Utdrag: Tyske fallskjermjegere i Norge 1940

Les utdrag fra boka Tyske fallskjermjegere i Norge 1940 her:

De tyske fallskjermjegernes angrep på Dombås – Hitlers desperate forsøk på å forhindre at de britiske styrkene som var gått i land i Åndalsnesfange kom de norske styrkene i Gudbrandsdalen til unnsetning.

 




Forberedelsene til oppdraget

       1. kompani var innkvartert ved Stabekk skole, ikke langt fra Fornebu, og ventet på ordre. På flyplassen var været dårlig den 14. april, noe som fikk enkelte offiserer til å kritisere ordren om å lette. Sjefen for Stukaene nektet å fly støtteoppdrag for Ju 52-flyene. Alt dette skjedde bare en time før fallskjermjegerne skulle ta av. Stilt overfor denne situasjonen ga Göring ordre om å få oversikt over værforholdene på Dombås. Dette ble gjort, men Schmidt ble ikke beroliget, og fikk bare sjansen til å se kartet over området noen minutter før avgang. Han fikk dermed kun overfladisk informasjon om forholdene mennene hans skulle utføre hoppet under. Oberleutnant Wilhelm Metscher, fra II./Kampfgeschwader zbV, skulle også delta i oppdraget. Han husker det slik:

Vi transporterte 1. kompani til Oslo/Fornebu den 13. april. Jeg husker at jeg så vrakene fra flere Ju 52 da vi landet, mange av dem oppbrent. Uansett var flyplassen operativ, og den hadde til og med noen Me 110 tilgjengelig til beskyttelse. Etter å ha landet ble vi innkvartert på en skole ikke så langt fra Fornebu. Vi satt ved pultene og spiste mens vi ventet. Kommandøren for transportgruppen, Karl Drewes, fikk tak i en bil for å dra inn til Oslo og få detaljert ordre. Jeg ble med ham, og ble overrasket da vi kom til kommandoposten og fikk se menn i norsk uniform som snakket perfekt tysk. Dette var infanteri som hadde overlevd senkingen av Blücher og hadde mistet alt utstyr. De hadde fått utdelt tørre norske uniformer.

Midt på dagen den 14. april kom det ordre fra stabssjefen ved Heeresgruppe Norwegen, som holdt til på et hotell i Oslo, til sjefen for transportgruppen, Drewes, og sjefen for fallskjermjegerne, Schmidt. Da Drewes og Scmidt spurte om informasjon om fiendestyrkene i området, ble de fortalt at situasjonen var ukjent; det fantes ikke kart over målet, og ikke engang landingssonen var kjent i detalj. Selvfølgelig var det heller ingen informasjon om værforholdene ved målet. Ingenting! Og det hele ble diskutert via telefon …

Da vi hadde kommet tilbake til skolen, fant vi et kart som viste målet vårt: Dombås. Vi dro ut til flyene. Det var ikke mulig å snu nå …

Diskusjonen hadde funnet sted mellom Oberst G. Knauss, en Luftwaffe-offiser som tilhørte staben til general Falkenhorst, sjef for gruppe XXI. Hitlers ordre ble sendt fra mann til mann som en varm potet. Knauss, i en blanding av maktesløshet og inkompetanse, og uten erfaring med å utføre fallskjermslipp, kom til den konklusjon at en rekognoseringsflight var påkrevet først for å avklare værforholdene ved målet. Det ble bestemt at Schmidt skulle utføre denne flighten.

Men kl. 1600 blandet Luftwaffe-kommandøren i Norge, General Kitzinger, seg inn. Han sendte sin stabssjef Generalmajor Wilhelm Süssmann til Fornebu, med ordre om å sette i gang og hjelpe til med oppdraget. Han var nylig blitt med i Kitzingers stab, og var ute etter å vise seg fra sin beste side. Han påpekte at når en ordre var kommet direkte fra Der Führer, hadde verken været eller fienden noe de skulle ha sagt. Derfor skulle oppdraget utføres umiddelbart.

Han fikk det som han ville med fallskjermjegerne, men han var ikke i stand til å presse den erfarne Oberleutnant Dilley, sjefen for Stukaene. Dilley nektet ganske enkelt å fly i regnet og snøen. Men en ung fallskjermoffiser som Schmidt hadde mindre motstandskraft mot trykket fra Süssmann og trusselen om å bli stilt for krigsrett.

Derfor dro 4 offiserer og 176 andre fallskjermjegere om bord i 15 Ju 52/3m klokken 1700. Hvert fly hadde 12 fallskjermjegere om bord, i tillegg til 4 våpenkonteinere. Det tunge skytset besto i 18 MG 34, i tillegg til fire andre som var montert på trefot.

Formasjonen fløy i fem kette, hver på tre fly. Styrkene var fordelt på følgende vis: Oberleutnant Herbert Schmidt, kompanisjef (12 mann); sjef for 2. tropp, Leutnant Ernst Mössinger (36 mann); Leutnant Fritz Becker (Schmidts nestkommanderende), sjef for 1. tropp (36 mann); Feldwebel Bobrowski ledet 3. tropp (36 mann), Feldwebel Alexander Uhlig ledet 4. tropp (22 mann) [51], og til slutt finner vi Oberleutnant Gerhold som sjef for signaltroppen (36 mann) [52].

De lettet under vanskelige forhold, noe som førte til at første kette tok av femten minutter før andre. Resten tok av med intervaller på tre minutter. Rekkefølgen var Kompanie Trupp/IV. Zug – Nachtrichten Zug – III. Zug – II. Zug – I. Zug. De siste flyene kunne ikke lette før kl. 1745. Metscher forteller:

Jeg førte flyet som ledet formasjonen. Oberstleutnant Drewes var andrepilot. Unteroffizier Schoz var radiooperatør og Erich Feldmann var flyingeniør og hoppsjef for fallskjermjegerne (inkludert Oberleutnant Schmidt). Vi forsøkte å fly i tett formasjon slik at vi ikke skulle miste hverandre av syne under de dårlige værforholdene. Det var ingen annen mulighet.

Da formasjonen fløy over Hamar åpnet nordmennene ild. Noen av flyene fløy lavt, og ett ble truffet av luftvernskytset over Lillehammer og krasjlandet ved en bondegård på Lysgårdjordet. Alle om bord overlevde, men de måtte åpne ild mot norske styrker som kom mot flyet. I den følgende ildkampen ble en fallskjermjeger drept: hoppsjefen, som ble skutt i hodet, og tre andre ble skadet, inkludert piloten. Tyskerne ble tvunget til å overgi seg [53]. 13 tyskere ble tatt til fange. Dette flyet hadde om bord MG 34-flyene som tilhørte signalbataljonen.

De tyske flyene måtte fly i lav høyde (200 m, enkelte ganger så lavt som 60/80 m), og de fulgte jernbanelinjen fra Oslo, oppover Gudbrandsdalen mot Dombås. Det var ingen enkel oppgave å styre Junkersene i den sterke vinden i så lav høyde, omringet av tykk, tåkedekket skog. Bare fem av de femten mannskapene fløy høyere opp og styrte etter instrumentene.

Junkersene var over målet kl. 1930. Men uflaksen fortsatte. Flyet med Feldwebel Gonchorowski, nestkommanderende for Mössinger, ble truffet og styrtet i Gråberget.

De gjenværende flyene måtte utføre droppet så raskt som mulig, siden de hadde lite drivstoff. Dette betød at kompaniet ble sluppet på seks forskjellige steder, noe som betød at ingen av troppene var i stand til å operere ved full styrke idet de nådde bakken [54]. Metscher fortsetter:

Da vi ankom målet kom vi under ild. Jeg kunne høre skuddene treffe skroget. Min flyingeniør rapporterte senere om 169 kulehull. Jeg tror han overdrev, men det var minst 50 eller 60 … Heldigvis var vi i stand til å slippe fallskjermjegerne (riktignok på en veldig uorganisert måte) til tross for kuleregnet. Vi forsøkte å komme oss vekk fra slippsonen så raskt som mulig, men følte oss fortsatt ikke i sikkerhet. Vi forsøkte å gå opp over skyene. Endelig nådde vi en trygg høyde på 2500–3000 meter.

Schmidt og hans HK hoppet 8 km sør for Dombås ved en elv og veien som knytter byen til Dovre. Becker og hans menn landet i fjellterrenget ved Hjelleseter, nordøst for Dombås. Mössingers tropp hoppet ved gården Li, 3 km sør for Dombås, i Gudbrandsdalen. Bobrowskis tropp landet i fjellformasjonene rett utenfor Dombås. Uhlig og hans menn befant seg i Lora, langt mot vest, nær Lågen. Den siste troppen, Gerholds, befant seg ved Hareggen, sørvest for Dombås. Alle hoppet etter kl. 2000, bortsett fra Schmidt (kl. 1945) og Uhlig (4. tropp, kl. 2000).

 




Til venstre for oss var luftvernstillingen. Men først måtte vi ta bunkeren. Seksjonkommandøren vår ga sine ordre: vi skulle bruke granater og eksplosiver. Imens forsøkte maskingeværet i bunkeren desperat å stanse fremrykkingen vår. Vi krøp over kuppelen, og tomme for tomme nærmet vi oss ett av skyteskårene. Vi befant oss i en blindsone, og var sikre på at vi var trygge for fiendeilden. Så gjorde vi klar granatene og eksplosivene. Vi bandt sammen tre granater og kastet dem inn, og maskingeværet ble brakt til taushet. Så plasserte vi eksplosiver på døren og tente lunta. Vi lå beskyttet og ventet i noe som virket som flere minutter. Etter noen sekunder kom en gigantisk eksplosjon, og biter av metall fløy ut i lufta. Døren var blåst av hengslene, og vi kunne gå inn. Vi kastet inn granater og fulgte på mens vi fyrte av pistolene.


(Bilde: Fra landsettingen på Bjørnefjell ved Narvik)





ISBN: 9788292938164
Status: I salg
Utgivelsesår: 2014
Innbinding: Innbundet
Tyske fallskjermjegere i Norge 1940
Tidlig om morgenen tirsdag 9. april 1940 gikk Hitler-Tyskland til angrep på Danmark og Norge. Etter flere år med uroligheter i Europa brøt krigen ut for fullt den 1. september 1939, da Tyskland angrep Polen. England og Frankrike fulgte opp sine forpliktelser overfor Polen og erklærte Tyskland krig. Polen kjempet en håplø


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side