Om Den svarte vikingen

Skrevet av Øystein Morten

 Den svarte vikingen
Geirmund Heljarskinn kom til Island allerede i år 867, og skal ha vært den mektigste av landnåmsmennene. Likevel ble det aldri skrevet noen saga om ham. Hvorfor? spør forfatteren Bergsveinn Birgisson – etterkommer av Geirmund i 30. ledd. 

Svaret er utfordrende: Fordi forfaderen hans ikke passet inn i den islandske opphavsmyten, den om et Island befolket av likestilte høvdinger og storbønder fra Norge, ledsaget av stolte husfruer med nøkler i beltet, de som flyktet fra krig og elendighet – til ny jord og frihet på øya langt ute i havet.
         Geirmund Heljarskinn var helt annerledes; mørkhudet og med mongolske ansiktstrekk stod han i spissen for en internasjonal fangstøkonomi. Han hadde hundrevis av slaver under seg. Kristne slaver fra Skottland og Irland. Mange av dem var kvinner, som Geirmunds norske undersåtter fikk barn med.
         Ny genforskning viser at over 60 % av de opprinnelige kvinnene på Island kom fra Irland og Skottland, ikke fra Norden. Den vakre sagaøya var et rått og brutalt slavesamfunn, delvis befolket med utgangspunkt i overgrep mot irske kvinner.
         Historien er oppsiktsvekkende, men langt fra enkel å skrive.
         Bergsveinn Birgisson samler fragmentene fra de historiske kildene, allierer seg med genforskere og arkeologer, forsker i stedsnavn, reiser til Sibir, gransker handelsrutene på 800-tallet osv. osv. Årene går. Han vil skrive Geirmunds saga. Men på grunn av kildene er det tidvis en håpløs ferd, mens han eksperimenterer seg frem for å få historien til å henge sammen. «Kan leserne holde ut en forfatter som av og til famler i mørke som Dante i helvete?» spør han. Innimellom kommer det drypp fra hans slit og kvaler. Dette er sakprosa, likevel skjønn litteratur: Vi får følelsen av nerven i den historiske granskningen, om hvordan beretningen blir til i spennet mellom det meningsfulle og meningsløse.
         Bergsveinn Birgisson fantaserer om en samtale mellom seg selv og Geirmund. Sistnevnte undrer seg over hvorfor Bergsveinn vil skrive hans saga, over 1100 år etterpå. Forfatteren svarer litt vagt at motivasjonen hans har å gjøre med en slags avsky for moderne tider. Geirmund rister på hodet. «Si meg, har ikke du noen mennesker som står deg nær, har du ikke en gård og noe å jakte på eller husdyr å ta deg av; en familie og slektninger må du vel forsørge? Er det ikke bedre at du prøver å komme nær noe i ditt eget liv, eller forventer du mye gods for å skrive sagaen min?»
Nei, forfatteren må medgi at dette knapt kommer til å bli annet enn smalhans. «Jeg skriver ikke slik de vil i dag. Jeg gaper over for mye, sier de.»
For mye? Han favner definitivt vidt. Her kommer forklaringer av likhetene mellom surrealismen og norrøn dikting. Vi lærer hvorfor skaldene laget tankebilder som viser oss elg i fjorden, elefanter på bølgene, tangkledde fjell og fisk som svømmer gjennom dalen. Det er fascinerende, og slett ikke for mye. For gjennom alt skinner en famlende, men urokkelig vilje til å finne en sannere og bedre saga om vikingtiden, og vi får et lavmælt men likevel glødende forsvar for vår egen førkristne kulturarv. «Vi kaller meningsløst arbeid for Sisyfosarbeid og ikke Hjadningavig – selv om det eksistensielle budskapet er det samme i begge mytene. En går på samlivskurs hvor kompromiss mellom partene er fremhevet – uten at myten om Njord og Skade blir nevnt.» Hvorfor? Antagelig fordi vi har et overfladisk forhold til den norrøne kulturen.
         Paradokset er at i sentrum for disse beretningene står en mørkhudet mann med et livsløp så langt fra våre stereotype idealer om det stolte norrøne vi vel kan komme.
         Hvor kom han så egentlig fra, den svarte vikingen? Han var sønn av en rotekte vestnorsk konge fra Avaldsnes. Men moren kom fra et helt annet sted, og det var fra henne Geirmund fikk sitt utseende. For å spore opp stedet tar Bergsveinn Birgisson oss med på en reise med den unge Geirmund, med vikingskip nordover langs norskekysten og så østover, forbi Kvitsjøen og enda videre. Til Sibir.
         Vi ankommer et folk og en kultur som døde ut på 1600-tallet. De bor i jordhytter med tak bygget av hvalbein. De er et jegerfolk som har spesialisert seg på fangst av hvalross. Et folk som er så viktig at kongen på Avaldsnes har inngått en allianse med dem, som bekreftes gjennom giftemål mellom den unge Geirmund og høvdingedatteren Ilturka.
         Geirmund blir igjen hos det fremmede folket. De kjenner verken til brød eller korn, men får i seg mineraler og vitaminer gjennom å drikke blodet til sjøpattedyr. Geirmund lærer å overleve i et arktisk klima, og tilegner seg kunnskaper om fangst og foredling av den verdifulle hvalrossen.
         Noen år senere reiser han til Irland, der han blir en viktig person for den norrøne kongemakten. En av sagaene skildrer ham som «den mest berømte av alle vikinger i vesterveg». Og fra Irland utrustes det en ekspedisjon til det jomfruelige Island. Året er 867. Og øya bosettes av den svarte vikingen og hans folk. De skal forsyne de rike markedene i Irland med kostbare og eksotiske varer.   
 
   



ISBN: 9788243007895
Status: I salg
Utgivelsesår: 2013
Innbinding: Innbundet
Den svarte vikingen
HOVEDBOK 10 - Utgis september 2013. Boka sendes fra Historieklubben 2. oktober 2013. I fjor ble Bergsveinn Birgisson nominert til Nordisk Råds litteraturpris for romanen Svar på brev frå Helga. Nå har islendingen skrevet sin første bok på norsk, Den svarte vikingen. Og ifølge forfatter Øystein Morten dre

ISBN: 9788243008120
Status: I salg
Utgivelsesår: 2014
Innbinding: heftet
Den svarte vikingen
 "Et mesterstykke" - Aftenposten

Øystein Morten
Les mer om forfatteren


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side