Les utdrag: Den svarte vikingen

I min oppvekst pleide en gammel mann å besøke oss der vi bodde i utkanten av Reykjavík. Dette var tidlig på 1980-tallet. Han var en venn av mine foreldre, og het Snorri Jónsson. Snorri hadde vokst opp på Hornstrandir, noen karrige kyststrøk i det ytterste nord på Island. Som mange andre hadde Snorri flyttet derfra på femtitallet, men i tankene var han der fremdeles, og han snakket ofte varmt om gamle trakter. Han var en mager kar med kraftig røst som skar tvers igjennom støyen fra fugleberg og bølgeslag, en berømt «sige-mann» som de kaltes, de som hang i tau i fugleberg og svingte seg mellom fuglereir og plukket egg.

Utdrag Den svarte vikingen Historieklubben: 
 
Den store helten hans var landnåmsmannen Geirmund Heljarskinn. Ikke engang den nyvalgte presidenten, Vigdís Finnbogadóttir, ble omtalt med samme respekt. Jeg var ti–tolv år gammel, og forsto ikke helt de mange historiene han fortalte om Geirmund og hans folk. De fleste historiene er blitt borte for meg nå, men én av dem gjorde så sterkt inntrykk at jeg husker den fremdeles. Den gikk noenlunde slik:
På Hornstrandir hadde Geirmund mange irske treller. De hadde det ikke godt, de slet tungt og fikk lite mat. En dag bestemte de seg for å flykte. De stjal en liten robåt og rodde vekk fra land. De visste ikke mye om navigering, ville bare komme seg langt vekk. De rodde utover helt til de kom til en stor holme i havgapet, lenger dro de ikke. Den holmen heter ennå Irenes holme – Íraboði. Hvis de hadde fortsatt enda lenger ut på havet, ville de nok endt på Nordpolen, de stakkars mennene.
Jeg så historien for meg. Av en eller annen grunn forestilte jeg meg trellene som munker, kledd i gråe vadmelskufter og halvveis skallet. De er skitne i ansiktet og har alvorlige, stirrende øyne. Det er angst i disse blikkene. Noen har årer, mens andre bare har planker som de forsøker å ro med. Hvite øyne i sotete ansikter. De ror for livet. Vekk fra alt sammen. Alle andre land måtte være bedre enn dette. De kommer til holmen i havgapet. De kan ha tenkt: Hvor vil vi ende hvis vi fortsetter? Seiler vi ut av jordkloden? Jeg ser dem skjelve av kulde ute på holmen mens nordavindbølgene drønner. Da de har spist og drukket opp alt de har, kommer døden sivende innover dem i form av kulde. Smått om senn blir de numne i bein og armer. Kanskje synger de triste irske folketoner eller salmer (de var sannsynligvis kristne), og ligger tett sammen for å forsøke å holde varmen? Det går muligens an å forestille seg uhyggen i en slik langsom død. Hjalp de hverandre inn i døden?
I mellomtida har Geirmund Heljarskinn funnet ut at trellene er borte, og drar til havs for å lete etter dem. Var de levende eller døde da han fant dem ute på skjæret? Så de seilet på herrens skip nærme seg?
Det eneste sikre er at de døde, alle sammen. Og bølgene vasket levningene deres vekk, slet i vadmelsfiller som en gang hadde holdt på varmen, renset skjelettene for kjøtt og sener for siden å pulverisere beina i en eller annen storm fra Nordishavet, inntil hvert eneste spor av dem ble borte. De døde, alle sammen. Men de døde i hvert fall som verdige mennesker på sin egen holme, hvor ingen kunne bestemme over dem eller nedverdige dem.
Dette ble irenes land, det fikk et navn som gjør at de aldri helt vil glemmes: Íraboði.
***
Og Snorri ble borte, men ikke historien hans.
Om lag ti år etter at jeg hørte Snorri fortelle om de irske trellene, sommeren 1992, befinner jeg meg i en sjark i en avsidesliggende fjord på Vestfjordene, litt sør for Hornstrandir. Jeg drev med sjarkfiske om somrene den gang, leide en liten båt som vittige tunger kalte en balje av en slektning – fisket om somrene for å finansiere studiene i Reykjavík om vintrene. Jeg sitter og ser på kartet, og tenker over hvor jeg skal dra for å fiske dagen etter, da jeg plutselig får øye på en gammel kjenning på kartet, den stikker seg ut blant alle holmer og skjær godt over en mil fra land: Íraboði.
Bilder strømmet på igjen. Vadmelskuftene. Hvite oppflerrete øyne i sotete ansikter. Menn som ror med planker vekk fra et forferdelig slaveri. Kropper som skjelver på et skjær. Bølger som slår mot skjæret.
Jeg tror det er sagnet Snorri gjenfortalte, eller rettere sagt innlevelsen hans, jeg har mest å takke for gjennomføringen av denne boka. Ikke minst siden jeg lang tid seinere skjønte at de lærde i middelalderen, de som først skrev ned sagaer om den tidligste bosetningen på Island, ikke delte denne viljen til å fortelle om Geirmund. Hvor fikk Snorri sitt stoff fra? Hadde jeg fått se inn i de siste glørne av en fortellerkultur som hadde levd på Hornstrandir fra de eldste tider? Spørsmålene kvernet i meg: Hvem var Geirmund Heljarskinn? Hva gjorde han med treller her i det ytterste nord? Hvorfor fantes det ikke noen saga om ham – han som ble sagt å være den «gjeveste av alle landnåmsmenn»? Hvorfor var han beskrevet som svart og stygg slik man ellers pleier å beskrive treller? Kunne det stemme at han hadde aner i Bjarmeland? Hvordan fikk han tak i irske treller? Tok han dem selv eller kjøpte han dem? For hvilke penger? Var det ikke bare en skrøne at han var så rik? På det karrige Island, liksom? Var ikke dette godt nok stoff for en saga?
 Det er skjebnens ironi at jeg, etter hvert som jeg har trengt inn i historien om Geirmund Heljarskinn og blant annet undersøkt stedsnavn, har innsett at sagnet om Ireholmen mest sannsynlig stammer fra seinere tider. Det finnes mange slike sagn som forsøker å gi mening til gamle stedsnavn. Stedsnavnet Íraboði kan være fra de eldste tider, og det viser til en hendelse der irske menn har, med eller uten vilje, frie eller ufrie, gått i land på denne holmen.
Folk husker og omformer erfaringer til sagn og anekdoter og spør ikke om de er sanne eller usanne – men om de gir mening. Geirmund hadde antakelig flere hundre irske treller på sine mange gårder på Island. Mange av disse havnet i hans område nord på Hornstrandir da ressursene begynte å bli oppbrukt der han først etablerte seg ved Breiðafjörður. Trellene kom oftest fra varmere strøk, og de må ha hatt det tøft under de ubarmhjertige forholdene der. Derfor er det ikke utenkelig at noen av dem forsøkte å flykte – de aller fleste trellehistoriene i norrøne tekster er om treller på flukt fra sine herrer. På bakgrunn av dette kan sagnet om Ireholmen ha oppstått når som helst i ettertida. Kanskje noen av Geirmunds treller endte sine dager på Ireholmen. Kanskje ikke.
Et eller annet menneske i fortida har flettet fragmentene om Geirmund Heljarskinn i de eldste tekstene sammen med et stedsnavn i hans landområde for å få det hele til å henge sammen. Sagnet er et forsøk på å minnes dette mystiske mennesket Geirmund Heljarskinn, bringe ham nærmere, minnes hans underlige bedrifter ute ved det åpne Nordishavet og poengtere hans status som en stor og til dels nådeløs trelleeier.
***
Dette er en bok om en person som levde for 1100 år siden. Livet hans er bare bevart i fragmenter, og disse mangler alle detaljer som kan få et navn fra fortida til å bli en levende karakter. Kildene røper ikke noe om personligheten Geirmund Heljarskinn. Om han hadde et bredt smil som gjorde at de nedslitte tennene hans kunne ses, om han var nådeløs eller rettvis mot sine undersåtter, om han hadde et humoristisk blikk på tilværelsen, om han smilte når han var sint eller engstelig ved roret i stormen, sa store ord når han drakk, haltet eller hadde et arr, om han noensinne gråt, om han stengte alt det vonde inne eller tok det ut på sine nærmeste?
Vi aner ikke.
Det å følge en viking som levde for 30 generasjoner siden fra vugge til grav, er ingen enkel oppgave. Geirmund er en skygge, en stemme i mørket mellom forhistorie og historie med alle de ubesvarte spørsmålene dette innebærer. Han må slepes opp fra Ginnungagap.
Er det mulig å levendegjøre en skygge slik at noen orker å lese om ham? Kan leserne holde ut en forteller som iblant famler i mørket som Dante i helvete?
Jeg har ofte tenkt over hva det er som gjør at jeg likevel, etter å ha skrevet det ene utkastet etter det andre, krøllet det sammen, kastet det i veggen og sagt til meg selv: Det ER ikke mulig! – hva det er som gjør at jeg likevel har fortsatt som en stabukk, murrende som trønderne når Håkon den gode forkynte kristendommen for dem, og tenkt at kanskje det går an å grave litt mer her, litt mer der, selv om jeg innerst inne har tenkt at det jeg finner, aldri vil bli noe særlig.
Med Geirmund er vi ved opphavet til det islandske folket, opphavet til en nasjon som samlet sammen det de kunne finne om dem som slo seg ned i landet først, redigerte det og skrev det ned, noe som forklarer det paradokset at vi vet mer om mange av islandshistoriens eldste skikkelser enn om folk som står oss nærmere i tid. En skikkelse fra landnåmet på Island befinner seg ikke bare ved grensen av hvor langt tilbake i historien man kan gå, han viser også hva de første skrivende var opptatt av.
Nådeløse i sin fragmenterte knapphet gir kildene oss glimt av en omfangsrik og fengslende historie. Det var mye som pirret nysgjerrigheten da jeg gikk i gang med dette arbeidet. Etter hvert som jeg fant et og annet som kunne likne på et svar, dukket stadig nye spørsmål opp, som igjen avlet enda flere. Alltid når jeg trodde jeg hadde fått kloa i ham, glapp han unna. Det lå ingen direkte vei til denne karen – hvis han skulle finnes, måtte det bli via omveier som jeg på den tid gruet meg for å dykke ned i, det var andres fagfelt. Jeg stod igjen med en mengde ubesvarte spørsmål da jeg ga opp den første gangen.
For det første var det en ganske deprimerende tanke å skulle skrive bok om en person jeg ikke visste sikkert hvor kom fra; kunne man noensinne finne ut av hvor i Rogaland han vokste opp? Hvorfor i all verden var han beskrevet som svart og stygg, som en trell av utseende, mens genealogien tilsa at han var kongssønn og aristokrat, den gjeveste av alle? Kunne det finnes en forklaring på dette utseendet? Jeg så at de norrøne i Irland allerede på 800-tallet var i Nord-Afrika og tok blåmenn (irsk: gorma) som treller – var dette et spor?
Så var det dette med Geirmunds tilknytning til Bjarmeland. Da jeg begynte å saumfare kildene, så jeg at de måtte sikte til et eller annet sted ved Kvitsjøen eller ved Kolahalvøya. Var henvisningen til Bjarmeland kanskje en kopieringsfeil hos en skriver i middelalderen? Hva skulle forresten folk i Rogaland ta seg hele veien dit for på 800-tallet? Så Irland. Kunne det være noe i at Geirmund etablerte seg så godt i vesterveg, når ingenting ellers tydet på at han drev med vikingtokter, røvet og herjet? Hvor fikk denne flyktningen fra Rogaland tak i kapital til å kjøpe alle disse trellene som kildene tilskrev ham? Fant han den oppe på Island? Og hvorfor i all verden skrev de ikke en saga om den gjeveste av alle landnåmsmenn? Samtidig var én ting sikkert: Man finner neppe på å skrive slike opplysninger ned på 1100- eller 1200-tallet med mindre det fantes en tradisjon som støttet opp om dem.
Dette var noen av spørsmålene jeg grublet over idet jeg ga opp.
Men så kunne jeg ikke la være likevel. En eller annen gang ut på 1990-tallet mens jeg studerte, kopierte jeg et stort kart over Vestfjordene og hengte det opp på en korktavle. Som en hobby begynte jeg å sette inn små knappenåler der jeg fant ut at det bodde folk som kildene formidlet var del av Geirmunds flokk.
Et slående mønster begynte å avtegne seg, et mønster jeg begynte å tvile på at de skrivende i middelalderen noen sinne fikk øye på: Gårdene til folkene hans viste seg å være strategisk plassert ved forskjellige veier og gamle heieoverganger fra Hornstrandir. De ledet alle til samme sted: Geirmunds hovedgård ved Breiðafjörður! Her begynte jeg å skimte at det antakelig dreide seg om transportveier, og siden veiene var mange og en rekke mennesker var involvert, tydet det på at dyrebare varer eller ressurser ble fraktet langs dem. Jeg skjønte at det her kunne ligge en forklaring på hans raske etablering i Irland, og begynte å fundere på hva det var som drev Geirmund til Island: Kunne det ha vært det samme som før hadde drevet hans familie til Bjarmeland?
Dette ble et vendepunkt: Nysgjerrigheten seiret over skepsisen.
 
Vi har hørt denne fortellingen om landnåmet på Island mangfoldige ganger: En flokk storbønder flykter fra den grusomme enevoldskongen Harald Hårfagre for å bli frie og uavhengige, slenger buskapen sin opp i et skip, legger til havs og kommer til øya, bygger sin gård der høysetestolpene driver på land, og oppfører seg som «edle hedninger», som kristne mennesker, selv om kristendommen var en tro de ikke kjente til. Det heter at samfunnet på det nye Island var preget av menneskenes og slektenes likeverd – storbøndene var selvstendige og hadde få treller, de tok seg av høyonna og husdyr, hver og en på sin gård.
Det du nå skal lese er en helt annen fortelling.
 
 
 
 
”Gullarmringen”


Tekst: Gullarmring fra Storhaug, en av de største gravhaugene fra vikingtida på Avaldsnes. Dette kan være graven til Geirmunds bestefar, Hjørleiv den kvinnekjære.
(Foto: Asbjørn Engevik, Universitetsmuseet i Bergen.)
 
”Shaman til Ara”


Tekst: Geirmund Heljarskinns mor stammet fra en sibirsk urbefolkning. Hos disse spilte sjamanen en stor rolle, og var et medium mellom menneskene og åndeverden. Et maleri av en «svart sjaman» fra omkring 1800 fra nasjonalmuseet i Jakutia (nå Sakha) i det østlige Russland. (Foto: Ari Alexander Ergis Magnússon.)
 
”Nenetsisk familie”
Nenetsisk familie samlet i teltet. Kan Geirmund ha lignet familiefaren til venstre?

(Kilde: globalconnections.co.uk)
 



ISBN: 9788243007895
Status: I salg
Utgivelsesår: 2013
Innbinding: Innbundet
Den svarte vikingen
HOVEDBOK 10 - Utgis september 2013. Boka sendes fra Historieklubben 2. oktober 2013. I fjor ble Bergsveinn Birgisson nominert til Nordisk Råds litteraturpris for romanen Svar på brev frå Helga. Nå har islendingen skrevet sin første bok på norsk, Den svarte vikingen. Og ifølge forfatter Øystein Morten dre

ISBN: 9788243008120
Status: I salg
Utgivelsesår: 2014
Innbinding: heftet
Den svarte vikingen
 "Et mesterstykke" - Aftenposten


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side