Utdrag: Norske sjøfolk forteller

Les utdrag fra boka Norske sjøfolk forteller:

GUTTEN SOM IKKE VILLE BLI ADMIRAL

ODD MONGE FORTELLER OM HARDT ARBEID OG PENE DAMER, OM Å HOPPE PÅ EN KARUSELL I FART, OG OM HVORDAN EN GJØR KÅL PÅ 200 LITER AKEVITT

DU SKULLE IKKE STIKKE NESA SÆRLIG FRAM


Odd Monge, født i Tønsberg i 1940, hadde rikelig med sjøfolk på begge sider i slekta si. Faren var i marinen, farfar var sjømann og marinemann, og hans far igjen var jekteskipper. Mor hans hadde tre brødre, og to av dem var sjøfolk. ”Den ene seilte under hele krigen, den andre seilte i begynnelsen ble putta inn i Japan og satt der til krigen var slutt. Mors far var også sjømann og seilte chief på slutten. Så jeg kom fra en sjømannsfamilie, og da var det ganske naturlig at også jeg skulle seile,” forteller Odd Monge. ”Du skulle liksom ha deg en tur til sjøs, det var helt normalt. Men mor mente at jeg fikk ta realskolen først, og seile ut etterpå. Hun mente at jeg skulle bli admiral, intet mindre. Så da måtte jeg jo prøve meg på sjøkrigsskolen, og da var det å dra ut for å skaffe seg 18 måneders fartstid, som var kravet for opptak, i tillegg til bestått opptaksprøve.
Sjøkrigsskolen lå den gang i Oslo, det var like før han blei flytta til Bergen. Så jeg meldte meg til opptaksprøve, men strøyk i muntlig matematikk, av alle ting. Det var leit, syntes mora mi. Faren min sa ingenting. Jeg syntes det var like greit, ikke minst da jeg seinere kom inn i marinen på vanlig tjeneste etterpå og fikk se løytnanter og kapteinløytnanter løpe som visegutter – da skjønte jeg at dette ikke var noe for meg. Så det er jeg glad for at jeg slapp.”

Men til sjøs ville han. Etter å ha gjort unna realskolen fikk han seg hyre på ”Tarifa” fra Wilhelmsens rederi. Dette var i 1958, og på den tida var det ingen spøk å komme ut med realskoleeksamen, forteller han:
”Det var ingen akterut som hadde utdannelse ut over folkeskolen, kanskje noen hadde framhaldsskolen. Og jeg snakka flytende engelsk, men en slags oxfordaksent faktisk, og i tillegg beherska jeg tysk. Og du skulle ikke stikke nesa noe særlig fram. Den klareste meldingen om det fikk jeg på en juleaften. Jeg var dekksgutt, og slang litt med leppa til en motormann. Jeg har alltid vært ganske flink til å kommentere, og jeg tror jeg hadde en kommentar om at han var fra Østfold, altså den gærne sida av fjorden. Da fikk jeg meg en lusing så jeg hang oppunder skottet. Så da lærte jeg.”

HARDT ARBEID OG LITE FRITID
Elles var tida som dekksgutt lærerik, men strevsom, forteller han. Han hadde bakstørn to ganger i uka, og da skulle dusjer og dasser og vaskerom vaskes, og køyklær skiftes. Dekksgutten hadde bakstørn på dekksida, og maskingutten på maskinnsida. I tillegg måtte han hjelpe messegutten med oppvasken, og det var ganske stritt, husker han. Og det mangla ellers ikke på ekstraoppgaver:
”Dekksgutten var billigste mann å ta ut på overtid. Og så gikk jeg vakt, og der var 4 timer på. Ofte gikk jeg 12 – 4 vakta, så du jobba 8 timer i døgnet, 7 dager i uka. Det er 56 timers arbeidsuke. Viss du lå under land, noe du ofte gjorde i de åra der, så var det 8 timers arbeidsdag 6 dager i uka. Selv om vi ofte klarte å lure oss til litt ekstra fri på lørda’n – med båsens velvilje og når styrmannen en sjelden gang hadde ryggen til.”

Livet om bord var egentlig hardt, slik Odd Monge husker det:
”Ikke bare det at du ble satt på plass viss du slang med leppa, men det var hardt kjør hele tida: Dekksfolka skulle gjøre sjøklart og lasteklart, det var seks luker og 20 bommer som skulle rigges opp og ned. Og på de lange strekka, som for eksempel fra Europa til Australia eller India, ble alt lasteutstyret rigga ned. Alle vaiere skulle ned, og i tillegg var det skjærstokker og treluker på tre dekk. Det var tungt arbeid. Vi gikk på skjærstokken og kasta luker, og så var det gjerne tre presenninger og lukekiler og sånne ting. Det var tungt. Men akterut var vi fire matroser, en jungmann og to dekksgutter, i tillegg til Båsen. Så vi var 11 mann, og var ganske godt bemanna. Til sammen var vi en besetning på ca 50 på de skutene der. 10 – 11 mann på maskinsida. Men det måtte mange mann til, for de var tunge å drive, de skutene. Det hadde ikke skjedd noen forbedringer, egentlig. Patentluker og sånt utstyr kom seinere - altså jernluker som du drar av med vaier. Det var hard jobbing. Og så skulle skuta alltid se ordentlig ut når vi kom opp til Europa. Det var styrmannens ære, å se til at skuta var ship shape.. Så da var det å pikke rust og gå på med mønje og maling, fikse opp.
På disse båtene var det to midtskips, og på det forreste bodde passasjerene. Vi gikk alltid med en 10 – 12 passasjerer. Der var det teakdekk hele veien ned, og de ble skrubba hver lørdag med piassava og sand. Da for båsen foran og resten etter og skrubba alle disse dekka. Hver lørdag.
INNTRYKK FRA DEN STORE VERDEN
Odd Monge fikk sett mye av verden de åra han reiste i utenriksfart. Han hadde to turer til Australia, og en til India, Burma og Pakistan. Australia husker han som et eventyr:
”Jeg var der i 58 og 59. Australia var veldig moderne. Det var en fryd å gå i land der, australierne var veldig trivelige mennesker og tok godt vare på oss.

Og vi traff jo en del nordmenn der nede som jobba der nede. Noen hadde hoppa av og valgt å bosette seg der nede, Selmer hadde hatt mye utbygging av vannkraft i 50-åra, og mange av dem som jobba for Selmer ble igjen. I Fremantle var det et selskap som drev hvalfangst. De hadde kjøpt 3 – 4 norske hvalbåter, slik at de gikk rett fra isen og opp til Australia. Det var nok noen som stakk av fra de båtene, men ingen stakk av fra oss, og jeg møtte heller ingen som hadde stukket av. Det var nok mer vanlig i de første åra etter krigen.
India var selvfølgelig prega av slum og fattigdom. Jeg kom fra et møblert hjem, så det var tøft å se så mye fattigdom og elendighet.. Jeg husker en gang i Calcutta, da noen mot betaling viste de fram en gutt som var vokst opp inne i en krukke. De knuste jo krukka da han var blitt så stor at han kunne holde fram handa og be om boxis, boxis – altså tigge. Men han hadde krukkefasong, og forkrøpla bein. Sånne ting gikk inn på meg, selv om jeg bare var 18 – 19 år. De av mannskapet som var familiefolk tok dette veldig hardt inn over seg - de hadde barn selv.”

Odd Monge kom også til Burma, som da var i ferd med å åpne seg mot verden.
”Det var helt spesielt å være i land i Rangoon. Jeg husker en gang vi spilte fotball mot et lag fra det burmesiske militærpolitiet. Vi hadde sko, men de spilte barbeint. Likevel fikk vi juling så det sang. De var for raske for oss. Men det må også sies at vi hadde ei kasse øl på sidelinja, og det gjorde ikke saken bedre”
[…]

200 LITER AKEVITT
Det var ei rar tid, minnes Odd Monge.
”Men jeg kan dra ei historie som kanskje er litt spesiell. Når vi gikk på Australia, hadde vi med linjeakevitt i 200 liters eikefat. Og de lå i sekser’n som vi kalte det, luke nummer seks. Den var låsbar og ikke så stor som de andre lukene.
På en tur hjem fra Australia fant vi ut at nok var nok. Nå hadde denne akevitten rista seg så lenge at vi måtte smake litt på den, mente vi. Men luka var altså låst.

Men styrmannen hadde ikke tenkt på at det gikk en leider ned til tunnelen for propellakslingen – en tunnel som gikk i gangen akterut forbi mannskapsmessa. Og der kunne vi komme til denne leideren gjennom et mannlokk inn til lasterommet. Så da klatra vi ned der og bora høl i et av fata. Tømmer’n lagde en fin propp som vi satte i hølet, så ingen kunne se det.”
De hadde en del tomgods om bord, for de hadde kjøpt en del plunk, som de kalte det, i Australia - en mellomting mellom vanlig vin og hetvin. Det var det de drakk helt til de fikk akevitt. Da kunne tomflaskene fylles med edlere dråper, direkte fra eikefat. De var 20 mann akterut, så det ble en del på hver.
”Men vi klarte faktisk å sette til livs hele fatet før vi kom opp til Norge. Og da lærte jeg at akevitt gikk til det meste. Akevitt og formkake for eksempel, det var nydelig

Men det ble et forferdelig rabalder da vi kom opp til Oslo. Vi hadde nemlig lossa i Moss, for vi hadde en del korn som ble lossa i Kambo, og en hel gjeng hadde mønstra av der. Så da vi kom til Oslo, var det mange av den gjengen som hadde vært med på akevittappinga som ikke lenger var om bord. Det ble et styr uten like for å finne den skyldige. Men de fant aldri ut av det. På den turen hadde vi satt til livs 10 liter akevitt hver. Det gikk bra, det, og jeg er fortsatt glad i linjeakevitt.”
DAME PÅ SYMPATI?
I Antwerpen var de mye i land, og der var det kort vei til nærmeste sjappe:
”Og der la vi en hundrelapp på disken når vi kom inn, og så kunne vi drikke for den et par dager. De som drev sjappa holdt orden på det. 100 kroner den gangen var litt penger, i alle fall for meg som hadde 295 kroner i hyre i måneden. Men jeg var så ung da, og drakk i grunnen veldig lite, det ble en øl i ny og ne. Men ellers var det et ganske livlig i Antwerpen, Rotterdam, Genova og Napoli, og alle disse faste plassene. Og i Lisboa var det himla livlig. Der lå vi ute på svai, og lektere kom ut med lasta. Vå lå jo ofte i havnene 3 – 4 dager.
Dametrafikk var det lite av om bord i båten - det var strengt. Det var mange lugubre damer, og du kunne ikke være trygg for det du eide. Men det hendte det var dametrafikk i land. I Lisboa var det horehus, og det var ikke uvanlig at sjøfolka vanka der. Jeg var jo ganske ung og veldig nysgjerrig, og hadde hørt at det kanskje var mulig å få dame på sympati, som det het. Det betydde at du kunne få et gratis nummer viss du var jomfru. Så jeg ble med på et horehus i Rue de Barocca nummer 9 i Lisboa – husker jammen adressen enda. Opp ei trapp og inn i andre etasje. Der var det smårom på høyre side ut mot gata hvor bissnissen ble bedrevet, og så var det ei dør i enden i gangen med ei slags serveringsluke, Der satt mor og tok imot penger og leverte ut håndkle, vaskeklut og såpe. På venstre side var dei en døråpning, og der var et utskjært treskilt på døra der det sto "VENTEVÆRELSE", på norsk. Og inne i det venteværelset var det en jukeboks som spilte Blåveispiken og Måke fortell hva du så og alle de der fra 50-åra. Men jeg ble kasta ut, for sympati var ikke gangbar mynt. Det kosta 25 kroner for en short time, som de sa.

Men da madammen og jeg var i Lisboa for noen år siden – jeg hadde jo fortalt dette – så var vi opp e og kikka, og fasaden på huset sto fremdeles. Så jeg kjente meg igjen.
I Genova og Napoli var det mer spetakkel. Røffere, spesielt i Napoli. Gikk du i land der, var du veldig utsatt. Du kunne lett bli robba, og mer enn det. Vi var vitne til et skikkelig slagsmål mellom amerikanske marinegaster og italiensk polis. Men det tok vi ikke sjansen på ¨å stå og se på særlig lenge, vi tusla oss om bord igjen.
DU KLAPPA IGJEN OG HOLDT KJEFT

Jeg var nok en forsiktig gutt den gangen. En skal ikke stikke nesa for langt fram, det lærte en vel ganske tidlig som ung gutt. Skulle holde seg litt i bakgrunnen. Og jeg hadde også utdannelsen å tenke på, ville ikke skuffe mor og far. Vi fikk jo besøk i Göteborg en gang fra en fra rederiet, det må ha vært en onsdag eller lørdag, for jeg holdt på å vaske akterut, i dusjen. Og der kom skipperen, stuerten, styrmannen og inspektøren, de var på en runde for å sjekke at alt var ok. Inspektøren var en barndomsvenn av mor og far, viste det seg, og han visste at jeg var om bord der. Jeg syntes det var ekkelt, for det ryktet spredte seg ganske fort, at inspektøren som hadde vært om bord var en venn av familien min. Og da måtte jeg ligge enda lavere. Men jeg ble vel behandla med litt mer respekt av styrmannen og ikke minst av Båsen.
Skipperen var next to God den gangen. Når du hadde rortørn, snakka du ikke til skipperen. Viss skipperen snakka til deg, var det greit nok, da kunne du svare. Men du kunne ikke si ”Goddag herr kaptein” til skipperen, det gjorde du bare ikke.
Den gangen hadde vi ikke noen autopilot, vi sto på broa og styrte hele veien. Jeg styrte mye når vi hadde los, det ryktes vel kanskje at jeg var god i engelsk og var god til å styre, så jeg fikk ofte æren av å stå til rors når vi hadde los. Det betydde gjerne at vi gikk i et farvann som var trangt og hadde mye strøm, så der måtte vi være på hugget og kjenne skuta, vite hvordan den reagerte. Når vi gikk opp til de europeiske havnene som lå ved elver hvor det var mye strøm, da skulle du være litt på alerten. Kanalen i tåke var mer en utfordring for navigatørene enn for rormannen, for vi hadde radar, tross alt.”
[…]

EN GOD LÆRDOM Å TA MED SEG
Nei, det har vært stritt til tider, men jeg ville ikke vært det foruten. Du lærer deg å ta hensyn til andre mennesker, lærer å opptre i situasjoner som kan være kinkige både på den ene og den andre måten. Du lærer å legge bånd på deg sjøl, og lærer å ta avgjørelser når de må tas – du kan ikke nøle for lenge da. Så det er en god lærdom å ta med seg.
Etter første runden, og etter jeg var ferdig i marinen, da traff jeg dama, og det ble giftemål og barn, så da måtte jeg finne meg noe annet å gjøra. Men da jeg var ute i 70-åra, da ville rederiet gjerne ha meg. Jeg fikk tilbud om skipperjobb viss jeg ville ta et tremåneders kurs i Bergen. Men nei, å holde ute i den farta der til du er 60, det var for stritt. Så jeg angrer ikke på at jeg gikk i land for godt.
Så admiral ble jeg ikke. Det er jeg veldig glad for. Men jeg dreiv det til å bli fenrik i marinen da.



ISBN: 9788243007598
Status: I salg
Utgivelsesår: 2013
Innbinding: Innbundet
Norske sjøfolk forteller
Hvordan var det å komme fra landsbygda i Norge og gå i land i havnekvarterene i verdens største byer?


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side