Utdrag: Miraklet ved Litza

Les utdrag fra Alf R. Jacbsens nyeste historiebok her!
I mellomtiden var høysommeren kommet tilbake over Kola like fort som den var forsvunnet. Solen splittet skyene, vinden døde og temperaturen steg på nytt mot tretti plussgrader. Men den en gang så grønne og avsidesliggende Litzadalen var på tre uker forandret til helvetes forgård. Deler av krattskogen var utbrent og lå i aske. Eksplosjoner flerret luften, og svarte røykskyer steg fra kratrene som granatene etterlot. Hundrevis av døde hester og muldyr lå sønderskutte i ingenmannsland, omgitt av likene av tyske, østerrikske og russiske ungdommer. I solsteken gikk forråtnelsesprosessen fort, og stanken av lidelse og død lå over kløftene og slettene.

«Alene i skråningen mellom Høyde 314 og Hjertesjøen fant vi 120 døde bergjegere,» skrev Khudalov, som selv måtte fylle ut en grufull statistikk etter kampene i Ura-kjelen. Onsdag 16. juli var 58. regiment redusert til bare 505 mann, under en sjettedel av den normale styrken.

Det kom ikke på tale å gå i hvilestilling. I Murmansk hadde general Frolov beordret nye angrep på det tyske brohodet, som uavbrutt ble beskutt med feltkanoner og bombekastere. De tre reduserte regimentene i 52. divisjon stormet mot bergknausene i bølge etter bølge og tvang korpset tilbake. Høydene 322 og 314 ble gitt opp etter blodige kamper, og forsvaret konsentrert rundt en frontlinje som strakte seg i en bue sør for Rundvann fra Høyde 258 til toppen som ble kalt Col de Lana.

«Plutselig spilte det russiske artilleriet opp. Oppmarsjen var ferdig, og helvetesdansen begynte,» skrev Hans Rüf. «Kanonene og bombekasterne beveget seg systematisk langs hele linjen – fra stilling til stilling. En avdeling talte over tusen nedslag i løpet av et eneste døgn. Dag og natt fortsatte kanonaden. Myrsøkkene ble pløyd opp, fjellknausene smadret. Og midt opp i det hele kom de russiske angrepene. Mennene sprang til skyteskårene og maskingeværstillingene. Kampen raste i en time eller to. Russerne trakk seg tilbake og lot 10–12 mann ligge igjen. Ikke før var de forsvunnet, før neste bølge kom. Håndgranatene rullet nedover fjellsiden og detonerte blant angriperne. Grufulle smerteskrik hørtes, men russerne gikk på – igjen og igjen.»

For korpssjef Dietl og hans nærmeste offiserer ble situasjonen stadig mer faretruende. Tapene steg, og enkelte avdelinger i Gruppe Hengl var redusert til en håndfull menn. De siste reservene var satt inn, og nordflanken sto i brann fra Mustatunturi i vest til Litzafjorden i øst. Russerne syntes ustoppelige, og noen argumenterte allerede for å dra korpset helt tilbake til Titovkadalen for å korte ned forsyningslinjene og stabilisere situasjonen. For Dietl var det en umulig tanke. Om brohodet ble gitt opp, måtte håpet om å nå Murmansk skrinlegges for godt. Alt blodet som Narvik-heltene hadde forspilt, ville ha vært forgjeves.

«En fortsettelse av angrepet uten tilførsel av nye krefter, er umulig,» erklærte Dietl allerede 17. juli overfor stabssjef Buschenhagen, som nylig var blitt utnevnt til generalmajor. «Korpset står uten reserver langs en front som er 60 kilometer lang – med åpne flanker i nord og sør. Korpset er utslitt og har lidt følbare tap. Antallet trekkdyr er så sterkt redusert at mange avdelinger ikke lenger kan forsynes med dagsbehovet av proviant og ammunisjon.»
Dagen etter gjentok han kravet i en telefonsamtale med øverstkommanderende Falkenhorst i Rovaniemi – med en ny tilføyelse.
«Angrepet kan bare føres videre dersom korpset tilføres forsterkninger på minst en ny divisjon. Det vil gjøre det mulig å rense flankene og sikre linjene bakover.»

Falkenhorst hadde tilsynelatende erklært seg enig. Det kom derfor som en stygg overraskelse på Dietls stabssjef, oberstløytnant Le Suire, at Buschenhagen fredag 19. juli gjenga samtalen på en helt annen måte.

«Falkenhorst var glad for at Dietl vurderte situasjonen med sinnsro og tillit, og at han på ingen måte hadde til hensikt å oppgi angrepet.»
Det var Falkenhorsts mangel på oppriktighet som nok en gang slo igjennom, og en opprørt Le Suire svarte: «Samtalen hadde et helt annet innhold. Dietl sa at han kunne og ville videreføre angrepet straks han ble tilført en ny divisjon. Han sa også at han trengte forsterkninger umiddelbart for å holde den nåværende stillingen.»

Le Suire argumenterte igjen for at armeens tyngdepunkt burde flyttes fra Salla til Litza-fronten, noe som ytterligere bidro til å forgifte stemningen mellom arméhovedkvarteret på hotell Pohjanovi i den nordfinske hovedstaden og korpset i teltene på Kola.
En time seinere var det Dietls tur til å forsøke seg: «Russerne er også svekket. Nå er derfor tiden inne for å overføre en frisk divisjon som kan overrenne stillingene ved Litza! Ett regiment er ikke nok, men en ny divisjon vil garantere utfallet.»

Ingen argumenter nyttet. «Det er helt umulig å forflytte en divisjon fra Salla til Litza,» erklærte Buschenhagen. «Vi har ingen styrker å avse.»
Den hissige diskusjonen fortsatte i tre dager. Om kvelden onsdag 22. juli kom det foreløpige svaret. Falkenhorst overveide å overføre to bataljoner til det medtatte korpset, men han aktet ikke å svekke forsvaret av Norge uten å konsultere høyere makter. Han hadde derfor bedt om samtykke fra Oberkommando der Wehrmacht (OKW.) Inntil svaret forelå, måtte den oppsetsige korpssjefen klare seg på egen hånd.

To bataljoner var altfor lite, men Dietl var likevel lettet. OKW var Førerens egen stab. Det var Hitler som kom til å få det siste ordet, og Hitler var Dietls venn.



ISBN: 9788282113717
Status: Utsolgt
Utgivelsesår: 2014
Innbinding: Innbundet
Miraklet ved Litza
Hitlers første nederlag på Østfronten
Slaget om Murmansk ble det blodigste på Østfronten sommeren 1941. I et spenningsmettet og kunnskapsrikt drama skildrer en av Norges fremste dokumentarforfattere opptakten og kampene som skulle lede til Hitlers første nederlag under Operasjon Barbarossa.

Alf R. Jacobsen Alf R. Jacobsen (f. 1950 i Hammerfest) har utgitt over tjue bøker, for det meste innen sjangrene krim- og dokumentarlitteratur. Han er kjent som en skarp
Les mer om forfatteren


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side