Utdrag fra boka Håkon Jarl. Sagakongene 9

Ladejarlen Håkon Sigurdsson fremstår i de bevarte kildene i et eventyrets skjær. Han er prototypen på en vikinghersker – sterk og vakker, en ivrig forsvarer av tradisjonell religion og en stor kriger. Men jarlen som selv hadde seksten jarler under seg, er ikke uten mørkere sider, og det er disse som til slutt blir hans bane. Sagaene veksler mellom å kalle ham «den mektige» og «den onde».
Les utdrag fra boka her:

Fra «Ved jarlens hird»

Livet i Håkon Jarls hall var neppe særlig annerledes enn på kongsgårder ellers i Norden. I de hyppige gjestebudene ble det spist og drukket fyrstelig, og gjestene kunne ofte trakteres med musikk. Det var også i hallen Håkon tok imot diplomatiske utsendinger og besøkende fra fjern og nær. På dagtid kunne man drive lek – eller jakt. At Håkon hadde tilgang på jaktfalker, har vi jo alt vært inne på, og han har sikkert drevet sportsjakt på kongelig vis selv også. (Bilde: Håkon Jarl. Illustrasjon av Christian Krohg.)

I den nevnte Finnboga saga ramma, som er en av islendingesagaene, fortelles det om helten Finnboge som utfører en rekke bokstavelig talt fantastiske bedrifter, både på Island og i fjerne riker. Han kommer også til Norge, og til Håkon Jarl på Lade. Selv om skildringen av livet hos jarlen neppe er historisk, er den vel verdt å gjenfortelle. Da Finnboge oppsøker jarlen, hadde han alt vært på Hålogaland en tid. Der hadde han først fått heltestatus fordi han drepte en fæl slagbjørn som tok sauene fra hålogalendingene, men siden hadde han – i selvforsvar – tatt av dage Håkon Jarls svoger, Alv fra Sandøy, og bortført datteren hans, Ragnhild, som var jarlens søsterdatter. Vel ankommet Lade, leier Finnboge et hus – det er vel helst i Kaupangen sagaforfatteren har ment – og han omgir seg med et stort følge.
En dag oppsøker Finnboge Håkon Jarl. Han hilser som seg hør og bør, og jarlen hilser igjen og spør hvem den fremmede er. Finnboge forklarer at han er av stor ætt, og at han har slektninger både på Hålogaland og på Island. Jarlen svarer at han kjenner dem, og at det ikke er enhver forunt å være som dem. I løpet av samtalen kommer det frem at Finnboge har tatt livet ikke bare av slagbjørnen, men også av Alv. Han tilbyr seg så å gå i Håkons tjeneste i stedet for den drepte, men jarlen er uforsonlig: «Aldri har jeg møtt noen så djerv som deg. Du er enten en tosk eller så rår du over midler som jeg ikke vet om. Nå synes jeg det er en for blid skjebne for deg å dø fort. Vi skal heller moro oss med deg og drepe deg sakte». Så skiltes de to.




En dag blåste Håkon Jarl til husting, og stolen hans ble plassert midt på vollen. Han lot sende bud etter Finnboge, som snart etter innfant seg. Det som møtte ham der, var like overraskende som skremmende for islendingen. For ved siden av jarlens sete stod en svart afrikaner, en «blåmann»! Finnboge syntes han aldri hadde sett en mer uhyggelig utseende kar. Så sa Håkon Jarl, henvendt til Finnboge: «Se her, Finnboge, er en liten gutt du skal bryte med. Du behøver ikke å være forsiktig med ham, for han kommer ikke til å være forsiktig med deg». De tok tak, begge to, og kampen bølget frem og tilbake, for kamphanene var jevnsterke. Til slutt klarte imidlertid Finnboge å kaste motstanderen mot en stein, slik at ryggen brakk på ham. «Du tar visst sikte på å drepe flere av mine menn, du?» sa Håkon. «Jeg tror, herre, at mange vil si at dette var troll heller enn mann,» svarte Finnboge. I tiden som fulgte oppførte han seg som en storkar, og holdt seg aldri med mindre følge enn tolv mann. Han gav dessuten gode gaver til de fleste av Håkons hirdmenn, og slik vant Finnboge seg mange venner. Han overleverte videre til jarlen den skatten som Alv hadde hentet lenger nord, og folk sa at skatten denne gangen både var større og bedre enn Alv hadde hatt til vane å føre med seg. Håkon snakket dessuten med Ragnhild, Alvs datter, og fikk bragt på det rene at Finnboge slett ikke hadde gjort henne fortred. Ragnhild bad jarlen å gi Finnboge grid, men Håkon var like uforsonlig som før.

Noen uker senere budsendte Håkon Jarl islendingen på ny, og sa til ham: «Ikke skal du drepe flere menn for meg. I dag skal du kappsvømme med hvitebjørnen min, og jeg håper den dreper deg. Skulle det utenkelige skje at du beseirer bjørnen, må du være laget av annet stoff enn andre menn». Jarlens isbjørn var stor og sterk, og den kunne attpåtil menneskespråk. Nå gikk turen ned til stranden, og Finnboge sprang på sjøen med bjørnen hakk i hæl, mens hele Håkon Jarls hird fulgte ivrig med. Tvekampen varte lenge, og det var nære på at Finnboge var blitt drept. Men en gang isbjørnen hadde trukket ham ned under vann, tok Finnboge frem en liten kniv som han hadde i en snor rundt halsen. Så tok han tak med én hånd under buken på bjørnen og dro skinnet så langt bak som han bare kunne, før han stakk kniven inn foran på dyret og slapp skinnet frem igjen. Svekket av blodtapet, måtte isbjørnen gi tapt for Finnboge. Til stor jubel gikk han i land igjen og frem til Håkon Jarl. Han fortalte at han hadde drept bjørnen hans, og jarlen svarte: «Du er mye til kar, og ulik alle dem som har kommet fra Island i min tid. Nå vil jeg at alle skal vite at det du har gjort her i landet, både mot meg og andre, skal være opp og avgjort. Kom nå og bli min mann i Alvs sted, og vær trofast slik du har lovet». Deretter gikk Finnboge til jarlens hall sammen med hirden. Ved juletider ble han selv hirdmann, og Håkon Jarl satte stor pris på ham. Med tid og stunder får Finnboge også jarlens velsignelse til å gifte seg med Ragnhild Alvsdatter, og han flytter selv til Sandøy. Han får også atskillige gode gaver fra Håkon – en gullring av én marks vekt, en gjev kappe og et fullt utstyrt skip.

Sagaen om Finnboge er overlevert i Möðruvallabók, et håndskrift fra omkring 1350. Selv om begge de episodene vi har sett nærmere på her har eventyrlige trekk, er de kan hende ikke fullt så urimelige som de kan virke ved første øyekast. Det gjelder i det minste tanken om at Håkon Jarl hadde en isbjørn. Den islandske Landnåmsboken forteller at en av de første bosetterne på øya kom over en isbjørnbinne med to unger ved Hunavatn. Denne landnåmsmannen, Ingimund, gav hunnbjørnen til kong Harald Hårfagre, og dette skal ha vært første gang en «hvitebjørn» ble sett i Norge. Fra sikrere kilder vet vi at presten Isleif Gissursson tok med seg en grønlandsk isbjørn til Tyskland og forærte den til keiser Henrik den tredje. Deretter dro han til Roma, og så til Bremen, der han ble vigslet til Islands første biskop i 1056. Gjennom hele middelalderen og senere var isbjørner populære gaver mellom europeiske fyrstehus. «Blåmannen» er det kanskje verre med, selv om kildene beretter om flere vikingangrep mot Nord-Afrika, første gang midt i 800-årene, og enda om en skal være svært forsiktig med å undervurdere menneskers mobilitet i vikingtiden. Om selve «Blåland», Afrika, har sagatradisjonen nokså lite å melde, og vi befinner oss nokså tydelig helt på grensen av den verden man kjente i Norden. I den sene og på alle måter eventyrlige Soga om Sorle den sterke heter det om «blåmennene» at de er større enn andre mennesker, svarte i huden, har «onde» ansikter med øyne gule som en katts, er uten hår på hodet og har tenner som kaldt jern.(Bilde: Möðruvallabók fra omkring 1350.)
Möðruvallabók fra omkring 1350.
(Bilde:  Sagaen om Finnbodge er overlevert i Möðruvallabók, vår viktigste kilde til islendingesagaer. Den Arnamagnæanske Samling.)



ISBN: 9788243005792
Status: I salg
Utgivelsesår: 2013
Innbinding: Innbundet
Håkon Jarl. Sagakongene 9
Ladejarlen Håkon Sigurdsson fremstår i de bevarte kildene i et eventyrets skjær. Han er prototypen på en vikinghersker – sterk og vakker, en ivrig forsvarer av tradisjonell religion og en stor kriger.


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side