Les utdrag fra kapittel 1

Den vennlige fienden

Les utdrag fra Ebba D. Drolshagens bok "Den vennlige fienden"

Europa i bevegelse

Den 9. april 1940 marsjerte tyske Wehrmacht inn i Danmark og Norge, 10. mai startet felttoget mot Nederland, Belgia, Luxemburg og Frankrike. Den 14. juni hadde tyskerne nådd Paris, den 22. juni måtte Frankrike innrømme sitt totale nederlag og undertegne en våpenhvile-avtale, akkurat som Danmark, Norge, Holland, Belgia og Luxemburg hadde gjort ukene før. Den 1. juli okkuperte tyske tropper de engelske Kanaløyene. Norske, engelske, franske, polske, nederlandske og belgiske soldater hadde slåss mot Wehrmacht og tapt. Treogåtti dager etter invasjonen av Danmark og Norge var store deler av Nord- og Vest-Europa i tyske hender; den tyske propagandaen fremstilte det jublende som «lynkriger». Flere enn 120 000 allierte og cirka 25 000 tyske soldater hadde betalt med livet.
Militærhistoriske kart anskueliggjør dette og andre felttog med å tegne piler i forskjellige farger på Europa-kartet. Hver hær som deltar, har sin farge; pilene går mot nord, mot sør, mot øst og vest; her markerer de en fremrykning, der en tilbaketrekning. De viser bare det militære forløpet, og de komprimerer svært kompliserte begivenheter helt til noen få piler er nok til å fremstille dem på en tilfredsstillende måte.

Begivenhetene virker like rettlinjet i datidens ukerevyer, i europeiske historiebøker og i våre dagers populære dokumentarer: Det finnes et begrenset antall aktører, ofte bare to, og de beveger seg i forhold til hverandre. Tar den ene ett skritt frem, tar den andre ett tilbake.

Ingen vil for alvor hevde at slike fremstillinger er feil: Militære situasjonskart viser troppebevegelsene på et bestemt tidspunkt. De gir en korrekt og forståelig fremstilling av et krigsforløp, i tillegg antyder de for det meste lange og vidtrekkende pilene det enorme oppbudet av logistikk og disiplin som er nødvendig for å føre en slik krig.

Samtidig er klarheten og enkelheten også ulempen med slike kart. Siden de bare viser bevegelse og motbevegelse, formidler pilene et korrekt bilde av den militære situasjonen, men et endimensjonalt, fattig og i en viss grad uhyrlig feil bilde av det som faktisk skjer på det gitte tidspunktet på de gitte stedene.

Når de blir fremstilt grafisk på denne måten, ser det nemlig ut som om marsjene, troppebevegelsene og slagene har funnet sted i et tomt landskap. Oversiktligheten forfører tilskueren til å forestille seg armeene som ludobrikker som blir skjøvet fra rute til rute over et tomt, uforanderlig spillbrett. Men slik det har vært for alle hærer i alle kriger, var heller ikke marsjrutene til Wehrmacht og de allierte snorrette linjer på et spillbrett. Brettet var aldri tomt, ikke da soldatene kom og heller ikke da de dro. Og alt var i stadig, urolig bevegelse. Kartene underslår noe vesentlig: Livet. Kaoset. Hverdagen.

Mellom 9. april og 1. juli 1940 var millioner av mennesker i bevegelse, ikke bare soldatene, men også sivilistene i de landene det tyske rike hadde sendt troppene sine inn i. Skulle man forsøke å vise alle som i disse ukene var underveis et eller annet sted i Europa som piler, ville dette gi et viltvoksende bilde med utallige piler i utallige farger. Akkurat som pilene som viser vind- og stormaktiviteten på kveldens værkart, måtte de være i stadig bevegelse, komme fra ulike retninger, saktere og fortere, støte sammen og fyke fra hverandre. Bare noen få ville gå rett frem, og det bare et kort stykke, forbausende mange ville sno seg som sløyfer, spiraler, virvler.

Blant millionene som i disse knapt tre månedene befant seg på veiene, var det sannsynligvis bare de færreste som visste hvor de egentlig var på vei. For landserne, som soldatene i den tyske hæren kalte seg, gikk det først «mot nord», senere «mot vest». Å vite noe mer var ikke deres, men deres overordnedes oppgave.

Hvor mye de visste, er uklart. Det som er kjent, er at general Falkenhorst, etter at han i februar 1940 hadde fått i oppdrag av Hitler å planlegge Operation Weserübung, aller først leste Baedekers reiseguide for Norge. Viktigere var det omfangsrike materialet som den tyske ambassaden i Oslo straks sendte til Berlin. Det var blant annet «det komplette veikartet til Kongelig Norsk Automobilklub og kart med luftopptak av alle større norske havnebyer». Tyskerne syntes det var en fullstendig uansvarlig, men gledelig omstendighet at samtlige militære installasjoner var oppført i telefonkatalogen med nøyaktig adresse under stikkordet «Militærstasjoner».

Overfallet på de nordiske landene ble planlagt av Hitler og Wehrmachts overkommando i største hemmelighet, selv Wehrmacht-mennene som skulle delta, fikk først vite hvor de var på vei noen timer før innmarsjen i Danmark eller landingen i Norge. En som var til stede, sa at han og kameratene hans hadde tenkt på denne muligheten da påfallende mange Wehrmacht-soldater ble samlet i Nord-Tyskland i begynnelsen av april 1940, men han hadde ikke trodd på det. En annen hadde fått vite «at Danmark og Norge hadde fått besøk av tyske tropper» først like før han den 10. april klokken 2.45 ble fløyet med troppen sin til Norge.

Overfallet kom uten krigserklæring, og hemmeligholdet fungerte så perfekt at monarkene kong Christian X av Danmark og kong Haakon VII av Norge ble like overrumplet som regjeringsmedlemmene sine i nattetimene den 9. april. Da de innså hva som hadde skjedd, sto fienden allerede i landet.

I Norge skulle i tillegg til Oslo også Narvik, Trondheim, Bergen, Kristiansand og Stavanger okkuperes i en inntil da enestående luft- og sjøoperasjon. Det lyktes før det helt var blitt dag, men kongen og regjeringen fikk bemerkelsesverdig fort tilbake fatningen: I gryningen gikk de om bord på et ekstratog og flyktet mot nord. I de neste dagene satte tyske fly etter dem og bombet flere norske byer uten å klare å stoppe de flyktende.

Konge og regjering kom unna fordi den tunge krysseren Blücher, det mest moderne tyske krigsskipet, ble truffet av to museumsmodne kanoner på Oscarsborg ved Drøbak, som ved skjebnens ironi var produsert av Krupp i Essen i 1892. Blücher sank, kommandør generalmajor Engelbrecht, som skulle lede okkupasjonen av Oslo, reddet seg ved å svømme i land og rekvirerte en bil til Oslo. Rundt tusen tyske soldater omkom,14 også de som skulle ha sikret hovedstaden og Slottet. Likevel marsjerte de første tyskerne gjennom Oslo sentrum noen få timer senere. De hadde landet på Fornebu i troppetransport-fly. For første gang i historien var en hovedstad blitt inntatt av tropper som ble fløyet inn. I mai publiserte LIFE Magazine en utførlig øyenvitnerapport av journalisten Leland Stowe, som kalte tyskernes inntog i Norge «den største bløffen i moderne historie»:

It was difficult to estimate but by three o’clock we thought there must be twenty or thirty thousand [Norwegians] along this route [Karl Johan] [...] At three minutes after three [...] the Germans were coming at last. We saw a thin column, marching three abreast [...] Six mounted Norwegian policemen led the way. We could scarcely believe our eyes. They were escorting the Germans in and here they came. [...] For a victory parade it was extremely short and over very quickly. Less than fifteen hundred German soldiers had occupied Norway’s capital while thousands of dazed, bewildered citizens looked dumbly on. Not a bomb had been dropped inside Oslo. Not a shot had been fired. Not a hand or a voice had been lifted – and not a single Nazi soldier had yet reached this captured city by ship.
 
Siden det var færre soldater i byen enn planlagt, gikk de om bord i lastebiler i enden av Karl Johan. Disse kjørte rundt sentrum, så dannet soldatene ny formasjon og marsjerte inn på nytt, opp Karl Johan igjen. Det skulle demonstrere militær styrke. Propagandamarsj heter det på soldatspråket. «Daily Telegraphs Stockholms-korrespondent skal ha rapportert at tyskerne lurte nordmennene med et fredelig bilde av improviserte soldatkor og bare tolv musikkinstrumenter (militærorkesteret med instrumenter gikk ned med Blücher). Enda mer bisarr virker påstanden om mannskapet som ble satt i land i havnen, hvor de satt arm i arm på bakken, sang høyt og gynget i takt med trekkspillmusikken for å gi befolkningen inntrykk av sorgløs ungdom.

Nesten samtidig med kongen og regjeringen forlot også 25 lastebiler byen, de var blitt skaffet til veie i all hast. De var lastet med 1500 kister med cirka 50 tonn gull. Gården til Alfred Høgslund fra Skedsmo lå ved en av de få veiene som førte ut av byen, og han så at den 9. april «kom det 6 nye lastebiler kjørende etter hverandre, og i hver av bilene satt en uniformert politimann ved siden av sjåføren. På lasteplanet på hver av bilene var det 6 firkantede baller overtrukket med stoff. Det var som om noen sa til meg at dette var gullbeholdningen fra Norges Bank, noe jeg siden fikk høre at det var.»18 I alle fall en del av de norske gullreservene ble altså reddet fra det tredje rikes grep på åpne lasteplan.

Den flyktende kongen avviste ethvert samarbeid med okkupantene; regjeringen beordret mobilisering. Men først i en radiosending den 14. april henvendte kongen og regjeringen seg til det norske folk, som i denne dramatiske, historisk enestående situasjonen hadde vært uten politisk og moralsk ledelse i nesten en hel uke. Norge, som både i første og annen verdenskrig hadde erklært seg nøytralt, var fullstendig uforberedt på denne situasjonen, og mobiliseringen som ble beordret, var kaotisk. Mange steder fantes det ikke engang en avis å offentliggjøre den i. Våpnene soldatene fikk, stammet til dels fra tiden før første verdenskrig; ettersom de ikke hadde noe annet, lagde soldatene molotowcocktails. Forpleining fantes ikke, offiserene sa til folkene sine at «dei fikk leve på dalen», altså at de måtte få alt de trengte, fra sivilbefolkningen. Det fantes ikke uniformer nok til alle, én fikk bare en lue, en annen bare en jakke, mange bare et armbind de skulle feste på de sivile klærne sine så det skulle synes at de var soldater.

Det som høres ut som anekdoter, kostet mange norske soldater livet: Den som kjemper i en krig uten å kunne skilles fra sivilpersoner, har ikke rett til å behandles etter reglene i Genèvekonvensjonen. Mange av mennene visste ikke at de til enhver tid, også etter at de hadde overgitt seg, måtte kunne gjenkjennes som krigsdeltakere. Så snart de ikke sloss mer, tok de av seg uniformen eller armbindet. Dermed så de ut som «sivilister» når de ble arrestert, og tyskerne antok at det også var som det de hadde kjempet.

I 1940 ville tyske soldater aldri tenke seg at en hær ikke hadde nok utrustning til alle sine soldater, for da hadde Wehrmacht ennå rikelig av alt. Sjuskete eller til og med «sivilt» kledde fiendesoldater var ikke stort annet enn banditter for Wehrmacht-soldatene.

Den 20. april 1940 var det elleve dager siden tyskerne startet sin fremrykking i Norge. Da skrev en underoffiser i dagboken sin at etter at nordmennene hadde sprengt en bru, hadde man tatt de første krigsfangene: «Vi var rasende på desse karane som alle var kledde sivilt, og som berre for ein halv time sidan hadde vore motstandarane våre. Hadde dei båre uniform, hadde dei vore ærlege motstandarar, men ikkje på denne måten!»

Hva som skjedde med dem, skrev han ikke. Men han nevner flere ganger utstyr og uniformer som er slengt i veikanten, og også at nordmennene lynraskt forvandlet seg fra soldater tilbake til sivilister.
Likedan fikk en tysk kompanisjef under fremrykkingen beskjed om at norske sivilister hadde skutt på tyske soldater. Slik husker major Andreas Hauge det:

Han skrek utover en kolonne med norske krigsfanger: ’I Polen skjøt vi seksti sivilister i slike tilfeller. Men her skyter vi bare ti.’ Han befalte at alle soldater som var kledd i sivil, skulle tre frem. Det gjorde de godtroende nordmennene. De ble stilt opp i veikanten og meiet ned. De ble meiet ned. Jeg husker ordene godt. Sersjanten eller underoffiseren som hadde fått i oppdrag å drepe de sju, skrek: ’Kaptein, det er bare sju!’ Og han sa: ’Det holder!’ Så smalt det.
 
Henrettelsene fant sted ved veikanten utenfor Gjøvik. At denne kapteinen «bare» ville la ti istedenfor seksti sivilister bli skutt, kan ha vært én av innrømmelsene tyskerne gjorde overfor nordmennene fordi de så sine «ariske brødre» i dem.

I «Retningslinjer for opptreden ved personlig kontakt med den norske befolkning», som Wehrmacht-ledelsen ga til soldatene sine, heter det spisst: «Nordmannen har ingen sans for militær disiplin og autoritæt». Så var da heller ikke nordmennene på noen måte så øvede soldater som sine tyske motstandere; militær disiplin var snarere vesensfremmed for dem. Dermed kunne det gå til som på Sokna, at en offiser marsjerte inn i skogen med 250 mann om kvelden og kom ut igjen med 170 morgenen etter. Åtti stykker hadde bestemt seg for ikke å delta i krigen – i en strammere ført hær kaller man det å «desertere». Da tyskerne rykket nordover, forsvant nesten en hel bataljon – 700 mann – sporløst i nærheten av Kvam, i stedet for som tenkt å innta en forsvarsstilling.

Den militære stillingen var altså desperat, de norske kommandantene var ikke samkjørt, mange tenkte ikke langt nok frem, andre ga opp kampen før den var begynt: Da de tyske soldatene rykket frem på østsiden av Øyeren, flyktet så mange soldater fra 1. norske divisjon over grensen til Sverige at divisjonssjefen om morgenen den 14. april ikke så noen annen mulighet enn også å flykte med sine siste 1000 soldater og la seg internere i Sverige. Og i løpet av hele fremrykkingen i Norge var tyskerne gledelig overrasket over at de norske avdelingene overlot dem et intakt land etter hvert som de trakk seg tilbake: De ødela nesten ingen telefonsentraler, veier, broer eller jernbanetunneler, heller ikke bensinstasjonene var tømt eller gjort ubrukelige. I ro og mak kunne tyskerne fylle opp farkostene sine. Generalmajor Pellengahr var begeistret over den norske befolkningen, som hadde forholdt seg «svært korrekt». Selv hadde han vært underveis dag og natt alene med sjåføren sin, også på lange, øde skogsstrekninger, og aldri hadde det skjedd noe.

I løpet av okkupasjonen vokste antallet tyske soldater som var stasjonert i Norge, til mellom 350 000 og 400 000. I juni 1940 var det «bare» rundt 130 000, men de var godt utdannet og svært velutstyrt. De norske troppene hadde lite å stille opp med. Under disse forholdene var det enda mer beundringsverdig at de først kapitulerte den 10. juni, tre dager etter at kongen og regjeringen hadde flyktet til London. På kapitulasjonsdagen så en norsk soldat i Kvalsund «tyske fly laga eit tegn på himmelen som vi ikke forsto. Det va et hakekors».

Klokken fem om morgenen dagen etter invasjonen kikket Alfred Høgslund, som dagen før hadde sett gullreservene dra forbi, ut av vinduet. «På Trondheimsvegen var det fullt av soldater på marsj nordover. Da jeg kom bort til veien, hadde soldatene stoppet og holdt matpause. De var norske og på vei nordover, men de visste ikke hvorhen de skulle.» Mens soldatene førte krig, levde han fremdeles i fred. Kuene måtte melkes, og da han hadde kjørt melken til meieriet, dro krigen forbi gården hans igjen.

Da jeg hadde levert melken på meieriet og kommet hjem igjen, var det kommet mange folk fra Oslo som i all hast hadde forlatt byen. Tyskerne hadde inntatt byen, og det gikk rykter om at engelskmennene ville komme og bombe den. Vi hadde det travelt med å ta imot disse flyktningene. De hadde hverken mat eller sengetøy med seg, bare det de gikk og sto i. Den natten var det 28 flyktninger som overnattet her på Høgslund.
 
Denne dagen gikk inn i den norske krigshistorien som «panikkdagen». Titusener av osloborgere flyktet i sikkerhet fordi det var blitt sagt at det engelske luftvåpenet ville bombe byen den 10. april for å fordrive tyskerne. Andre steder gikk det liknende rykter. Den 11. april skrev Stavanger Aftenblad om byens borgere: «det var som de hadde sagt farvel til all fornuft. Kafeene, kontorene og forretningene ble lukket i største hast. Og så begynte et sant kappløp for å komme fortest lengst mulig ut av byen.»

Trafikken fortsatte forbi gården til Alfred Høgslund: Da han ufortrødent fortsatte med arbeidet sitt og kjørte slaktekjøtt til Samvirke laget to dager senere, kom det tyskere mot ham. «På veien bortover møtte jeg mange lastebiler fullastet med tyske soldater. På taket av hvert styrehus var det oppstilt mitraljøser som ble rettet mot meg da jeg kjørte forbi. De skjøt flere skudd inn i krattskogen bortetter veien. Da følte jeg meg liten der jeg satt og kjørte.»

I sluttet tropp rykket de tyske soldatene frem mot nord og vest gjennom dalførene, mens de sang av full hals. Marsjmusikk hjelper de syngende med å holde rytmen, den gir en følelse av fellesskap og kan til og med holde angsten i sjakk. Dessuten signaliserer den til alle andre at her kommer det folk som for det første hører sammen, og for det andre er i godt humør. Dette med de ustanselig syngende tyske soldatene var noe som ble nevnt tiår senere, ikke bare i Norge, men i alle land som ble okkupert av tyskerne i løpet av annen verdenskrig.

I isolerte strøk gikk det dager, av og til uker, før de første tyskerne kom. At det var krig, hadde man selvfølgelig visst siden invasjonsdagen, men det var knapt noen som visste hva krigen egentlig ville innebære her hos dem og hvordan man burde oppføre seg. Gudrun Nystøyl på Hakallestranda mintes: «En satt der med mange spørsmål, men det fantes ingen telefon en kunne ha brukt for å få flere nyheter.» Nyheten om at troppene nærmet seg, løp foran dem, angsten spredte seg. Bygder og hus var forlatt, noterer en soldat som den første krigsuken var på vei innover i landet fra kysten. Noen bygdefolk hadde bare gjemt seg i husene sine, og våget seg snart ut igjen, andre syntes det var lurere å se hva som skjedde på avstand og gjemte seg i skogen, noe tyskerne benyttet seg av. «Soldatene forsynte seg fra spiskamrene på de forlatte gårdene langs veien der de rykket frem.»

Bøndene som gjemte seg i skogen, måtte imidlertid ta seg av dyrene sine, så om kvelden snek de seg tilbake til gårdene sine. Det kan ikke ha vært lett å holde seg usett i de lyse sommernettene. «Mer enn én gang hendte det at de støtte på tyske soldater som sto og fôret dyrene i fjøset.» På det tidspunktet kunne ingen ane at slike scener fra en krig uten krig de neste fem årene heller skulle bli regelen enn unntaket de fleste steder i Norge. Allerede i slutten av april begynte fredsdriften for de tyske soldatene i Sør- og Midt-Norge. «For oss ser det ut til at krigen er over,» skriver én den 30. april. Den 3. mai: «Det er rene ferien». 1. juni: «Tjenesten er rolig. Jeg har alt tatt cirka 100 bilder». 3. juli: «parolene om okkupasjonstropp og permisjon dukker stadig opp. Fronttillegget forsvinner også».

Flere uker tidligere, den 14. april, hadde et knippe «piler» strukket seg over Nordsjøen mot norskekysten: 25 000 engelske, franske og eksilpolske soldater. De gikk i land i flere havner for å slåss sammen med nordmennene mot tyskerne. Etter at tyskerne hadde tatt Sør- Norge, konsentrerte begge sider alle krefter om det senere legendariske slaget om Narvik. De allierte var fem ganger så mange som tyskerne, men etter en måneds bitter kamp for alle, og det tyske nederlaget var en hårsbredd unna, oppga de allierte rett og slett Norge. Den 24. mai begynte de å sende soldatene sine til Dunkerque for å støtte de engelske troppene ved tilbaketrekningen.

For mens mange «piler» beveget seg i bitte små sikksakk- og sirkelmønstre i og rundt Narvik, var over halvannen million Wehrmacht-soldater på fremmarsj mot vest. Frankrike-felttoget hadde begynt. Fra 10. mai strømmet tyskerne inn i Nederland, Luxemburg og Belgia. Nederlands dronning Wilhelmina flyktet med ministrene sine til England, Luxemburgs storhertuginne Charlotte og deler av regjeringen hennes kom seg ad omveier via Spania og Portugal til USA, belgiske kong Leopold III ble i landet, og i slutten av mai gikk han i tysk krigsfangenskap. I likhet med Norge og Danmark hadde alle disse landene erklært sin nøytralitet, uten at det hindret det tyske rike i å overfalle dem, bombardere byene deres og tvinge dem i kne med hele tyngden av sitt enorme krigsmaskineri.

Med Frankrike var Tyskland derimot offisielt i krig. Etter angrepet på Polen i september 1939 hadde de allierte erklært det tyske riket krig, men forholdt seg passive. De ventet på motstanderens angrep mot den såkalte Maginot-linjen, et festningssystem som strakte seg fra den sveitsiske grensen til Sedan i nærheten av den luxemburgske grensen, og som de allierte mente var uovervinnelig. Men tyskerne angrep ikke forsvarslinjen som forventet. De omgikk den i ordets egentlige forstand ved å bruke Belgia som gjennomgangsland og marsjere inn i Frankrike nord for Sedan. De gikk inn bak den tungt befestede Maginot-linjen, omringet troppene der og beveget seg så raskt i retning Kanalen. «Ferden gikk langs snorrette riksveier. Det skal franskmennene ha: Veiene er i orden. En gang bygde Napoleon disse rette veiene. I dag nyter tyskerne godt av dem.»

Det gikk riktignok fort fremover på disse veiene, men en snau måned etter innmarsjen visste en tysk korporal på felttoget mot vest ikke stort mer enn at han var i Frankrike: «Hvor vi befinner oss, vet jeg ikke, det må vel være i Ardennene igjen. På høyre og venstre side er det inngjerdede beitemarker. Vi kjører gjennom forlatte tettsteder.» Han var nok ikke den eneste som var desorientert, for franskmennene hadde «revet ned samtlige veiskilt for å gjøre det vanskeligere for fiendehæren å orientere seg under fremrykkingen».

På samme måte som denne soldaten ble kastet ut i den store krigen, opplevde hver enkelt av de mange millionene den bare på det stedet der de selv befant seg. Det var et bitte lite utsnitt. Hva som skjedde på samme tid på andre steder, kanskje bare noen hundre meter unna, kunne ingen vite. Senere la historikerne talløse slike biter sammen og rekonstruerte forløpet av annen verdenskrig. Ingen opplevde krigen i dette fugleperspektivet, og svært mange individuelle opplevelsesbiter fikk aldri plass i det store bildet.

Befolkningen i Belgia og Nord-Frankrike var blitt oppfordret til å flykte på grunn av de forventede kamphandlingene. Millioner flyktet. De var ikke bare redde for å bli trukket inn i kampene, men også for at tyskerne skulle sette fyr på taket over hodet på dem og massakrere dem. Bygdene soldatene dro gjennom, var derfor avfolket. Soldatene overnattet i tomme hus, noen sto til og med ulåst. Beboerne hadde flyktet hals over hode, i skolene lå bøkene fremdeles på pultene, i flere hjem hadde beboerne tydeligvis reist seg fra middagsbordet og løpt sin vei. Dyrene hadde ikke fått fôr, kuene var ikke melket. I en mennesketom landsby var en spesiell appell til medmenneskeligheten hos de ventede barbarene skrevet i kritt på to dører: «Her bor et eldre ektepar. Tropper på vei forbi blir bedt om å ta seg av dem.» Tydeligvis var det ikke bare der man hadde overlatt gamle folk til seg selv, ifølge en tysk soldat:

19.6.40. Frankrike

Kjære Mimi!

Selv om jeg verken hører eller ser noe til fienden, er likevel hver dag en opplevelse for seg. Ved middagstider i går gravla vi en 92 år gammel kvinne. Ettersom de få gamle, gebrekkelige mennene og kvinnene ikke kunne spa opp en grav, gjorde et par av kameratene det. Tilfeldigvis kom jeg bort med en kamerat, og dermed var vi begge med på å bære kisten ut av kirken og senke den ned i graven.

Presten holdt en kort preken for den uvanlige menigheten av knapt et dusin gamle folk, krumme og gebrekkelige, delvis i gamle klær og tøfler, for de har jo mistet alt. Etterpå spilte jeg litt på husorgelet. Det kom noen inn, de satt og lyttet andektig. Pastoren kom smilende bort til meg og rakte meg hånden i takknemlighet. Om ettermiddagen kl. 4 marsjerte vi videre mot sør, 23 km. Gudskjelov kan jeg fremdeles marsjere og har ennå ikke blemmer på føttene.
 
Midt mellom de kjempende troppene som rykket frem og trakk seg tilbake, var det altså en voldsom flyktningstrøm som trengte seg sørover i det nordlige Frankrike. Det var ikke noen titusener som i Oslo, det var mange millioner mennesker, de var ikke underveis i noen dager, men i mange uker. Vettskremte av bildene av Rotterdam i flammer – den 14. mai 1940 var byen blitt fullstendig ødelagt av et tysk luftangrep – flyktet også tre femtedeler av befolkningen fra Paris. De flyktende ble snart stående fast, for alle presset seg inn på de samme veiene i samme retning. Det var knapt med både bensin og mat, og i kampen om det lille som fantes, konkurrerte de med soldatene på begge sider, fremfor alt med tyskerne.

Som i Norge noen uker tidligere krysset flyktningenes pilstrømmer soldatenes og blandet seg med dem i Frankrike også. På en landevei utenfor Paris hadde en tysk soldat og kameratene hans «tatt syklene fra fluktbilene. Vi syntes nok synd på dem, men det var nå engang krig, og vi tenkte at det var bedre å kjøre dårlig enn å marsjere godt ... Ettersom sivilistene ikke ga dem fra seg frivillig, ble det alltid til at vi dro frem og tilbake. På den ene siden dro flyktningfamilien i hjulet, på den andre holdt soldatene fast. Men vi gjorde oss aldri skyldige i voldsbruk og truet aldri med våpen.» En kvinne fra Paris husker hvordan flyktningene ble beskutt av jagerfly: «Vi så hvordan små flammer skjøt ut av munningen på mitraljøsen idet flyet feiet over trengselen på veien og brakte død over menneskene.» Folk kastet seg ut på jordene på hver side, på de ryddede veiene raste «motorsykkelenheter i halsbrekkende tempo» forbi flyktningkolonnene under beskytning. «De så verken til høyre eller venstre da de bruste forbi. Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet av tyskerne, men i hvert fall ikke at de skulle overse oss fullstendig. [] Restene av et fransk regiment satt på den andre siden av veikanten, ... røkte og så på fiendefølget, tilsynelatende uten helt å registrere dem. ... Tyskerne på sin side stirret ut i luften over hodene på dem.»

Flyktningene kamperte på veien, på jordene, i låver og nødinnkvarteringer. I mange landsbyer og småbyer fordoblet innbyggertallet seg i løpet av noen få dager.

Flyktningene hadde bare seg selv å stole på, overlatt til sin egen utholdenhet, oppfinnsomhet, skrupelløshet, utlevert til medfølelse eller forretningssans. Og stadig vekk dro tyskerne forbi flyktningkolonnene. «23. mai: Hele tiden så vi dem [flyktningene] på vår vei: med hele familien, med barnevogn og med syke liggende i vogna, et bilde på elendighet.» «27. mai: Flyktninger tigger fortvilet om brød. De står rundt i klynger, drevet av nød.»

Bare noen få av flyktningene hadde et mål, de visste åpenbart ikke stort mer enn hvilken retning de dro i. De ville «bare vekk». Vekk fra de fremrykkende tyskerne, vekk fra faren for skyting og bombing. Med sykler, håndkjerrer, hestevogner, busser, barnevogner, limousiner og kabrioleter tok de seg frem over kartet, akkurat som hærene med sine pansere, lastebiler, mannskapsbiler, motorsykler og hester. Alt dette hører like mye til bildet av et Europa satt i bevegelse av krigsutbruddet som tusener av skip, fra tunge kryssere til rekvirerte fiskebåter og selvsagt fly.

På samme måte som i Narvik rykket hærpilene noen steder i Fran rike så fort frem og tilbake på et lite område at de til slutt så ut som punkter: Den franske landsbyen Stonne i Ardennene, på grensen til Luxemburg, byttet kontrollhaver sytten ganger mellom 15. og 18. mai, enkelte kilder snakker til og med om nitten ganger.

Den 20. mai, ti dager etter at «vestoffensiven» hadde begynt, nådde de første tyskerne Kanalen, og 1,7 millioner allierte soldater ble omringet i Flandern. Frankrike-felttoget hadde bare pågått i seks uker da de franske troppene måtte gi opp, til tross for støtten fra de britiske enhetene. Dette nederlaget var atskillig mer forsmedelig for «la grande nation» enn for de små nasjonene før den, som ikke hadde hatt noen sjanse mot den overlegne motstanderen. «Den amerikanske diplomaten Bullit meddelte i juli til sin regjering at nederlaget etter hans mening var så overveldende at innbyggerne ’fullstendig har avfunnet seg med Frankrikes skjebne som en provins i Hitler-Tyskland ... deres forhåpning består i at Frankrike kan bli Tysklands yndlingsprovins’.»

I begynnelsen av juni var en spesiell slags pil i bevegelse i Ardennerlandsbyen Brûly-de-Pesche: Adolf Hitler. I to uker lå det provisoriske hovedkvarteret hans der. Stedet var blitt ryddet i slutten av mai, deretter hadde byggelag fra organisasjon Todt i rasende fart bygd to sveitsiske chaleter og en bunkers for Føreren.

I Bruly hørte han med hele sin stab «den 17. juni Petain erklære den franske kapitulasjonen på radio []dermed klasket Hitler seg på låret av fornøyelse – det var hans måte å vise glede på». Deretter nøt han ydmykelsen av arvefienden til siste dråpe: Til undertegnelsen av kapitulasjonen fikk han «brakt den historiske salongvognen i tre, hvor den franske marskalk Ferdinand Foch i sin tid dikterte tyskerne betingelsene [fra Versailles], fra museet i Compiègne til det samme stedet i skogen [hvor våpenstillstanden i sin tid ble undertegnet]. Hitler inviterte verdenspressen til åstedet, hvor han hadde tenkt å ta hevn for det tyske nederlaget i første verdenskrig, og for det de fleste tyskerne opplevde som Versailles-avtalens nasjonale ’vanære’».

Cirka 40 000 allierte soldater, hovedsakelig franske, kom i tysk krigsfangenskap i begynnelsen av juli etter det tapte slaget om Dunkerque. Men samtidig begynte en redningsoperasjon som savner sidestykke. «I all hast hadde man trommet sammen en bisarr flåte av marinefartøy, skrøpelige fiskeskøyter, gamle redningsbåter, Themsen-frakteskuter med brune seil og et hav av private fritidsbåter. Mellom 28. mai og 4. juni kunne således 220 000 briter og 120 000 franskmenn samt 34 000 kjøretøy hentes over til England. Pluss 170 hunder, ingen britisk soldat var villig til å reise fra maskoten sin.»

Antakelig ble mange av disse cirka 900 sjøfartøyene satt inn på nytt litt senere, for mellom den 20. og 24. juni forlot nærmere 30 000 av de bortimot 94 000 beboerne på Kanaløyene hjemstedet. Først den 18. juni tilbød den engelske regjering dem å evakuere. På noen få timer måtte de bestemme om de ville forlate øyene på ubestemt tid eller ikke, de fikk bare ta med ett stykke bagasje hver. Fra Guernsey flyktet nesten halvparten, og på Alderney ble atten innbyggere igjen, mens bare noen få forlot Jersey og Sark. På de små øyene hadde de som ble igjen, et svært begrenset bevegelsesrom, likevel fantes det små og bitte små spiralbevegelser også her: Da et tysk fly fløy over flyplassen på Guernsey, løp en kvinne som bodde i nærheten, et stykke bortover veien med barnet sitt og gjemte seg under noen trær. Hun var redd; to dager tidligere hadde tyskerne bombet havnen i Guernsey, og mange mennesker var blitt drept. Men da maskinen landet kort tid etterpå, gikk mor og sønn hjem igjen: «Vi behøver ikke å sitte under trærne lenger. Nå har de landet, da kaster de helt sikkert ikke bomber lenger.»

Kanskje følte hun seg som folkene fra Kvanne på Nordmøre, med sin merkelige flukt fra hjemstedet til Nordvik, cirka 5–6 kilometer unna. «Nesten alle på Kvanne flyktet litt. Selv om det bare var til naboen, så føltes det tryggere enn å være hjemme hos seg selv.»

Frankrike ble okkupert nord og vest for linjen Genève – Tours – spanskegrensen. Dermed kom Atlanterhavs-havnene i tyske hender, noe som var viktig med tanke på den planlagte invasjonen av England: Frankrike skulle – i likhet med Norge – tjene «som base for kampen om England, som ressurs for den videre krigføringen». I sør og øst forble landet uokkupert, det var den frie sonen. Mellom de to områdene gikk en demarkasjonslinje, som etter okkupasjonsmaktens påbud var hermetisk stengt og ble strengt kontrollert. Mange flyktninger kom seg ikke hjem fordi de befant seg på feil side av demarkasjonslinjen da våpenstillstanden trådte i kraft. Og nesten to millioner franske soldater kom ikke hjem fordi de ble sendt som krigsfanger til Tyskland og satt inn i landbruket, i gruver og i rustningsindustrien. Tyskere som hadde flyktet fra sine morderiske landsmenn, som Willy Brandt til Norge, Heinrich Mann og Walter Benjamin til Frankrike, ble innhentet av dem i sine eksilland og måtte flykte på nytt.

Stormen over Europa hadde bare så vidt begynt med overfallet på Polen og «lynkrigene» mot de to skandinaviske og de fem vesteuropeiske landene. Men på forsommeren 1940 avtok etter hvert antallet av og tempoet på de store bevegelsesstrømmene i Nord- og Vest-Europa. De tyske stridskreftene hadde nådd sine mål.

Flyktningene bega seg på hjemvei. Allerede 22. mai så fremrykkende Wehrmacht-soldater flyktninger på vei mot nord: «Helt i nærheten fører en vei ut av kampområdene. Her er det tusener av syklister. Det er vel flyktninger som sykler hjem.»

Mange kom til plyndrede hus og leiligheter. Om innbruddene var gjort av soldatene som dro forbi eller av andre flyktninger, var ikke viktig for dem. Bygninger var ødelagt av granater, kveget var stjålet, slaktet eller krepert, avlingene ødelagt. De hadde ikke annet valg enn å finne en ny normalitet i denne unormale situasjonen. De levde i et okkupert land, og det var ikke tvil om hvem som fra nå av bestemte reglene for hverdagen deres.

Ikke før tyskerne hadde marsjert inn i Colmar den 17. juni 1940, forlangte oberst Koch, kommandant i Sturmregiment Adolf Hitler, «øyeblikkelig leveranse av 2300 kg brød, 557 kg pølse, 290 kg smør, 7 kg te, 23 kg kaffe, 290 liter rom og 23 000 pakker sigaretter, i tillegg til tjue gisler, fortrinnsvis frankofile offentlig ansatte. Soldatene på sin side tømte butikkene som gode kunder, for franckursen var fastlagt på fem pfennig. De følte seg som grever».

De nye herrene var ankommet.


ISBN: 9788243006164
Status: På lager
Utgivelsesår: 2012
Innbinding: Innbundet
Den vennlige fienden
Wehrmachtsoldater i det okkuperte Norge
"Det var de beste årene i mitt liv." Gang på gang gjentok de tidligere Wehrmachtsoldatene disse ordene.


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side