Utdrag: Hvis vi overlever krigen

«‘Når krigen er over’, sa mor, ‘skal vi alltid ha bursdagsselskap.’ Hun lot være å si ‘hvis vi overlever krigen’.»
 
 Ved daggry neste dag var vi klare. Torgunn, Sonja og jeg forsøkte å ta med oss noen leker, men fikk bare lov til å ta med en liten leke hver. Jeg puttet en liten teddybjørn i lommen, Sonja tok en liten ball og hva Torgunn tok med har jeg glemt. Hun var jo mye eldre enn oss, minst seksten år. Sengetøy var rullet sammen og bundet opp med tau. Vi tok med det vi kunne bære av kjeler og kopper i tillegg til det aller nødvendigste. All maten som fantes i huset ble pakket. Hva skulle vi gjøre uten mat?
 
Dagslyset var begynt å sive inn da vi stod klare til å dra. Været var vakkert denne oktobermorgenen som også var min tiårsdag. Ingen brydde seg om bursdagen min, tenkte jeg bedrøvet. Men jeg sa ingenting. Hele vår tilværelse dreide seg bare om flukt og for å finne nok å spise. Tyskerne lot oss være da vi startet nedover veien. Far og onkel Ragnvald gikk til fjøsen for å slippe løs kyrne og bant tau rundt nakken på dem for å få dem med. Ute av synet fra leiren tok de tauet av og forsøkte å jage kyrne ut i skogen. Men dyrene stod bare der og så på oss, og lurte sikkert på hva dette var for noe. Mennene tok hver sin kjepp og slo kyrne over ryggen, og jaget dem avgårde. Og det fikk fart på dem! De forsvant mellom trærne i full fart. «Jeg håper de ikke forsøker å gå tilbake til den varme gode fjøsen sin», sa tante Aslaug. «Gjør de det, vil vi aldri se dem igjen.»
 
«Vi har andre ting å bekymre oss for», kommenterte onkel Ragnvald.
«Kyrne får klare seg nå.»
 
Kyrne betydde mye for meg óg. Jeg hadde tilbragt mye tid i fjøsen sammen med tante Aslaug og kyrne.
«Ikke vær redd», sa jeg til henne. «Du vil få dem tilbake, skal du se.» Hun smilte til meg og strøk meg over håret.
«Tenk at det er tiårsdagen din i dag», sa hun og ristet på hodet. «Du skulle hatt kake og bursdagsselskap!»
Hun husket i alle fall bursdagen min, tenkte jeg, men jeg kunne ikke huske om jeg noen gang hadde hatt selskap og bursdagskake.
 
«Når krigen er over», sa mor, «skal vi alltid ha bursdagsselskap.» Hun lot være å si «hvis vi overlever krigen». Livet med bursdagsselskaper og uten krig var en uvirkelig drøm, nå som vi rømte for livet, enda en gang. Mens mannfolkene sjekket båten, ventet vi urolig, samtidig som vi lyttet nervøst etter både fly og kjøretøy. For øyeblikket var det
stille. Så vinket mennene at vi kunne komme. Sakene våre ble stuet ombord, så var det vår tur. Far skjøv båten ut og hoppet etter, mens onkel Ragnvald tok årene. Tante Aslaug og Torgunn satt i baugen, og mor, Sonja og jeg hadde litt mer plass i hekken. Mennene rodde så raskt de kunne. Normalt ville de kunne krysse fjorden på rundt 45 minutter, men vi skulle krysse diagonalt,
som ville ta litt lengre tid. Nervøst speidet vi i østlig retning hvor de russiske flyene ville komme fra. Bak oss kunne vi se tyskernes bevegelser i leiren. Etter en liten stund begynte vi å slappe litt av. Vi hadde tilbakelagt minst en tredjedel av veien da vi plutselig hørte flydur. Fire fly kom strykende lavt over fjellet i stor fart og rett mot oss. Far og onkel Ragnvald stoppet å ro. «Legg dere ned!» ropte de til oss. De voksne dyttet oss ned, og mor prøvde å legge seg over oss. Tante Aslaug gjorde det samme med Torgunn. Tre av flyene satte kursen mot Karpbukt og gikk til
angrep, mens det fjerde flyet nærmet seg båten vår.
 
«Kjære Gud, ha barmhjertighet med oss», ropte mor med gråt i stemmen, mens flyet begynte å sirkle over oss. Jeg forsøkte å dytte mor vekk, men hun holdt oss nede i båten. Vettskremte ventet vi på hva som ville skje hvis russeren skulle angripe. Far og onkel Ragnvald hadde stoppet å ro og satt stille ved årene og så opp på flyet. De visste at vår skjebne lå i den russiske pilotens hender. Jeg klarte å skyve mor unna og fikk se at flyet snudde og satte kursen mot den tyske leiren. Piloten vippet med vingene som om han ville fortelle oss noe. Jeg grøsset ved tanken på at mindre enn en halv time tidligere hadde vi gått gjennom Karpbukt, hvor tyskerne nå skjøt tilbake på angriperne.



ISBN: 9788243007925
Status: I salg
Utgivelsesår: 2013
Innbinding: Innbundet
Hvis vi overlever krigen
Krigen i Finnmark sett gjennom et barns øyne
Bjarnhild Tulloch har skrevet en selvbiografisk skildring av sitt liv fra hun som bare 5 år gammel opplevde okkupasjonen av Norge, nærmere bestemt Kirkenes.


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side