Grunnlovens mangfoldige opphav

Artikkel av Mona Ringvej

En av de mange bejublede sidene ved den norske Grunnloven, var at den ble snekret sammen på så kort tid – knapt fem uker. Og siden har vi hatt den, med en del endringer, selvsagt, men den norske Grunnloven er Europas eldste og verdens nest eldste Grunnlov som fortsatt er gyldig. Hvordan var det mulig? Hvordan kunne 112 representanter, fra ulike stender og steder i landet komme til enighet på så kort tid – og endatil lande på et resultat som var så stødig?
Historikere har fokusert på de 112 på Eidsvoll, eller snarere et knippe 
av dem. Enkelte har sågar ønsket å
gi æren for denne logistiske presta- sjonen først og fremst til én mann, som for eksempel han som blir kalt Grunnlovens far – Christian Magnus Falsen. Men Falsen, om enn belest og en myndig møteleder, kunne ikke ha skapt noen grunnlov alene. Det måtte en foreliggende enighet til også, en nogenlunde samstemt forståelse av situasjonen og dens muligheter. Den- ne samstemte forståelsen var bredt representert i den norske folk, i det folket som inntil denne våren tilhørte et dansk-norsk rike, en europeisk opplysningstid og som hadde latt seg informere gjennom det fremste underholdnings- og informasjonsmediet som 1700-tallets medierevolusjon frembragte – nemlig tidsskriftene.














Hva var et tidsskrift?


Tidsskriftene hadde i sin tid vært med på å revolusjonere lesevanene til folk
 i hele Europa, og de spredte opplysningstidens ideer til en økende leserskare. Tidsskriftene var billige, besto som regel av fire sider med tekst, og henvendte seg til et bredt spekter av samfunnets medlemmer, fra de høyeste lærde til den vanlige undersått. Boklig lærdom hadde inntil tidsskriftenes – og avisenes – inntog i større grad vært forbeholdt samfunnets elite. Bøker var dyre klenodier som en vanlig bonde sjelden hadde råd til. En bibel, en salmebok og en katekisme var de viktigste investeringer han ville gjøre i så måte. Med tidsskriftenes inntog i løpet av 1700-tallet ble skriftlig lærdom, sladder, underholdning, offentlige debatter og opplysningstidens radikale ideer om konstitusjoner og revolusjoner spredt ut over hele Europa, ned til de mest avsidesliggende boktrykkerier – også i provinsbyer som Bergen, Trondhjem og Christiania.

På Eidsvoll i 1814 var det spesielt tre prinsipper alle representantene var enige om: folkesuverenitet, maktfordeling og trykkefrihet. De var høyeste konstitusjonelle mote etter 1700-tallets revolusjoner og de var alle blitt debattert og lovprist i tidsskriftenes mangslungne offentlighet i flere tiår. Grunnloven innførte ikke noe nytt
her, den var en velfylt fruktkurv av Europas moderne tanker om staters legitime styring. I motsetning til hva man ofte kan få inntrykk av, foregikk ikke denne idéutviklingen over hodene på folk. Også de hadde nemlig latt seg inspirere. Se bare her, hva for eksempel allmuen i Gudbrandsdalen meldte inn til forsamlingen på Eidsvoll: «Religions Frihed, Tænke- og Skrive Frihed, ere nationens Medfødte Rætigheder...». Dette var opplysningstidens tanker, og de høyere embetsmenn i landet la da også merke til at opplysningsnivået hos vanlige folk var høyere enn de hadde trodd i disse vårdagene. Nicolai Wergeland, som også satt på Eidsvoll, sa det slik:

Man har havt flere Gange Leilighed til at iagttage, hvorledes de
frie constitutionelle, demokratiske Grundsætninger ere trængte dybere ind og ned i Folket, end man kunde forestille sig.

Disse frie, konstitusjonelle og demokratiske grunnsetninger hadde ikke trengt dypt ned i folket av seg selv. Det var nok heller ikke prestene som hadde forkynt dem i kirken.
Den mest sannsynlige kilden til dette opplysningsnivået lå i de små bladene som sirkulerte så mye lettere og billigere enn de store og tunge bøkene − tidsskriftene.

Men kunne folk lese?

Man behøvde strengt tatt ikke å kunne lese for å bli kjent med tidsskriftenes innhold. På 1700-tallet ble utgivelser av tidsskrifter og aviser gjerne mottatt av abonnentene med høytlesning i fellesskap. I mangel av andre konkur- rerende medier var ankomsten av en avis eller et tidsskrift for en begivenhet å regne. Hvem ville vel ikke høre siste nytt fra Paris? – Ble kongen virkelig halshugget?

Det er anslått at hvert nummer av et tidsskrift eller avis på 1700-tallet hadde ti mottakere. For øvrig har forskningen de siste førti årene påvist at leseferdighetene var langt større enn hva
man tidligere har antatt. Særlig etter innføringen av obligatorisk konfirma- sjonsundervisning og skolereformen
til Christian VI på 1730-tallet, hadde svært mange et minstemål av leseferdigheter − selv om den pietistiske Christian VI’s mål først og fremst var at leseferdighetene skulle brukes til å lese og å pugge Guds ord.

Men det var så mange andre ord som trengte seg på i løpet av 1700-tallet, og svært mange av dem handlet om vitenskapelige nyvinninger, konstitusjonelle endringer, revolusjoner i Amerika og Frankrike. Dette var hendelser som hadde et grep om folket. Nyhetstørst
er et ord som går igjen i beskrivelsen
 av 1700-tallets mennesker, og Ludvig Holberg gjorde narr av dette allerede på

1720-tallet. Den politiske kannestøper er en komedie om hvor tåpelig det er at vanlige folk går sammen om å lese avis og å diskutere politikk.




Våren 1814

Historikere etter 1814 har i stor grad ignorert opplysninger om at større deler av befolkningen har vært informert om de store tankene som hadde versert i Europa de siste tiårene, og som så nedfelte seg i den offentlige opinion våren 1814, og deretter
i Grunnloven på Eidsvoll. Men det som er slående ved kildene fra denne våren, er nettopp den stadig større omseggripende konsensus som bryter frem. Også utenfor de høyere sirkler. Det rapporteres om møter i foreninger, folkesnakk og rykter, og når kronprins Christian Frederik reiser rundt i landet for å lodde stemningen, er det ikke bare embetsmenn han lytter til. Også vanlige folk på reisen tar ordet og gir sitt besyv med. Prinsen lytter og konstaterer at ting er i endring: Bøndene snakker politikk.

Kanskje var det denne revolusjonære opplysningen – som tidsskriftenes lette format langt på vei bidro til − som gjorde Grunnloven mulig. Den ryddet vei for nye tanker og diskusjoner, slik at når man kom til handlingens time denne våren, visste de fleste hvilke tanker som var i tiden – et konstitusjonelt kongedømme basert på folke-suverenitetsprinsipp, maktfordeling og med en stor plass til opplysningstidens ytringsfrihet.







ISBN: 9788231900146
Status: I salg
Utgivelsesår: 2014
Innbinding: heftet
Magasinet Historieklubben presenterer. Tema: 1814
Utgave 1 2014
Spennende temanummer av klubbnens eget magasin. Vær med å fiere 200-års jubileet for Norges selvstendighet. Også denne gang inneholder magasinet en gratis bok i tillegg til en rekke spennende artikler.


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side