulle øke hennes verdi som politisk spillebrikke. For i løpet av jomfruens tidligste leveår døde hele hennes morsslekt på den andre siden av havet rett og slett ut, i en serie med brå og uventede dødsfall. Først døde tronarvingene av sykdom og etterlot kong Alexander III av Skottland ensom på tronen. En tidlig vårdag i 1286 ble så skottekongen selv funnet druknet på en strand nord for Edinburgh. Stupende full etter et etegilde med sine baroner hadde han ridd utfor en klippe midt på natten og styrtet rett i havet med hesten sin. Da morfaren møtte sitt lite ærefulle endelikt, var jomfru Margrete i Norge tre år gammel. Hun hadde aldri møtt noen medlemmer av sin skotske morsslekt. Like fullt var hun gjennom sitt blod brått det eneste gjenlevende medlemmet av et kongedynasti som hadde styrt i mer enn 250 år og regnet seg blant Europas eldste kongefamilier.

Det gjorde henne til det viktigste barnet i denne delen av Europa. Hun var nøkkelen til makten i et helt kongerike.
Siden den gang hadde Margrete vært midtpunktet i et storpolitisk trekantspill over Nordsjøen – mellom kong Eirik og hans kongsråd i det ene hjørnet, de ledende baronene i det kongeløse Skottland i det andre, og den mektige og kløktige kong Edvard I av England i det tredje. Enorme verdier sto på spill: landområder, klingende mynt, politisk prestisje, innflytelse. Den drivende kraften i dette spillet var den engelske kongen, som lenge hadde ruget på ambisjoner om å kontrollere sitt naborike i nord. Han sendte derfor budbringere til det norske hoffet som ba om jomfruens hånd, på vegne av hans lille sønn og tronarving, prins Edvard, som fortsatt var et spedbarn da alt dette begynte. Gjennom et ekteskap mellom de to barna ville engelskmennene ikke bare vinne overherredømme over naboriket i nord på kort sikt, men én gang for alle legge det under den engelske kronen – uten et eneste sverdslag.

I bytte mot jomfruens hånd var Edvard villig til å betale hennes far og den norske riksledelsen rikelig, både i penger og i politisk støtte. En norsk konge hadde sjelden, kanskje aldri, hatt utsikter til så mye makt og innflytelse på den andre siden av Nordsjøen. Jomfru Margrete ville i framtiden bli dronning, ikke bare i Skottland, men også i England. Om alt gikk etter planen, kunne de som styrte det norske riket regne med vennskapelige forbindelser med et pasifisert Skottland, store pengeoverføringer fra England i form av ekteskapsmedgift, og det engelske og skotske rikets verdifulle støtte i den alltid pågående maktkampen mellom de skandinaviske kongerikene.

Etter kong Alexanders drukningsdød ble Skottland styrt av et råd bestående av seks framstående baroner, som voktet tronen på jomfruens vegne. De så mørkt på en framtid som vasaller under den engelske kronen. Det gjorde også mange av de tallrike adelsmennene rådet representerte, mange av dem fjernere slektninger av det nesten utdødde kongehuset, og derfor selv potensielle kandidater til tronen. Men ingen i Skottland hadde makt eller rettslig myndighet til åpent å motarbeide de norsk-engelske planene, og ingen kunne bestride at den norske jomfruen var den nærmeste arvingen til tronen. De måtte nøye seg med å kjempe for en avtale som sikret dem størst mulig grad av selvstendighet i framtiden.

Sakte, men sikkert vokste jomfru Margrete seg gjennom den tidlige barndommen, etter all sannsynlighet i kongsgården i Bergen. Hennes tilværelse må ha vært preget av en blanding av møysommelig omsorg og strengt vakthold, uendelig verdifull som hun var. Imens reiste sendemenn på kryss og tvers mellom de tre rikene, med beskjeder, forslag, motforslag og avtaleutkast. Pave Nikolaus IV i Roma anerkjente henne som rettmessig skotsk dronning og velsignet ekteskapsplanene i 1288, det året Margrete fylte fem. Sommeren etter seilte den norske sjefsforhandleren, baronen Tore Håkonsson av Leik- vang, til Akvitania i Sør-Frankrike, der den engelske kongen for tiden holdt hoff. Tore var en erfaren politisk diplomat i kongelig tjeneste, og juridisk skolert etter å ha studert kanonisk rett ved et av Europas universiteter i sine unge år. Da han fulgte den engelske kongen tilbake til England om høsten, var de blitt enige om de siste detaljene i den norsk-engelske avtalen. Våren 1290 godkjente så 104 geistlige og verdslige engelske og skotske stormenn i Brigham i Skottland avtalen som var inngått.

Kort tid etter ble partene enige om at jomfruen skulle sendes over Nordsjøen. Det skotske aristokratiet skulle sverge troskap til henne som sin dronning, og de siste detaljene i ekteskapsavtalen skulle avklares. Så skulle det holdes bryllup mellom de to barna. Margrete hadde nettopp fylt syv år. Hennes vordende ektemann var fem.

På kong Edvard av Englands personlige ordre ble et stort seilskip konfiskert og gjort klart i havnebyen Yarmouth, på den engelske nordsjøkysten. For å gjøre ære på barnebruden og det norske kongehuset ble det malt, dekorert og utstyrt med vimpler og flagg, før det seilte til Norge tidlig på sommeren. Om bord var håndplukkede skotske og engelske sendemenn. Oppdraget deres var å hente jomfruen.
Den nøye planlagte seilturen endte imidlertid i fiasko. I Bergen oppsto en heftig uenighet mellom de engelske, skotske og norske forhandlerne, som ikke klarte å bli enige om hvorvidt skipet skulle frakte jomfruen til England eller til Skottland. Det var et spørsmål av største betydning. Den engelske kongen ville se sin sønn og tronarving gift i sitt eget rike. Det ville imidlertid signalisere at skottene spilte annenfiolin i en avtale som var avgjørende for deres framtid, og de ville ikke godta annet enn at dronningen deres giftet seg i Skottland. I to uker kranglet utsendingene i Bergen, før de mot slutten av juni returnerte til England uten jomfruen om bord.

På sensommeren kom skipet og utsendingene tilbake. Så mye sto på spill, for så mange mektige mennesker, at det var viktig å få avtalen realisert så fort som mulig. I Skottland ulmet uroen under overflaten i påvente av en avklaring. Jo lengre tid som gikk, jo større ble sjansen for at noen av de skotske baronene ville bryte ut og kreve tronen for seg selv. Kong Edvard presset på. Da skipet returnerte til Bergen, hadde sendemennene hans streng ordre om å bringe jomfruen til Skottland innen allehelgensdag, 1. november. Det var fristen som var satt for hennes ankomst i de siste forhandlingene med skottene.

I Bergen inngikk de engelske og skotske sendemennene denne gang et kompromiss med det norske kongsrådet, som skulle sikre at alles verdighet og følelse av kontroll over prosessen ble tilstrekkelig ivaretatt: jomfruen skulle føres til de norskkontrollerte Orknøyene, like utenfor nordkysten av Skottland. Dit skulle også skotske og engelske aristokrater og representanter for kirken begi seg og besegle en endelig ekteskapskontrakt, før alle dro i samlet følge videre til Edinburgh før fristen på allehelgensdag.
Dette innebar at overfarten måtte foregå lovlig sent på året, på den tiden da den vanlige seilingssesongen ble avsluttet fordi vindene ble kraftigere og kaldere, bølgene høyere og faren for høststormer økte. Men det fantes ingen annen utvei.


ISBN: 9788243006119
Status: På lager
Utgivelsesår: 2012
Innbinding: Innbundet
Jomfruen fra Norge
Tidlig på høsten 1302 møttes en norsk konge og en svensk hertug på en holme i Göta älv. Der inngikk de en krigsallianse. For å besegle forbundet, lovet kongen bort sin ett år gamle datter. Han visste ikke at han samtidig la kongerikets skjebne på hennes små skuldre. 


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side