Les utdrag: Blant slaver og sjørøvere


Fra boka:
«Den 24. november 1752 ble Jacob ført fra Rådhuset og til Bergenhus festning. Turen gikk over Torvet, Bryggen og gjennom Dreggen. På vei mot festningens hovedport passerte følget Bradbenken, hvor Woodfordt lå, festet med ett anker i Vågen og ett i Festningsfjæren. For Jacob var dette et trist gjensyn. Fregatten var blitt ribbet for seil og løpende rigg, og det var tydelig at vedlikeholdet hadde vært forsømt i de nesten tre aårene skipet hadde ligget i arrest. Kanskje mintes Jacob første gang han ankom Bergen om bord i det da så stolte skipet. Den gang hadde det representert fremtid og lykke for familien. Nå var skipet blitt et bilde på familiens ulykke, på samme måte som festningsportene som lukket seg bak ham.»

I slavefart

Det var en av de første dagene i oktober 1757. Orkansesongen var over, noe som på sedvanlig vis var markert med messer i byens kirker. Ut fra Christiansted stod barken D’Holst under kommando av Jacob Dischingthun. Etter at ankeret var lettet hadde besetningen varpet skipet opp mot batteriet som lå ute på pynten nordøst for byen. De måtte foreta flere vendinger til og fra land før skipet passerte pynten og den friske brisen kunne fylle seilene. Mannskapet heiste fokken og tok ett rev i hvert mersseil, samtidig som kursen ble stukket mot nord.

Fra akterstevnen kunne Jacob se byen forsvinne ba Protestant Cay hvor losstasjonen lå. Losen hadde forlatt skipet og entret losbåten etter at de hadde passert kjeden av korallrev som omkranset den ytre havnen. I det fjerne fikk de nå St. Thomas i sikte med sin karakteristiske salformede fjellrygg. Kursen ble etter en stund stukket mot sydøst for at de skulle unngå å seile direkte mot passatvinden. Mannskapet stakk rev av store mersseil og satte begge bramseilene bi. Etter en stund ble alle seilene satt bi, ankrene tatt inn, surret fast og ankertauene strukket ut.

I skipsjournalen skrev Jacob nå inn den sedvanlige bønn til «den allmektige» som han avsluttet med et «Amen». Foran dem ventet en månedslang seilas over det åpne Atlanterhavet. Målet var Guinea på Afrikas vestkyst hvor Jacob og mannskapet skulle ta inn en slavelast. Fra en ubehagelig tilværelse i bergenske fangehull via noen hektiske dager blant det københavnske borgerskap, hadde altså Jacob på relativt få måneder tatt steget opp til å bli kaptein på et av de største skipene i slavefarten hjemmehørende på St. Croix.

Sykdom og død
Det var en risikabel fart med fare for sykdom og død både for mannskap og slaver. Slavekapteiner og styrmennene ble som regel godt behandlet av fortene i forbindelse med kjøpet av slaver. Skipene ble spesialbygget med ekstra mellomdekk, «lejer og plankeværk». Det finnes eksempler på at kvinner ble plassert i kahyttene mens mennene måtte ligge i lasterommet. Under store sikkerhetsforanstaltninger fikk de iblant komme opp på dekk hvor de fikk sine matporsjoner, tømte potter, kunne bevege seg fritt for en stund og smurte hverandre inn med palmeolje.

Kapteinen ønsket at slavenes hud skulle være pen og skinnende av hensyn til salgsverdien. Den danske sjømannen Christian Bonne beretter fra tiden rundt 1800 at kapteinen og flere andre om bord etter behag hadde affærer med de kvinnene som falt i smak. Han ville ikke kritisere behandlingen av slavene ”thi Skibets Matroser havde det næsten verre end hine”.


ISBN: 9788243007093
Status: I salg
Utgivelsesår: 2013
Innbinding: Innbundet
Blant slaver og sjørøvere
En bergensskippers forunderlige skjebne
For flere år siden kom historiker Tore L. Nilsen over en del dokumenter som satte ham på sporet av det eventyrlige livet til en skipper fra Bergen på 1700-tallet.


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side