Les utdrag fra kapittel 1

Med lik i lasten

Les utdrag fra Halvor Fjermeros' bok "Med lik i lasten". Fra kapittel 1: Omrisset

Historien om en kaldkrigspolitisk flyttesjau

3. juli 1951 sendte forsvarsminister Jens Christian Hauge et brev til Det kongelige norske utenriksdepartement under overskriften «Sovjet-russiske krigsgraver i Norge». Den nøkterne tittelen kunne ved første øyekast gi inntrykk av at dette var en rutinemessig byråkratisk henvendelse, men under en behersket tone skjulte det seg politiske spenninger som krevde raske løsninger og diplomatisk kløkt. Sovjetsamveldets ambassade i Oslo hadde gjennom flere notater og besøk i Utenriksdepartementet gjort det klart at de ønsket fortgang i arbeidet med å utbedre og oppruste de mange gravene til sovjetiske krigsfanger i Norge. Siden krigens slutt var flere tusen graver på et par hundre gravplasser kysten rundt blitt liggende i et slags beslutningsmessig ingenmannsland. Norske myndigheter hadde lenge signalisert at tanken var å samle gravene på større og færre krigskirkegårder, men hadde nølt med å ta spaden fatt. Sovjetiske myndigheter uroet seg over en rask endring av det utenrikspolitiske klima, og ville utnytte sommervarmen til inspeksjon og istandsetting av egne landsmenns graver før høstnettene og frosten satte inn. Nå ventet de svar og startsignal. Svaret skulle bli en militært preget flyttesjau av krigsfangelik som savner sidestykke, ikke bare i norsk, men også internasjonal historie.
I siste punkt av det nevnte brevet til UD setter statsråd Jens Chr. Hauge standarden for det som skulle komme til å styre den kommende krigsgravaksjonen:

Departementet foreslår at Det ærede departement venter med å svare den russiske ambassade inntil Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet har kunnet approbere den plan som nå er under arbeid. Det må være fullt mulig å iverksette planen slik at det viser seg realiteter i marken allerede i år.
 
Med en sovjetisk ambassaderåd og medfølgende ambassadesekretær som nærmest sto og trippet foran porten til Utenriksdepartementet, og en sovjetisk militærattasje som banket på døra i Forsvarsdepartementet i samme ærend den siste uka av juni 1951, er det ikke vanskelig å forestille seg at det rådde en nervøs stemning i regjeringskvartalet. Hadde en ikke visst bedre, kunne en ved lesing av sakens interne dokumenter tro at det handlet om opptakten til en væpnet konflikt. På sett og vis var det nettopp krig Operasjon Asfalt dreide seg om også, det vil si: kald krig – midt i etterkrigstidas aller mest spente år. Følgelig fikk aksjonen sitt mystiske militære navn med en kode som mange siden har strevd med å finne forklaringen på. Og over hele aksjonen lå det en eim av den kalde krigen. Ja, hele operasjonen var preget av gjensidig mistenksomhet mellom Norges stadig mer vestorienterte myndigheter og den store nabo i øst, så vel som av en dyp mistillit mellom regjeringsapparatet og de norske kommunistene, som sto forholdsvis sterkt i en del byer og tettsteder i Nord-Norge.

Så nervøse var de i arbeiderpartiregjeringens ledelse, anført av statsminister Gerhardsen og statsråd Hauge, at det ble gjort konkrete forberedelser til å bruke våpen mot landets egne innbyggere eller andre inntrengere ved å utkommandere et militærfartøy som skulle følge operasjonens innleide lasteskip fra havn til havn. Operasjonsinstruksen til det utkommanderte marinefartøyet etterlater ingen tvil om at våpen ville kunne blitt brukt mot «uvedkommende».

I løpet av fire hektiske måneder etter statsråd Hauges brev av 3. juli 1951 skulle det «vise seg realiteter i marken» som forslo. Nærmere åtte tusen lik etter sovjetiske krigsfanger var blitt gravd opp fra Kirkenes i nordøst til Brønnøy og Vega i sør og brakt med skip nedover langs kysten i de tre nordligste fylkene. De ble losset og deretter gravlagt på et sted som de fleste neppe forbandt med annet enn en fjern fortelling fra Snorres kongesagaer. Men Tjøtta var ikke noe å skrive skaldekvad om da Operasjon Asfalt med bulldoserhjelp gravla de døde russerfanger de siste dagene i oktober og en ukes tid inn i november 1951.

Det må ha vært norgeshistoriens mest anonyme gravferd i statlig regi. I sluttrapporten, datert 15. desember 1951 og skrevet av sentralkontor for krigsgraver, som sorterte under Hærens overkommando, ble denne massegravferden oppsummert under tittelen «Rapport om operasjon ‘Asfalt’». Etter et innledende avsnitt lød det i knapp militær tellekantprosa:

Det tidligere registrerte antall gravlagte sovjetiske borgere er i alt 8.710. Det antall som er oppgravet og overflyttet til Tjøtta er 7.826. – Fra det tidligere registrerte antall går fra tallet 696 – tilhørende annen nasjonalitet og tallet 144 – ikke oppgravet ifølge ordre.

Antall russiske gravsteder i Nord-Norge før flyttingen var i alt 93.

Samtlige gravsteder som er oppgravet og avskipet fra og med den 10. oktober og senere har av de stedlige politimyndigheter blitt inspisert under arbeidet med dette.
 
Det opplyses om vedlegg, blant annet med skjematisk kart over krigskirkegården på Tjøtta. Rapporten er underskrevet av Eugen Syvertsen, for anledningen «i sivil» og uten sin militære kapteinstittel, som han i andre sammenhenger selv benytter og som også korrekt brukes i andre øvrige dokumenter der hans navn nevnes. Kanskje det var hans form for honnør, en siste hilsen til de nær åtte tusen russerfangene han hadde sørget for å få begravd.

Det var overveiende navnløse krigsfanger som ble lagt i massegravene på Tjøtta. Kun 826 av dem er navngitt; de resterende sju tusen var ukjente. Og ukjente skulle både flertallet av de gravlagte og fortellingene om deres gravferd forbli.

Operasjon Asfalt – «Operasjon Hastverk»

Som kodenavn ble Operasjon Asfalt første gang benyttet da planen for den strengt hemmelige aksjonen ble framlagt i slutten av den første juliuka 1951. «Hovedplan for sammendragning av de sovjet-russiske krigsgraver i Norge» lyder tittelen, med Operasjon Asfalt i parentes under. I innledningen før planens første punkt heter det: «Følgende plan er utarbeidet etter oppdrag fra Sjefen for Forsvarsdepartementet på grunnlag av beslutning fattet i Regjeringen den 26. juni 1951...». Den 19 sider lange planen beskriver en rekke forhold, fra folkerettslige bestemmelser via gravenes antall, plassering og tilstand til transportplan, plan for en ny krigskirkegård og kostnadsoverslag for hele operasjonen, Operasjonen er planlagt i to faser, kalt Asfalt I og Asfalt II. I punkt VIII, «Sammendragningsplan», beskrives de to fasene eller etappene: «Første etappe (Asfalt I) som omfatter DKN og DKT med samlet antall graver på 8.651, vil kunne gjennomføres i inneværende år. Annen etappe (Asfalt II) beregnes gjennomført i sommerhalvåret 1952 og omfatter 2.053 graver.» (DKN og DKT står for Distriktskommando h.h.v. Nord-Norge og Trøndelag.)

Allerede her oppstår en uklarhet om tall, og denne skal følge både operasjonen og hele krigsgravspørsmålet gjennom alle år etterpå. I dette tilfellet er operasjonens første etappe, den «egentlige» Operasjon Asfalt, som i all hovedsak ble unnagjort høsten 1951, blitt planlagt å innbefatte de to trønderfylkene i tillegg. Men førsteetappen skulle bare omfatte de tre nordligste fylkene. I planen er det medtatt totalt 191 gravsteder i hele Norge. 88 av disse lå i Finnmark, Troms og Nordland, mens 23 befant seg i Nord- og Sør-Trøndelag. Disse siste ble tatt ut av den opprinnelige planen da den ble iverksatt seinere på høsten. Det forklarer spriket mellom tallet det tidligere er referert til i sluttrapporten 15. desember 1951 (7826) og tallet i planen (8651).

Navnet «Asfalt» må ha oppstått som følge av arbeidet med å skaffe egnet emballasje til likrestene. Under kapitlet «Alternativene kremasjon eller flytting av likrestene», planens punkt IV, heter det nemlig: «Forsendelsen av likrestene vil skje etter den metode som anvendes av amerikanerne og engelskmennene. Forsendelsen skjer i seksdobbelte papirsekker, hvorav 2 lag består av asfaltpapir og alfolium. Sekkene er motstandsdyktige for fuktighet i inntil ett år. De kan forsegles slik at de blir luktfrie.» For lengre bak i planen refereres det også et sted til «asfaltsekkene», så dette har gått inn som et egnet kodenavn for planleggerne av aksjonen.

Bortsett fra overskriften der Operasjon Asfalt er oppført i parentes, brukes ikke begrepet som egennavn andre steder i hovedplanen. Det snakkes kun om «Asfalt I» og «Asfalt II», foruten noen få gangers henvisning til «asfaltsekkene». Først flere måneder seinere dukker begrepet opp i enkelte sammenhenger. I en etterretningsrapport til statssekretæren i Forsvarsdepartementet datert 10.10.1951, påstemplet «Strengt hemmelig», brukes «Asfalt» som mellomoverskrift. I en like strengt hemmelig ordre fra Sjøforsvarskommando Nord-Norge to dager tidligere lyder overskriften: Operasjonsordre for «Asfalt». Egennavnet på aksjonen ser likevel først ut til å benyttes igjen (etter første uke i juli) i et halvprivat brev fra operasjonslederkaptein Arntzen til byråsjef Halsne – ansvarlig for utarbeiding av hovedplanen for krigsgravflyttingen i Forsvarsdepartementet – datert 23. november 1951. Brevet åpner med «Hallo Halsne» og går etter noen private lykkeønskninger til saken: «Vilde svært gjerne skrive til deg og underrette deg om at operasjon «Asfalt» er så og si gjennomført ...».

I et hemmelig udatert notat undertegnet «statssekretæren», dvs. statssekretær Andreas Andersen i Forsvarsdepartementet, antakelig fra 10. oktober, benyttes overskriften Operasjon Asfalt (uten anførselstegn). Fra da av og framover ser han ut til å benytte Operasjon Asfalt som standard betegnelse. Fra 1. november, da rapporter fra de involverte instanser tok til å komme inn, ble det stadig oftere referert til Operasjon Asfalt som stikkord for aksjonen. Dermed ser det ut til at begrepet var etablert som fast kodebegrep, vel å merke til innvortes bruk. Ikke en gang i regjeringskonferanser ser det ut til at begrepet ble benyttet, som i et ikke undertegnet notat om operasjonen, antakelig forfattet av Jens Chr. Hauge.

Det voldte Departementet problemer å skaffe de beskrevne sekkene. I et notat til statsråd Hauge datert 22. oktober 1951, midt i de mest intense dagene for likfraktingen, skriver nemlig statssekretær Andersen om operasjonens gjennomføring:

«Ute i Europa har det etter krigen funnet sted omfattende flytninger av gravplasser. Likene har vanligvis vært lagt i særlig preparerte papirsekker.» Han opplyser at tjenestemenn som av Forsvarsdepartementet hadde fått i oppdrag å gjennomføre sammendragningen, først forsøkte å få tak i papirsekker fra utlandet. (Ordet «sammendragning» om flytting av graver benyttes ofte. Begrepet går igjen i dokumenter om krigsgraver helt fra krigens slutt og brukes ofte i dokumenter fra Operasjon Asfalt.)

Dette lyktes imidlertid ikke. Man gikk så til bestilling av særlig preparerte sekker her i landet. Ved leveringen viste det seg at sekkene ikke var i overensstemmelse med de oppgitte spesifikasjoner. Gjennom Hydro lyktes det da å få jutesekker som ble brukt som ekstra emballasje.
 
Etter de meldinger som foreligger fra transportlederen under innlastingen i Finnmark, har emballasjen vært tilfredsstillende.
 
Når en skal flytte åtte tusen dels forråtnede, dels oppløste lik, må kvaliteten på emballasjen være god. Eksemplet fra statssekretærens rapport var en strek i regningen for operasjonens ledelse, og som vi etter hvert skal se, var den heller ikke den eneste. Det var mye som kunne gått riktig galt, og mye som heller ikke gikk etter planen, noe som peker på et grunnleggende kjennetegn ved Operasjon Asfalt, nemlig med hvilken hast den ble iverksatt. Det hører også med til historien at Genèvekonvensjonen om behandling av krigsgraver som ble vedtatt i 1949, ikke var blitt ratifisert av Norge. Dermed måtte også den være på plass før operasjonen ble iverksatt, noe som skjedde 6. juli 1951, samtidig med at hovedplanen for operasjonen på det nærmeste var ferdig. Dette kan ha vært et tilfeldig sammenfall av to atskilte prosesser, men i og med at ratifisering av konvensjonen eksplisitt er nevnt i planen, gir det inntrykk av at mye skjedde i hui og hast. Sånn sett ville et mer treffende navn på aksjonen vært «Operasjon Hastverk».

Kontreadmiral Bruun, øverste sjef for Sjøforsvarskommandoen i Nord-Norge, er nådeløs i sin kritikk av aksjonen. Hans brev av 26. november 1951 viser til en vedlagt rapport fra hans underordnede etterretnings- og sikkerhetsoffiser, løytnant Snefjellå, som har fulgt med først det ene og deretter det andre av de to skipene som har fraktet lik nedover kysten. Hans oppgave var å bistå lederen for aksjonen om bord, kaptein Syvertsen fra sentralkontoret for krigsgraver, «med opplysninger om hvor man kunne vente kommunistiske opptøyer i forbindelse med transporten». Kontreadmiral Bruun noterer:

I anledning av det i rapporten anførte om frykten for innblanding fra uvedkommendes side, tillater jeg meg å gjøre følgende bemerkninger:
Hvis det senere skal igangsettes lignende operasjoner bør det overveies om ikke disse bør foretas i full offentlighet. Det vil si, arbeidet utføres om dagen [...] når oppgravingen er fullført og alt ordnet med emballering m.v. bør en mindre militær avdeling delta i en seremoni som ledes av en prest, slik at flyttede lik ydes militær honnør. [...] spesielt program for en sådan seremoni bør fastsettes.

Det har vært meget skriveri i avisene i Nord-Norge om denne likflytting. Skriveriene har bare gitt uttrykk for meninger om ikke å flytte likene og om forstyrrelse av gravfreden.
 
Admiral Bruun torpederer de mest grunnleggende sikkerhetsvurderingene som er gjort av «Sjefen for Forsvarsdepartementet» – slik statsråd Jens Christian Hauge ble titulert i innledningsavsnittet i hovedplanen for operasjonen. Admiralen stilte seg skeptisk til hele ideen om å gjennomføre operasjonen i ly av nattemørket, så å si. Bruun kan forstås dit hen at denne strategien har medført en kritikk som kanskje ikke ville ha kommet, og i alle fall ikke med slik tyngde, om aksjonen hadde pågått i åpenhet – og ikke minst hvis den var blitt ledsaget av militær honnør, offentlige æresbevisninger og i det hele tatt større respekt for de døde.

Denne kritikken kom noen uker etter at statsminister Einar Gerhardsen overrasket alle med å trekke seg som regjeringssjef. Hauge hadde begynt å rydde kontoret som statsråd etter vel seks år som forsvarsminister i en av de mest turbulente perioder i norsk utenriks- og sikkerhetspolitisk historie. Det var Einar Gerhardsen som hadde grublet seg fram til å søke avskjed som statsminister, noe han presenterte som et fullbyrdet faktum den 11. november. Hans «statskupp med omvendt fortegn», som partisekretær Haakon Lie kalte det, var ikke ment å skulle føre til noen statsråds fall. Men årsaken til at Gerhardsen valgte å trå tilbake, hadde med stor sannsynlighet svært mye med forsvarsminister Hauge å gjøre, eller mer presist hans saksområde og hans kontroversielle stilling i Arbeiderpartiet. Hauge hadde opptrådt som frontløper for Nato-innmelding i 1949 og tatt til orde for en voldsom økning av forsvarsutgiftene i 1951 – i et land som knapt hadde råd til å finansiere sin egen gjenreisning etter krigens skader. Han ble oppfattet som en som ikke hadde sitt mandat fra partiets rekker, men først og fremst fra sitt nære vennskap med Gerhardsen. I utenriks- og sikkerhetsspørsmål ble han sett på som en egenrådig herre som gikk hardt til verks for å få gjennom sine saker. Når han da i tillegg kjørte så nådeløst på i krigsgravsaken, smertet det mange som uavhengig av partifarge syntes han for ufølsomt fram mot avdøde som hadde lidd den grusomste skjebne på norsk jord under krigen. Om ikke annet stadfestet det inntrykket av Jens Chr. Hauge som en politiker som både var stivsinnet og hard i klypa.

Slik sett skulle krigsgravsaken bli stående som en symbolsk sluttstein for hans seksårige virke som forsvarsminister. Denne seksårsperioden rommet hele den sikkerhetspolitiske dreining og alle de storpolitiske paradokser som skjulte seg bak aksjonen med kodenavn Operasjon Asfalt.

Stemningsskifte høsten 1947


Krigsgravsaken hadde et langvarig forløp før det kom til den dramatiske likflyttingen i 1951. De spredte gravene hadde voldt hodebry siden krigens slutt, men inntil høsten 1948 hadde motivene for å samle gravene vært mer av praktisk og vedlikeholdsmessig art. I et brev fra sjefen for Sjøforsvarskommando Nord-Norge til sjefen for Sjøforsvaret nasjonalt 2. September 1948 ble imidlertid ideen om å samle gravene lansert med en annen og ny begrunnelse. I det strengt hemmelige brevet lyder det: «Sjefen S.K.N. er av den oppfatning, at de russiske – i likhet med f.eks de britiske – bør samles på ett sted for på den måte å motvirke den årvisse inspeksjon av disse gravsteder. Man vil foreslå at Centralmyndighetene fremmer denne sak.» Vedlagt brevet er et omfattende PM av kaptein Thoresen basert på observasjoner under et besøk i Troms av to høyere sovjetiske militære offiserer, der konklusjonen er: «De russiske krigsgraver ligger alt for strategisk viktig til. De bør flyttes sammen og til ett centralt, nøytralt sted». Brevet har også et vedlegg av kaptein Chr. Christensen, etterretningsoffiser i DKN og i ettertid bedre kjent som en av hovedstadens mest markante redaktører, ofte benevnt som «Majoren i Morgenbladet». Med dette hadde gravsaken fått sin interne begrunnelse, nemlig frykten for spionasje.

Men samling av gravene var ofte et tema, og allerede i brev til UD av 11. juni 1947 går det fram at Forsvarsdepartementet

arbeider med utbedring og delvis flytning av gravsteder hvor dette måtte vise seg nødvendig [...] På grunnlag av oppgavene og etter forslag fra distriktskommandoene er det meningen i noen utstrekning å foreta sammendragninger av spredte gravsteder til større enheter som da blir liggende som permanente krigskirkegårder, eventuelt som egne avdelinger under norske kirkegårder. Det er omsynet til utgiftene til vedlikehold og tilsyn som har gjort en slik sammendragning hensikstmessig.
 
I samme brev vises det til henvendelser fra foreninger og privatpersoner «om å flytte sammen gravsteder av samme nasjonalitet for å kunne reise minnesmerker for det enkelte land. Slike henvendelser skal eksempelvis være kommet fra Norsk-russisk samband, som har foretatt innsamling av pengemidler til reising av minnesmerker». Det hviler en velviljens atmosfære over brevet: «Forsvaret er villig til å ta størst mulig omsyn til forannevnte ønsker og anmodninger», heter det, men det vises også til utgiftene ved slike tiltak, som Forsvaret mener de ikke nødvendigvis er forpliktet til i henhold til «Genfkonvensjonens bestemmelser». Det tas også i brevet med en «underhåndsmeddelelse om at de britiske myndigheter motsetter seg enhver flytning av britiske graver, idet de selv vil ordne med flytning og utsmykning».

Det siste er verdt å merke seg. For når britiske myndigheter «motsetter seg enhver flytning», betød det at ingen gravflytting ville finne sted på norsk initiativ. Når det gjaldt sovjetrussiske graver, var forholdet mer flertydig. Riktignok lyttet norske myndigheter til offisielle sovjetiske ønsker om gravenes vedlikehold og organisering, men både fordi de sovjetiske signaler var tvetydige og fordi de norske offisielle holdninger endret seg under sakens gang, fikk okkupasjonsmaktens levninger etter sovjetiske krigsfanger i norsk jord raskt et politisert innhold.

De første brevvekslinger om krigsfangegravene mellom Utenriksdepartementet (UD) og den sovjetiske ambassaden skjer høsten 1946. Foranledningen var rapporter om lik som lå uforsvarlig nedgravd ulike steder i Nord-Norge, noe NKP-avisen Friheten 4. juli 1946 omtalte i et oppslag kalte «grov hensynsløshet nordpå», med undertittelen «likrester etter russiske krigsfanger langs veiene», fulgt av et spørsmål med en klar oppfordring: «Når akter myndighetene å rette denne skjendselen?» I et håndskrevet hastenotat til Utenriksdepartementet to dager seinere vises det til nevnte oppslag og følges opp med nye fakta: «Ved Karasjok skal 300-350 serbere ligge i en massegrav. Russiske lik ligger i grøfter og langs veikanter, begravet på den mest skjødesløse måte, ofte ikke engang helt begravet.». Det henstilles til politiet i Finnmark om opplysninger «om de russiske og serbiske myndigheter er interessert i samarbeid i denne sak» og advares mot «en skandale av første slag» hvis ikke noe gjøres snarest.

17. oktober 1946 har «Sovjet-Samveldets Ambassade den ære [...] å meddele at den ville være meget takknemlig overfor Departementet, hvis de jordiske levninger etter russiske soldater som er blitt skutt av tyskerne eller døde i leirene under okkupasjonen av Norge kunne bli igjen i Norge». Begrunnelsen som gis, er at det har gått så lang tid siden deres død og at «likene er i en slik tilstand at det ikke er mulig å sende dem til Sovjet-Samveldet».

En måned seinere meddeler forsvarsminister Jens Chr. Hauge at det er besluttet å opprette et «sentralkontor for krigsgraver» under Hærens overkommando som skal ta seg av samtlige krigsgraver i Norge (ikke bare de sovjetiske), samt norske graver i utlandet. Her utstedes det visse grunnleggende prinsipper for behandling av krigsgraver. Under punkt b) heter det: «Krigsgraver som ligger utenfor kirkegård [...] skal overføres til nærmeste menighetskirkegård eller krigskirkegård.». Og under c):

Krigskirkegårder eller graver som ligger på de alminnelige menighetskirkegårder bør normalt få ligge i fred, og tilsynet med disse overlates til menighetsråd og kirkeverge. [...] Hvor det unntagelsesvis skulle være ønskelig å overføre likene til nærmeste krigskirkegård treffer D.K. (distriktskommandoen, min anm.) de nødvendige forføyninger etter konferanse med vedkommende kommune …
 
Ved nyåret 1947 råder det fortsatt en viss gjensidig respekt som allierte mellom de to lands ambassadører. Det går fram av en sak Forsvarsdepartementet har til behandling angående hjemsendelse av falne sovjetiske soldater fra felttoget i Finnmark 1944–45 i nærheten av Kirkenes, der det bes om at utgifter til kister og transport til grensa må betales av sovjetmyndighetene. Dette reagerer enkelte UD-medarbeidere meget skarpt på, og i en nesten ydmyk note skriver utenriksråd Andvord, tidligere Moskva-ambassadør og en kjenner av de norsk-sovjetiske forhold under krigen, for å rydde opp i eventuelle misforståelser:

Kjære Ambassadør Kuznetsov. Under henvisning til vår samtale forleden dag kan jeg meddele Dem at de norske myndigheter har følt det som en ære å kunne være behjelpelig med å få det ordnet slik at de sovjet-soldater som kom til Norge i forbindelse med frigjøringen og lot sitt liv her, nu kan få hvile i sitt fedrelands jord – som de med et så enestående mot forsvarte – og at noen utgifter selvfølgelig ikke er påløpet i den anledning.
 
Andvord fikk med dette rettet opp en potensiell diplomatisk blunder, men han omtaler vel å merke soldater som falt i strid, ikke krigsfanger som døde i tyske konsentrasjonsleire. Likevel må det understrekes at Andvord overfor de sovjetiske allierte fra snaue to år tilbake i tid uttrykte en takknemlighet som sto meget sterkt i den norske opinionen på det tidspunkt brevet ble skrevet. Den samme respekten preget de forordninger som ble utstedt fra Forsvarsdepartementet angående krigsgravene samme år. Samtidig bemerkes det fra UD-hold i august samme år at «departementet har inntrykk av at Sovjet ikke er videre interessert i å gå til særlige foranstaltninger eller utgifter i anledning gravene», noe som styrker norske myndigheters engstelse for at Sovjet forsøker å overlate hele det økonomiske ansvaret for dem til Norge. Ikke før har UD-tjenestemannen satt punktum etter en setning om å undersøke hvordan Danmark ordner seg med økonomien i slike saker, renner det imidlertid inn en melding, påskrevet «fortrolig», om at byråsjef Lunde i samme departement har mottatt informasjon om at en sovjet-russer reiser omkring i omegnen i Stavanger, «angivelig for å inspisere russiske krigsgraver. [...] lignende melding var innløpet også fra det Trondheimske», lyder det – med konklusjonen om at slike reiser heretter bør klareres mellom Sovjet-ambassaden og UD.

Bare noen dager etter denne «bekymringsmeldingen» utsteder Hærens overkommando et hemmelig skriv titulert «Forbudte områder»: Man har gjentatte ganger mottatt meldinger «om fotografering innen områder hvor opptak av fotografier av militære sikkerhetsgrunner burde være forbudt». Forsvarsstaben har derfor funnet det nødvendig å utarbeide en fortegnelse over områder, også sivile mål, hvor fotografering bør forbys. I slutten av samme høstmåned i 1947 skriver stabssjef Håkon Edland under en meddelelse på vegne av DK-sjef A.D. Dahl i Harstad til Hærens overkommando i Oslo. Det vises til avisskriverier om «at russiske kommisjoner foretar reiser i Norge for å se på russiske krigskirkegårder». Distriktskommandoen foreslår at den sender «en offiser som reisefører» for «å rettlede kommisjonen i dens arbeid».

DK-sjefen bak brevet var identiske med general Arne Dagfinn Dahl, som i kraft av sin stilling som oberst i 1944 ble utpekt som sjef for den norske styrken som ledsaget den sovjetiske offensiven for å drive tyskerne tilbake i Finnmark den siste krigshøsten. I en av sine mange innsiktsfulle bøker om krigen i nord gir Alf R. Jacobsen Dahl følgende omtale: «Oslogutten Dahl var en aristokratisk skikkelse, høy og rank, konservativ på grensen til det reaksjonære [...] Han var mer krigersk enn mange av sine kolleger.» Og i forbindelse med utvelgelsen av Dahl som leder for den norske styrken i krigens sluttfase skriver forfatteren: «Det fenomen at han var en av Hærens ivrigste kommunistjegere, ble antakelig vurdert som en styrke.» Den samme general Dahl skulle bli sentral i krigsgravsakens sikkerhetspolitiske og overvåkningsmessige sider. Han ansatte kaptein og seinere major Chr. Christensen som etterretningsoffiser i sin distriktskommando, og et stort antall omfangsrike – og velskrevne – rapporter om «reisefører»-virksomheten fins i arkivene med e-offiserens signatur under. Det var i DKNs tjeneste i 1948, den store «kommunistfryktens år», at C.C. i Morgenbladet la grunnlaget for sin skarpt antisovjetiske skribentvirksomhet. Og hans sjef, general Dahl, visste å benytte seg av E-off ’ens tjenester. På en militær meddelelsesblankett dette året har han utstedt følgende ordre, påtegnet med lett usikker felthåndskrift i telegramstil – inkludert utmalte versaler i alle viktige navn – av en av generalens stabsoffiserer: «Russisk militærattasjé SOSOLOV har uanmeldt innfunnet seg TROMSØ og ønsker besøke russiske graver området BALSFJORD, LYNGEN, BARDUFOSS, SETERMOEN. Jeg har funnet å måtte be ham vente til 27. august på grunn av pågående mobiliseringsøvelser.»22 Den som har fanget opp dette uanmeldte besøket, er nettopp Dahls «E-off», slik det framgår av en beskjed fra generalen om «telefon fra kaptein Christensen» dagen før han utstedte ordren.

I rapporter som dette ligger hele det sikkerhetspolitiske argumentet for å flytte og skriver seg, slik de siden har gitt gjenlyd i historieskrivingen om dette etterkrigskapitlet. Det ser ut til at vendepunktet kom i siste halvdel av 1947. Dette må også ses i sammenheng med det klimaskifte som kan leses ut av arbeidet i den felles norsk-sovjetiske kommisjonen som skulle granske de sovjetiske krigsfangenes forhold under krigen. Dette arbeidet ble påbegynt i fredsåret, og komiteen ble formelt godkjent ved kongelig resolusjon 15. februar 1946. En vesentlig del av kommisjonens arbeid besto etter sovjetisk ønske i å reise rundt til steder der det hadde vært fangeleire og hvor fangene hadde arbeidet for tyskerne. Allerede i kommisjonens første virkeår kom det opp en uttalt norsk engstelse for at Sovjet forberedte en erstatningssak basert på en beregning av krigsfangenes innsats, og dessuten at russisk interesse for militære og sivile anlegg hadde helt andre motiver enn å finne ut av krigsfangenes liv og skjebne. Kommisjonens arbeid trakk ut og ble avsluttet høsten 1947. Først 28. april 1948 ble et felles kommunike offentliggjort i Moskva og Oslo etter den blandede kommisjonens arbeid. Og da forelå det intet krav om erstatning fra sovjetiske side, slik norske myndigheter hadde fryktet.

På dette tidspunktet hadde de store internasjonale begivenheter som preget første halvår av 1948, satt et dystert preg på nyhetsbildet. Den britiske utenriksminister Ernest Bevin hadde 22. januar holdt en berømt tale i Underhuset der han tok til orde for et vest-europeisk forsvarsforbund, i første omgang mellom Storbritannia, Frankrike og Benelux-landene, som raskt ble døpt Bevin-planen. I februar fulgte hendingene i Tsjekkoslovakia der kommunistene styrket sin maktstilling dramatisk, noe som resulterte i påstander om kupp og alarmklokker som gikk i de vestlige land for nye sovjetiske framstøt. I begynnelsen av april ble den såkalte vennskaps- og samarbeidspakten mellom Sovjet og Finland underskrevet, med hektisk etterretningsaktivitet som følge, ikke minst på norsk side av grensene mot de to naboene i Nord-Norge. Det er disse og liknende endringer i stormaktsposisjoner som vanligvis er blitt brukt som forklaring på det store klimaskiftet internasjonalt den dramatiske vinteren 1948.

I det hele tatt er det et tett samspill mellom opptakten til og gjennomføringen av krigsgravoperasjonen og de diplomatiske skjærmysler som pågikk mellom Sovjet og Norge disse årene. Særlig er det Svalbard-saken og diskusjonen omkring et nordisk forvarssamarbeid som opptar Moskva. Det skandinaviske sikkerhetspolitiske interregnum som er blitt kalt brobyggingspolitikken, og som varte fram til det berømte Karlstad-møtet i januar 1949, ble avløst av dansk og norsk Nato-innmeldelse samme år. Denne utviklingen hadde Moskva lenge observert nøye, noe som er godt beskrevet av den sovjetiske London-ambassadøren under krigen. Allerede i et notat i november 1943 bemerker han om den norske regjeringen: «Med hensyn til sin nåværende og fremtidige politikk satser den klart på England og USA. Den gir avkall på sin tidligere orientering i retning av den såkalte ’skandinaviske blokk’. I fremtiden ønsker den å spille rollen som et bindeledd mellom de atlantiske landene og USSR.» Det var håpet om å holde de nordiske land mest mulig nøytrale mellom stormaktene, og etter hvert frykten for vestlige baser, ikke minst på norsk jord, som så ut til å styre Moskvas diplomatiske bestrebelser i disse årene. Temaet vender vi tilbake til, her nøyer jeg meg med å risse opp dette bakteppet som begrunnelse for hvilke stormaktshensyn som flyttet posisjonene i norske myndigheters vurdering av krigsgravene.




ISBN: 9788230401033
Status: På lager
Utgivelsesår: 2013
Innbinding: heftet
Med lik i lasten
Operasjon asfalt– de sovjetiske massegravenes skjebne i Norge
Den ukjente historien om oppgravingen av levninger etter 8000 sovjetiske krigsfanger i etterkrigstiden.


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side