Utdrag fra boka Olav den hellige. Sagakongene 10

I denne boka presenteres kong Olav Haraldsson den hellige på en helt ny måte: Sagaene tas i bruk som grunnleggende viktig for å forstå hans bakgrunn og vei til makten i Norge 1015–30. Les utdrag fra boka her:
I denne boka presenteres kong Olav Haraldsson den hellige på en helt ny måte: Sagaene tas i bruk som grunnleggende viktig for å forstå hans bakgrunn og vei til makten i Norge 1015–30.Olav utfordrer Erling Skjalgsson

I 1022 utstedte Olav en lov som forbød kornsalg fra Vestlandet til de nordlige landsdelene. Olav ville sikre tilstrekkelige kornmengder for eget bruk når han skulle dra til gulatingsområdet påfølgende år. Slik ville han hevde sin makt over Vestlandet etter forliket med Erling i Tønsberg. I samme tidsrom hadde det vært et par uår i jordbruket i Nord-Norge.  (Bilde: Flatøyboka (Flateyarbok), originalmanuskript fra 1387.)
Ved loven om forbud av kornsalg kunne Olav skade eller tilintetgjøre makten til de nordnorske stormennene som motarbeidet ham – og samtidig ramme Erling. Det var som å slå to fluer i én smekk. Stopp i overføringen av korn fra sør fratok de nordnorske stormennene muligheter til matgildene og drikkelagene de tradisjonelt arrangerte for å holde på lojaliteten fra sine allierte, vennene. Olav så på de nordnorske stormennene som en del av Erlings gamle alliansesystem. Ved å tvinge Erlings allierte i nord i kne kunne Olav i neste omgang presse Erling i sør.

I sagalitteraturen har vi en beretning, Selsbanetåtten, som forteller om dramaet kongens kornlov utløste. Tåtten anses å ha høy kildeverdi, selv om de nokså detaljerte dialogene er nedskrivernes rekonstruksjon av faktiske samtaler. Det er knapt andre episoder enn Selsbanetåtten som er så inngående skildret:

Da Erlings nevø, Asbjørn Sigurdsson fra Trondenes-ætta i Troms ønsket å kjøpe korn, dro han sørover til morbroren på Jæren for å skaffe seg det han trengte, på tross av kongens forbud. Erling overså under sterk tvil kongens lov og lot nevøen kjøpe kornet. Han fryktet sanksjoner mot sønnen Skjalg, som var gissel i Olavs hird, men fant et smutthull i loven. Han mente trellene sto utenfor den. (På grunn av den høye avkastningen i det jærske jordbruket hadde Erlings treller overskudd av korn å selge.) Dermed fikk Asbjørn kornet sitt, og satte kursen hjemover. Like utenfor Karmøy ble han stanset av kongens representant.

Kongens lokale årmann, Tore Sel, beslagla kornet. Han tok ikke bare kornlasten, men skipsseilet med. Seilet på et høvdingskip var praktfullt for å fremvise makt. Det var et særs kostbart stykke av spesiallaget håløygsk seilduk. Tore Sel ga Asbjørn i bytte et dårlig seil fra et frakteskip.

Ved denne unødvendige ydmykelsen provoserte Tore Asbjørn sterkt, også fordi Tore var av trelleætt. Nå satte Tore Sel kongen i en vanskelig situasjon. Men stoda ble verre ved at Asbjørn hadde fått et hevnmotiv. Hans ære var dypt krenket, en ære som sto høyt i den tids samfunn. Hjemme på Trondenes ble han dessuten egget til å hevne seg.

På vårparten neste år vendte Asbjørn tilbake til Karmøy. Han skal ha hatt med seg minst én tjuetoftet snekke og ikke mindre enn 90 mann. Han fikk vite at kong Olav og folkene hans skulle være på Avaldsnes i påskeuken. Og han skulle fornye vennskapet med stormenn og bønder i distriktet. Han hadde med seg mannskap og flere skip. Han kan neppe ha hatt med seg et mindre følge enn 100 våpensterke menn, snarere flere. Men på dette punkt er sagaen uten tallangivelse.


(Bilde: Asbjørn hugger hodet av Tore Sel. Illustrasjon av Theodor Kittelsen.)


Uken etter langfredag skulle det være et høytidsmåltid. Asbjørn kom seg inn i huset sammen med kokkene. Fra kjøkkenet kunne han følge samtalen ved festbordet. Da Tore Sel skrøt om hvordan han hadde fått Asbjørn til å gråte da de tok fra ham praktseilet, ruste Asbjørn opprørt inn i lokalet og bort til ham. Tore sto rett foran kongens høysete da Asbjørn hevet sverdet. Han skilte Tores hode fra kroppen. Kroppen falt fremfor kongens føtter. Kongen raste og ville henrette Asbjørn straks.

Nå var det et hell for Asbjørn at fetteren Skjalg Erlingsson var med i Olavs hird. Skjalg ba om forliksbot for Asbjørns udåd. Kongen avviste ham. Skjalg bøyde likevel ikke av, og fikk en av kongens betrodde menn til å overtale Olav til å utsette henrettelsen av Asbjørn, siden det var midt i påskehøytiden. Det ble en veldig uro blant gjestebudsfolkene og vaktene etter den fryktelige hendelsen.
Skjalg forlot lokalet i forvirringen som oppsto, samlet folk, gikk ned til havnen og fossrodde sørover hjem til Erling, og fortalte hva som sto på. Erling har nok ergret seg over nevøens uvørne udåd som brakte kongen inn i konflikten, men bestemte seg likevel for å hindre Olav i å henrette Asbjørn. Nå sto all hans prestisje på spill.

På kort tid samlet Erling opp mot 1500 mann fra rogalandsleidangen og ilte til Avaldsnes. Han marsjerte med hæren sin opp bakkene og omringet Avaldsnes-kirken, der kongen og folkene hans var samlet til påskebønn. Da gudstjenesten var over og kongen kom ut av kirken, ble han møtt av en overveldende hærstyrke med Erling og Skjalg i spissen under hvert sitt merke. Hærfolkene dannet manngard på hver side fra kirken til kongsgården. Erling stengte veien for kongen. Olav måtte gå spissrotgang frem til ham.

Dette var en helt uventet situasjon for kongen. Etter å ha pasifisert fiendene sine i Norge våren 1022, og inngått forlik med Erling i Tønsberg, hadde han nå stevnet til gulatingsområdet for å markere sin styringsrett. Påskeveitslene på Karmøy kan ses som opptakten til en slik maktdemonstrasjon. Kunngjøringen om at han ville henrette Asbjørn Sigurdsson førte imidlertid den mektige onkelen Erling inn på banen.
Sagaene har en detaljert skildring av det dramaet som utspant seg mellom Erling og kongen. Det sto og tippet mellom liv og død for kongen – han var i Erlings vold. Da Olav uredd hadde gått gjennom manngarden til Erling og frem til inngangen til kongsgården, steg Erling frem og bøyde seg høvisk for ham og hilste ham. Kongen svarte ved å be Gud bevare ham. Flatøyboka forteller:

Da tok Erling til orde: ”Det er sagt meg, herre, at Asbjørn, frenden vår, har begått en stor forbrytelse, det er ille og har blitt slik at De misliker det sterkt. Jeg er kommet hit for å by forlik for ham og slike bøter som De selv vil ha gjort, og få der i mot hans liv og lemmer og rett til å bli i landet.”

Kongen svarte: ”Det ser slik ut for meg, Erling, som at du må synes du har makten i saken vår med Asbjørn. Jeg vet ikke hvorfor du later som du skulle by bøter for ham. Jeg tenker du har dratt sammen denne hæren, for at du vil rå oss imellom.”
Erling svarte: ”Herre, du skal rå, og rå slik at vi skilles forlikte.”
Kongen sa: ”Tenker du å skremme meg med den store hæren?” ”Nei,” sa Erling. ”Om det nå ikke er slik, vil jeg likevel ikke flykte,” sa kongen.

Erling sa: ”Du trenger ikke minne meg på at når vi tidligere har møtt hverandre, har jeg hatt mindre styrke enn deg. Men jeg skal ikke legge skjul på at jeg nå har tenkt at vi skal skilles forlikte, ellers vil jeg ikke prøve noen flere møter mellom oss.” Da var Erling rød som blod i ansiktet.
Da gikk Sigurd biskop frem for kongen og sa: ”Jeg ber Dem for Guds skyld at De forliker Dem med Erling, slik han ber om at denne mannen skal få beholde liv og lemmer, og at De bestemmer hele forliket.”
Kongen sa: ”De skal råde.”


Et øyeblikk holdt kong Olavs til tider ustyrlige raseri på å rive ham ned i graven. Men ved biskop Sigurds råd var det som han plutselig falt til ro og godtok biskopens forslag – som en form for øyeblikkelig kristen ydmykhet overfor sin kloke hirdbiskop. Kongen fikk fastslå summen, og Erling betalte for nevøen. Erlings forliksforslag innebar at ikke alle bånd mellom ham og kongen var brutt. Ellers hadde han hogd ned kongen på stedet. Dette betyr igjen at Erling fremdeles har trodd at Olavs forhold til kong Knut i England har vært intakt, et forhold han har følt seg forpliktet av.

Erlings ydmykelse av kongen i påsyn av sine ca. 1500 mann, samt Olavs lokale gjester og tjenere, var et storslått medieshow ut fra den tids forhold. Med alle disse øyenvitnene til kongens maktesløshet ville Olavs vanære hurtig fly rundt i landet. Olavs makt var ikke lenger urokkelig.

(Bilde:  (Commons) Kong Olav Haraldson går mellom manngardene fram til Erling Skjalgsson. Illustrasjon til Sagaen om Olav den hellige i Heimskringla, tegnet av Erik Werenskiold.)



ISBN: 9788243005815
Status: I salg
Utgivelsesår: 2013
Innbinding: Innbundet
Olav den hellige. Sagakongene 10
I denne boka presenteres kong Olav Haraldsson den hellige på en helt ny måte: Sagaene tas i bruk som grunnleggende viktig for å forstå hans bakgrunn og vei til makten i Norge 1015–30.


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side