Les utdrag: Verden fram til i går

Å glemme Pearl Harbor

La oss til slutt vende tilbake til temaet hevn, som småskalasamfunnene for oss synes å være umåtelig opptatt av ettersom hevn er den hyppigst oppgitte årsaken til krig. Vi som er borgere av moderne stater, glemmer vanligvis hvor sterk hevntørsten kan være. Blant menneskelige følelser kan den måle seg med kjærlighet, raseri, sorg og frykt, som vi snakker om ustanselig. Moderne statssamfunn tillater og oppmuntrer oss til å uttrykke disse følelsene, men ikke hevntørsten. Fra vi er små lærer vi at trang til hevn er primitivt, noe man skammer seg over og noe vi må overvinne. Samfunnet innprenter disse oppfat- ningene i oss for å hindre oss i å søke personlig hevn.

Det er ingen tvil om at det ville være umulig for oss å leve i fredelig sameksis- tens som medborgere i den samme staten hvis vi ikke hadde frasagt oss retten til personlig hevn og overlatt straff til staten. Da ville vi ha levd med den konstante krigføringen som har preget de aller fleste ikke-statlige samfunn. Men selv vi i Vesten, som hvis vi har lidd urett har fått oppreisning av staten, kan føle kvaler så lenge vi ikke har fått noen personlig oppreisning. En venn av meg hvis søster ble drept av innbruddstyver, er etter flere tiår fremdeles sint, selv om staten pågrep tyvene, stilte dem for retten og fengslet dem.

Vi som er borgere av stater, befinner oss derfor i en knipe vi ikke selv kan se. Staten insisterer på sin rolle som den eneste som har rett til å straffe, og det er avgjørende for at vi skal leve i fred og sikkerhet. Men denne gevinsten har en enorm personlig kostnad for enkelte av oss. Mine samtaler med nyguineanere har fått meg til å forstå hva vi har oppgitt ved å overlate justisen til staten. For å få oss til å gjøre det har statssamfunnene med sine tilhørende religioner og moralske kodekser uavlatelig hamret inn i oss et budskap om at det å søke hevn er galt. Men selv om det å handle ut fra sin hevntørst er noe man bør unngå, bør det å anerkjenne disse følelsene ikke bare tillates, men oppmuntres. Dette er helt naturlige følelser hos nære slektninger eller venner av noen som er blitt drept eller har lidd stor urett, så vel som hos ofrene selv. Mange statsmyndig- heter forsøker å gi slektningene til ofre for kriminalitet en form for oppreisning ved å la dem være til stede under rettergangen mot den tiltalte. I noen tilfeller får de snakke til dommeren eller juryen (kapittel 2), møte den straffedømte gjennom forsoningsmøtet (kapittel 2) eller til og med overvære henrettelsen av den som drepte deres kjære.


Lesere som ikke har tilbrakt flere år i samtaler med beboerne på det ny- guineanske høylandet, undrer seg kanskje over hvorfor disse samfunnene til- synelatende ble så forskjellig fra oss og hvorfor de fråtser i og belønner drap. Hva slags forkvaklede uhyrer er dette, som kan snakke så ufortrødent om nytelsen ved å drepe sine fiender?


Etnografiske studier av tradisjonelle samfunn som hovedsakelig befinner seg utenfor statlig kontroll, har faktisk vist at krig, drap og demonisering av naboer har vært regelen snarere enn unntaket, og at medlemmer av samfunn som stiller seg bak disse skikkene, ofte har vært normale, lykkelige og veltilpas- sede mennesker snarere enn uhyrer. Det som skiller dem fra medlemmer av mange statsstyrte samfunn, er at de sistnevnte slutter seg til disse tradisjonelle normene plutselig og bare til bestemte tidspunkter (når de erklærer krig), for så like plutselig å oppgi dem senere (når fredsavtalen er undertegnet). Resultatet er forvirrende; det er ikke så lett å kvitte seg med et hat man har bygd opp. Mange av mine europeiske venner, som i likhet med meg er født i 1930-årene – tyskere, polakker, russere, serbere, kroater, briter, nederlendere og jøder – lærte fra barn- dommen å hate eller frykte visse andre folkegrupper, gjennomgikk opplevelser som ga dem gode grunner til faktisk å gjøre det, og bærer fremdeles, mer enn 65 år senere, på de samme følelsene, til tross for at de etter hvert lærte at disse følelsene ikke lenger anses som gode og helst ikke bør uttrykkes med mindre man har lytterens sympati.

I dagens vestlige samfunn vokser vi opp med en universell moralsk kodeks, som hver eneste uke forkynnes i våre gudshus og er nedfelt i våre lover. Det sjette bud lyder ganske enkelt: «Du skal ikke slå i hjel» – uten å skille mellom hvordan vi skal oppføre oss overfor borgere av vår egen stat og hvordan vi skal oppføre oss overfor andre. Deretter, etter omtrent 18 år med moralsk fostring, henter vi de unge voksne for å trene dem til soldater, gi dem våpen og beordre dem til å glemme alt hva den tidligere oppdragelsen har sagt om at det er for- budt å drepe.


Det er ikke til å undres over at mange moderne soldater ikke kan få seg til å rette våpenet mot en fiendtlig soldat og fyre av. De som klarer å drepe, lider ofte av langvarig posttraumatisk stresslidelse (omtrent en tredel av amerikan- ske soldater som har tjenestegjort i Irak eller Afghanistan). Når de kommer hjem, skryter de ikke av å ha drept, men har mareritt og vil helst ikke snakke om det i det hele tatt, annet enn til andre veteraner. (Forestill deg hvordan du ville reagere, dersom du selv ikke var krigsveteran, på at en amerikansk soldat fortalte med stolthet om hvordan han drepte en iraker, eller en tysk soldat un- der annen verdenskrig.) I løpet av livet har jeg hatt hundrevis av samtaler med amerikanske og europeiske veteraner, mange av dem har vært nære venner eller nære slektninger, men ingen har noen gang fortalt meg hvordan de drepte, til forskjell fra mine venner på Ny-Guinea.


Tradisjonelle nyguineanere på sin side opplever fra tidlig barndom å se kri- gere som kommer hjem fra kamp, og de ser likene og sine sårede slektninger eller klansfrender, de hører historier om drap, de hører hvordan kamp beskrives som det høyeste idealet, og de er vitne til stolte, seierrike krigere som forteller om sine drap og mottar heder og ære. Tenk bare på de små guttene fra wilihiman-folket som entusiastisk stakk de små spydene sine i den døende asuk-balek-mannen, og de seks år gamle wilihimanene som skjøt piler mot sine jevnaldrende widaiaer under fedrenes veiledning (kapittel 3). Det er opplagt at nyguineanere ikke har kvaler etter å ha drept sine fiender; de har aldri måttet avvennes fra en tidligere moralsk kodeks.


For amerikanere som er gamle nok til å huske japanernes bombing av marinebasen i Pearl Harbor (som av amerikanerne betraktes som svikefullt ettersom det ikke var kommet noen krigserklæring først), burde ikke det intense hatet mot et fremmed folk, og lysten på hevn, som man i tradisjonelle samfunn lærer av de eldre i stammen, virke så fjernt. Vi som var barn i USA i 1940-årene, vokste opp i en atmosfære preget av demonisering av japanerne, som utvilsomt utførte noen ekstremt brutale gjerninger mot oss og andre (tenk på dødsmarsjene på Bataan og fra Sandakan, Nanjingmassakren og lignende hendelser). Det intense hatet mot og den sterke frykten for japanerne spredde seg også blant sivile amerikanere som aldri så verken en japansk soldat eller liket av en amerikansk slektning drept av japanerne. Mine venner på Ny-Guinea så likene av sine slektninger. Hundretusener av amerikanske menn meldte seg frivillig til å drepe hundretusener av japanere, ofte i kamp mann mot mann, og tok i bruk brutale virkemidler som bajonetter og flammekastere. Soldater som drepte spesielt mange japanere eller som utviste spesielt mot, ble dekorert med medaljer, og de som døde i kamp, ble posthumt hedret som helter.


Deretter, mindre enn fire år etter Pearl Harbor, ble vi amerikanere bedt om å slutte å hate og drepe japanere, og glemme slagordet som hadde dominert landet: «Husk Pearl Harbor!» Mange amerikanere som levde den gangen, har resten av livet kjempet med det de først ble opplært til og deretter bedt om å glemme – spesielt hvis de var direkte berørt, for eksempel som overlevende etter en av dødsmarsjene, eller hvis de hadde venner eller slektninger som aldri kom tilbake. Denne arven kommer imidlertid fra erfaringer opplevd i en periode på knappe fire år, for mange av oss ikke engang førstehånds. Jeg, som har vokst opp midt i det antijapanske hysteriet under annen verdenskrig, synes ikke det er det minste overraskende at wilihimanene var så lidenskapelig opptatt av å drepe widaiaene; holdningene hos dem var jo innprentet i dem gjennom flere tiår, gjennom læring og førstehånds erfaringer. Tørsten etter hevn er kanskje ikke særlig vakker, men den kan ikke ignoreres. Den må forstås, anerkjennes og adresseres – på andre måter enn ved faktisk å ty til hevn.

 



ISBN: 9788243007611
Status: I salg
Utgivelsesår: 2013
Innbinding: Innbundet
Verden fram til i går
Hva kan vi lære fra tradisjonelle samfunn?
De fleste tar som en selvfølge at menneskelivet involverer alt fra flyreiser og mobiltelefoner til karrierevalg og slankekurer. Men i nesten hele vår seks millioner år lange eksistens har vi ikke hatt noen av disse tingene. I et slikt perspektiv var det først «i går» at vi tok steget fra å være jegere o


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side