Utdrag: 1814: Krig, nederlag, frihet

Les utdrag fra grunnlovsjubileet-boka

Her kan du lese et utdrag fra boka som markerer 200-års jubileet for den norske  grunnloven.
«Kattekrigen»
Styrkeforholdet var skjevt. På norsk side besto hæren av 30 000 mann som med hensyn til verken utstyr, trening eller ledelse kunne måle seg med den svenske. I tillegg kom imidlertid bondemilitsen, landvernet, fribataljoner og frivillige. På papiret utgjorde de norske landforsvarskreftene dermed en skremmende styrke på ca. 115 000 mann, men sannheten er at det var en papirtiger. Størstedelen av disse troppene øvde ikke i fredstid, og mange av militssoldatene ble ikke engang innkalt i 1814. Fribataljonene, landvernet og bondebevæpningen skulle dessuten bare mobiliseres i tilfelle av en invasjon, og de skulle i utgangspunktet kun operere innenfor for sine egne lokalområder.

Selv en norsk totalmobilisering hadde ikke kunnet oppveie at landet var uten allierte, avskåret fra omverdenen av en svensk-britisk blokade og på sikt ute av stand til å brødfø verken folket eller hæren. På den motsatte siden sto den svenske hæren med 45 000 kamptrente og velforsynte tropper under den tidligere franske marskalk Bernadottes ledelse og kunne støtte seg til den svenske flåte samt russiske og prøyssiske løfter om hjelp dersom det skulle vise seg nødvendig. Nordmennenes eneste, spinkle håp syntes å ligge i å føre geriljakrig. Christian Frederik hadde nok villet skremme svenskene med utsikter om en total krig, men ønsket på ingen måte å gå inn for den. Det var derfor ikke tale om noen militær massemobilisering i Norge i 1814. Mye tyder faktisk på at omfanget var mindre enn i 1808. Riktignok har noen historikere overdrevet omfanget både av mobiliseringen og av den frivillige deltakelsen i 1814 og skapt et inntrykk av en bred patriotisk offervilje og nasjonalfølelse hos det norske folket. Det var imidlertid snakk om en kort og, sett med norske øyne, lite ærefull krig. Det gikk under tre uker fra krigen brøt ut 26. juli, til en endelig våpenhvile ble inngått og underskrevet 14. august i Moss.

Krigen utviklet seg aldri til noen desperat og kompromissløs kamp for Norges uavhengighet. I stedet viste begge de to hærene såpass stor tilbakeholdenhet at kamphandlingene i 1814 minnet mer om noen av 1700-tallets blodfattige manøverkriger enn om Napoleonskrigenes store slag og blodblad. Den uttalte forsiktigheten på begge sider bidro til at man i samtiden karakteriserte krigen som «kattekrigen». De to hærene sirklet rundt hverandre nærmest som to fresende katter som konkurrerte om gunstige angrepsposisjoner og av og til klorte hverandre, men uten noensinne å ryke helt i tottene på hverandre.


Fra norsk side valgte man en tydelig defensiv strategi i tilfelle Sverige ville gjenta feltplanen fra 1808, hvor de hadde rykket frem på en bred front i Sør-Norge med hovedstøtet rettet mot Kongsvinger. Karl Johan valgte imidlertid, til nordmennenes overraskelse, å foreta et mer konsentrert angrep i sør, hvor den svenske hærens fremrykning kunne støttes av flåten i Christianiafjorden. Dette tvang de spredte norske troppene på tilbaketog; bare festningen Fredriksten ved Fredrikshald (i dag Halden) og, for en langt kortere periode, Fredrikstad holdt stand i de sørlige grenseområdene. Ved Rakkestad ble det lagt opp til et avgjørende slag, men Christian Frederik valgte i siste øyeblikk – til hærens store misnøye – retretten og i stedet satse på de forhandlingene som allerede var på gang. Krigen ga derfor ingen virkelige slag, men bare mindre trefninger hvor nordmennene i flere tilfeller, som ved Lier, Matrand og Skotterud, gikk av med seieren. Like fullt lyktes den svenske hæren med å drive de norske troppene mot Christiania. 10. august virket det bare som et spørsmål om tid – eller et større slag – før den norske hæren ville bli tvunget til å overgi seg. I denne situasjonen så Christian Frederik seg nødt til å inngå forhandlinger om våpenhvile med sikte på fred, fremfor å spille norsk blod i en krig som allerede var tapt. Et stort nederlag ville bare forverre Norges forhandlingsposisjon.

Christian Frederiks defensive strategi, den deprimerte sinnstilstanden hans og en manglende vilje til å kaste seg inn i avgjørende slag ble allerede i samtiden i noen norske kretser holdt som bevis på at kongen i virkeligheten bare hadde kjempet for en gjenforening med Danmark, og at han ga opp nå da han innså at dette ikke lenger var mulig. Som allerede nevnt er det høyst sannsynlig at Christian Frederik ideelt sett gjerne ville ha en gjenforening, men det synes meningsløst å se dette som en forklaring på kongens politikk og strategi, særlig ikke sensommeren 1814. Christian Frederik var under et vedvarende mentalt press, men hans strategi var verken «dansk» eller irrasjonell. Spesielt etter at stormaktene hadde gjort det klart hvor de sto, handlet den om å spare nordmennene mest mulig og å skaffe den best mulige avtalen for Norge ved å holde krigen gående helt til Karl Johan godtok eidsvollsgrunnloven som utgangspunkt for en union. Begge deler lyktes. Med Mossekonvensjonen ble det sluttet våpenstillstand mellom partene, og Stortinget ble innkalt for å gjøre de endringer i Grunnloven som var nødvendige for å sette en forening med Sverige ut i livet. Forutsetningen for dette var imidlertid at Christian Frederik, i to hemmelige tilleggsartikler, lovet å abdisere så snart det overordentlige Stortinget møttes, og øyeblikkelig forlate landet etter å ha overlatt regjeringsmakten til statsrådet.


Karl Johans politikk gjorde at Norge fikk beholde landets frie forfatning i 1814. Like viktig var det at Sverige stort sett ikke foretok seg noe som hadde negativ innvirkning på nordmennenes dagligliv, og som kunne ha provosert frem mer motstand. I grenseområdene var attpåtil forholdet mellom den svenske hæren og sivilbefolkningen godt. Dette betyr ikke, slik noen historikere mener, at grensebefolkningen ønsket en forening med Sverige, men snarere at deres motstand mot svensk invasjon og okkupasjon var minimal så lenge svenskene ikke forulempet dem. Da den svenske hæren som oftest behandlet sivilbefolkningen bedre enn den norske hæren hadde gjort, ble det imidlertid lettere for mange å godta en union.


Den korte sommerkrigen kunne samtidig ha endret alt. Deler av den svenske eliten var rasende over at nordmennene hadde motsatt seg freden i Kiel og dermed tvunget Sverige til å føre en kostbar krig for å håndheve en internasjonalt anerkjent og folkerettslig gyldig traktat. Da våpenhvileforhandlingene begynte 10. august, mente flere svensker, spesielt i militære kretser, at det var snakk om en utvetydig svensk militær seier, og at resultatet burde bli deretter. De forventet derfor at Karl Johan slo inn på Gustav 3.s gamle erobrings- og innlemmelsespolitikk. Norge burde innlemmes direkte i Sverige og nordmennene forsvenskes som straff for deres trass mot Kielfreden. Raseriet i disse kretsene var derfor nærmest grenseløst da Karl Johan 14. august i Moss godkjente og underskrev en våpenhvile som direkte anerkjente Stortinget og dermed indirekte anerkjente både Grunnloven og norsk selvstendighet.



ISBN: 9788243008137
Status: I salg
Utgivelsesår: 2014
Innbinding: Innbundet
1814: Krig, nederlag, frihet
Danmark-Norge under Napoleonskrigene
Dette er et unikt samarbeidsprosjekt mellom danske og norske historikere. For første gang belyses de dramatiske hendelsene i Danmark-Norge under Napoleonskrigene fra både norsk og dansk perspektiv.

ISBN: 9788231900146
Status: I salg
Utgivelsesår: 2014
Innbinding: heftet
Magasinet Historieklubben presenterer. Tema: 1814
Utgave 1 2014
Spennende temanummer av klubbnens eget magasin. Vær med å fiere 200-års jubileet for Norges selvstendighet. Også denne gang inneholder magasinet en gratis bok i tillegg til en rekke spennende artikler.


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side