Utdrag fra del 1

Jakten på Olav den hellige

Les utdrag fra Øystein Mortens bok "Jakten på Olav den hellige".

Nidaros. Olsok 1530
60 menn går inn i det åttekantede bygget – oktogonen – helt øst i katedralen. På en steinsokkel står helgenskrinet til Sankt Olav, rett over sandbanken der han opprinnelig skal ha blitt gravlagt, 500 år tidligere.

Skrinet består av tre kister utenpå hverandre: innerst den enkle i tre som Olav opprinnelig ble lagt i, så nok en trekiste, staselig prydet med gull, sølv og edelstener. Ytterst en konstruksjon med dekorerte sølvplater over og rundt de to eldre kistene.

Kraftige bærestokker monteres i skrinet. De 60 mennene tar tak under stokkene, løfter de over 300 kiloene av sokkelen og setter skrinet forsiktig ned på gulvet. En prest som skal dele ut avlat til pilegrimene, tar plass oppå bæreinnretningen.

Så skrider prosesjonen sakte nedover midtskipet i den store domen; først en munk med et stort kors, deretter en gruppe med faner. Det svinges med røkelseskar, og et kor synger hymner til Olavs ære. De 60 går i langsom takt med skrinet på skuldrene, bak kommer prester og kanniker. Helt til sist går erkebiskop Olav Engelbrektsson med mitra og bispestav, i klær av silke og damask, prydet med gull og edle stener.

Utenfor ropes det ut løfter om pavens avlat til dem som ofrer. Pilegrimer trenger seg inn mot prosesjonen, berører skrinet og putter mynter i skinnposene som henger utenpå. Det oppstår tilløp til kaos, men erkebiskopens væpnede menn gjenoppretter orden og rydder vei.

Følget går over den åpne plassen og inn i de smale plankebelagte gatene, der tømmerbygninger med grønne torvtak ligger tett i tett. Det blir trangt mellom prosesjonen og husene. Skrinet settes regelmessig ned, bærerne får hvile, og folk ofrer penger. Syke og lamme legges på gaten før Olavs legeme bæres over dem. Mange får nye krefter denne dagen.
 Skrinet er landets helligste gjenstand.

Kvelden kommer. I timevis har prosesjonen gått rundt i gatene, og skinnposene er stappfulle av mynter − over 5000 i tallet. Olav den hellige er på plass igjen oppå sokkelen inne i oktogonen. Det er mørkt der inne, bare noen fakler kaster lys mot skrinet. Mennesker venter i spenning. De skal få se kongen.

Sakte blir det innerste kistelokket åpnet. Hengslene knirker faretruende. Den 18 år gamle diakonen Jon Simonsson står og ser på. Han kan knapt tro det som nå åpenbarer seg: I kista ligger det en lang mann. Han har rødt skjegg, og både kroppen og ansiktet intakt. Bare nesen er innbøyd og delvis forsvunnet. Sårene fra Stiklestad er fremdeles synlige. Jon Simonsson rører ved legemet, med skjelvende hender tar han på den hellige kongen.

500 år har gått siden slaget på Stiklestad.
 Erkebiskop Olav Engelbrektsson har overoppsynet med den høytidelige fremvisningen av den hellige. Med et vaktsomt blikk ser han skrinet bli lukket. Kanskje føler han lettelse og lykke. Enda en gang har de gjennomført en vellykket prosesjon med Norges evige konge.
 Han vet ikke at det skal bli den siste.

2

En vårdag i 1531 brant Nidarosdomen. Ruiner møtte Olav Engelbrektsson den dystre morgenen etter. Han gikk rundt den utbrente kirken med sammenraste tak og fikk se oktogonen i øst. Den stod der fremdeles, langt bedre bevart enn resten av bygget. Taket av kopper hadde holdt seg oppe gjennom hele brannen, det hadde ikke falt sammen som tretaket over resten av kirken. Engelbrektsson tok seg inn i det åttekantede bygget, og fant til sin store lykke skrinet med Olav den hellige nesten uskadet. Han hentet en gruppe menn. Sammen bar de kongen ut av kirken.

Urolige tider og konflikter mellom danskekongen og erkebiskopen hadde gjort at Olav Engelbrektsson hadde bygget seg en festning på Steinvikholmen lenger inne i Trondheimsfjorden. Etter brannen ble skrinet med Olav flyttet dit, der det ble stående i nederste etasje innenfor de massive veggene til tårnet de kalte «Bonden».

I 1537 kom reformasjonen, og en tidlig morgen flyktet erkebiskopen fra Steinvikholmen. Han seilte til Nederland. Med seg hadde han en sølvbeslått øks og noen kammer som angivelig skulle ha tilhørt den hellige. Noen dager senere inntok kongens menn holmen og fant skrinet til Olav i all sin prakt, alene nederst i det massive tårnet. De var i villrede om hva de skulle gjøre med det; skrinet og Olavs kropp var tross alt det helligste som fantes i Norge.
 De rørte ikke kongen, de lot skrinet stå i fred.

Først i 1540 ble skrinet ribbet for det som fantes av pengeverdi: 95 kilo sølv, 170 store og små krystallsteiner og litt gull ble sendt til København for omsmelting. Men Olav selv lot de fremdeles ligge, nå kun i den enkle bondelagde trekista han opprinnelig var blitt lagt i; ensom i tårnet på den forlatte holmen. Trolig var det greit for det lutherske styret å ha ham slik, utilgjengelig og borte fra Nidarosdomen, der han fortsatt kunne ha blitt gjenstand for tilbedelse.

Under den såkalte sjuårskrigen mellom 1563 og 1570 tok svenske soldater seg inn i festningen på Steinvikholmen. En av dem trakk ut de få sølvnaglene som var det eneste igjen av verdi i den gamle kista. De tok også med seg helgenkongen. De ville frakte ham over grensen – kanskje for å ydmyke nordmennene maksimalt; det ville ha symbolsk verdi å plassere deres «evige konge» i Sverige. Men svenskene ble avskåret, og det endte med at Olav i all hast ble gravd ned utenfor den vesle tømmerkirken på gården Fløan, bare et par kilometer innenfor Steinvikholmen.

Noen uker senere ble kista gravd opp igjen av norske embetsmenn og fraktet til Trondheim. Der murte de en ny plass til Olav inne i Nidarosdomen, og gravla ham «med stor herlighed». Kildene forteller imidlertid ikke noe om hvor i katedralen han ble liggende.

Bergens-humanisten Absalon Pederssøn Beyer besøkte Nidarosdomen litt senere og fikk da se «Olavs legeme ei forandret, foruten at brusken av hans nese og noe av leppen er borte». Men den gamle kista, der han nå skulle ha ligget i 534 år, var i ferd med å smuldre opp. I 1565 tok de derfor opp igjen graven og snekret en ny kiste til Olav. Så la de ham sannsynligvis ned igjen i den samme nymurte sarkofagen.
I 1568 kom en rekke danske riksråder til Nidarosdomen. Olav lå da i en åpen grav, og pilegrimer søkte atter til helgenens hellige kropp. Ennå ble det bedt om mirakler, 31 år etter reformasjonens forbud. Riksrådene besluttet derfor at helgengraven ikke lenger skulle være tilgjengelig. Med herr Jørgen Lykke i spissen kastet de jord over kista, og den ble liggende i skjul under et av gulvene.

Så glemte vel folk etter hvert hva som hadde skjedd med Olav den helliges kropp. Helt til kulturhistorikere på 1800-tallet begynte å undre seg: Hvor var det blitt av Norges kanskje fremste symbol på selvstendighet? Han som hadde kristnet og samlet landet. Olav Haraldsson måtte da vel fremdeles ligge inne i Nidarosdomen et sted?

Teori etter teori er blitt fremmet, men til nå har ingen klart å finne spor etter helgenkongen. Den kanskje beste teorien tar utgangspunkt i at Olav ikke fikk sin gamle plass midt inne i oktogonen da han ble bragt tilbake til Nidarosdomen i 1564, ettersom det ville blitt oppfattet som prangende og upassende. Det er sannsynlig at han ble plassert mer anonymt inne i et av kapellene i bakkant av oktogonen, som etter reformasjonen var blitt liggende for seg selv uten funksjon. I så fall var det her de hadde kastet jord over kongen i 1568, og under gulvet her han var blitt liggende.

På 1600-tallet ble oktogonkapellene omgjort til gravkammer for bisper og offiserer. Under restaureringen av oktogonen på 1870-tallet ble disse gravene åpnet, levningene lagt over i nye kister og til slutt satt ned igjen på samme sted. Vanlig praksis på 1600-tallet ville imidlertid være å plassere eldre graver lenger ned, for å lage plass til de nye på toppen. Så under disse kistene kan man kanskje fortsatt finne liket til Olav den hellige.

Dette er likevel bare én gjetning blant mange. I realiteten kan Olav ligge nær sagt hvor som helst under et av gulvene inne i den store domen. Gulv man nok ikke kommer til å bryte opp bare for å prøve ut de forskjellige teoriene.

Det har dessuten vært reist tvil om dette liket, det som ble vist frem i Nidarosdomen på 1500-tallet, i det hele tatt var kroppen til Olav Haraldsson. Det rare er at knoklene hans tilsynelatende også finnes flere andre steder, både i Norge og i utlandet.


ISBN: 9788243005655
Status: Utsolgt
Utgivelsesår: 2013
Innbinding: Innbundet
Jakten på Olav den hellige
I år er det 1000 år siden Olav Haraldsson ble døpt i Rouen i 1013. Religionshistorikeren Øystein Morten har gjennom flere år studert historien hans; en brutal og bestialsk historie. Vi følger Olav fra han er med i en leiehær under stormingen av byen Canterbury i 1011 og videre til han ankommer Vestlandet hø

ISBN: 9788243008397
Status: I salg
Utgivelsesår: 2014
Innbinding: heftet
Jakten på Olav den hellige
«Drivende godt fortalt.» Stavanger Aftenblad «En av årets beste bøker. Spennende som en kriminalroman» SINDRE HOVDENAKK, VG (Terningkast 6)


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side