Les utdrag fra Ti tusen skygger

Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske

Moderniseringen handlet om samfunnets forvandling til det bedre – fra det gamle til det nye, fra det tungvinte til det enklere. Spedalskhet handlet også om forvandling, men fra det vakre til det heslige, fra det sunne til det ødelagte, fra det normale til det bisarre. Ofrene for sykdommen fremsto i stadig større grad som nasjonale avvik i det nye Norge som vokste frem. I økende antall ble de sendt til statens institusjoner for å tilbringe resten av livet der. De skulle leve avsondret fra samfunnet, i påvente av døden. De ble skygger av seg selv.
Spedalskhetens historie i Norge er en folkelig lidelsesberetning av de sjeldne. Smertene og sorgen som har fulgt i sykdommens kjølvann, er knapt mulige å forestille seg. Men dette er også historien om en nasjonal triumf. I løpet av førti år – mellom 1830 og 1870 – fikk norske myndigheter en tilsynelatende uhåndterlig sykdom under kontroll.


I tillegg handler denne historien om et Norge delt i to. Spedalsk- heten herjet på kyststrekningen fra Stavanger til Tromsø. Av de åtte legedistriktene som var hardest rammet, lå fem på Vestlandet: Ytre Sunn- hordland, Ytre og Indre Sogn, Sunnfjord – som hadde flest spedalske av alle – og Ytre Nordfjord. Så fulgte Ytre Namdalen i Trøndelag, før nordlandsdistriktene Lurø og Steigen avsluttet listen. Innlandsstrøk, Østlandet og Sørlandet gikk stort sett fri. I ettertid har det blitt estimert at omtrent ti tusen nordmenn døde av spedalskhet i løpet av 1800-tallet. Det er ille, men ingenting sammenlignet med ofrene som andre epidemiske sykdommer har krevd. Tuberkulose tok livet av nærmere 250 000 nordmenn. Hvorfor ble spedalskhet oppfattet som slik en formidabel trussel at det utløste den første store helseoffensiven i norsk historie?

Svaret er langt på vei kjent fra før. Spedalskhet ble ikke bare betrak- tet som en medisinsk trussel. Som flere historikere har påpekt, fremsto sykdommen også som symptom på manglende kulturell utvikling. Den urovekkende økningen i antall tilfeller sammenfalt med Norges store moderniseringsprosjekt. Mellom 1830 og 1870 ble norske politikere, embetsmenn og handelsmenn stadig mer opptatt av å ruste landet for fremtiden. Norge måtte fornyes for å styrkes. I motsatt fall risikerte landet å gå under i en verden som fortonet seg stadig mer nådeløs, der de sterke tok seg til rette på bekostning av de svake. Spedalskheten fikk ikke bare Norge til å virke håpløst gammeldags; sykdommen svekket nasjonen på faretruende vis.

Moderniseringen handlet om samfunnets forvandling til det bedre – fra det gamle til det nye, fra det tungvinte til det enklere. Spedalskhet handlet også om forvandling, men fra det vakre til det heslige, fra det sunne til det ødelagte, fra det normale til det bisarre. Ofrene for sykdommen fremsto som nasjonale avvik i det nye Norge som vokste frem på 1800-tallet. I århundrer hadde spedalske blitt gjemt bort i bygdene. Nå ble stadig flere av dem sendt til statlige institusjoner for å isoleres der. Samfunnet ble lukket for dem. Bak veggene levde de som skygger av seg selv, i påvente av døden.

Denne boken tar for seg de siste to hundre årene av spedalskhetens historie i Norge, med hovedvekt på 1800-tallet. Boken utforsker hva spedalskhet betød for de ti tusen menneskene som ble rammet av sykdommen, for legene som forsøkte å løse mysteriet, og for Norge. Vink- lingen gjør at «spedalsk» og «spedalskhet» er de rette begrepene å bruke. De syke var ikke bærere bare av en bakterie. De var også bærere av et kulturelt, sosialt og religiøst fenomen – som ingen helt visste hvordan de skulle forstå. Var spedalske mennesker å forakte eller å synes synd på? Den som vendte seg til Bibelen for hjelp, ble bare mer forvirret. I Det gamle testamentet ble spedalske fremstilt som avskyelige og «urene», og Gud befaler at de skal støtes ut fra samfunnet. I Det nye testamentet viser Jesus rørende omsorg for dem.

Uhyggen, skammen og frykten som omga spedalskheten, forklarer hvorfor sykdommens siste offer i Norge gikk stillfarent i graven. Hun ville minnes som menneske, ikke som offer for en skrekkelig sykdom. Innskriften på gravstøtten hennes antyder det samme. «Du glemmes ei», står det. Lovnaden burde gjelde hvert eneste av spedalskhetens norske ofre. Men det motsatte har skjedd. De har langt på vei blitt glemt. Til tross for Lepramuseets aktivitet i Bergen, og til tross for økt forskningsinnsats om sykdommens norske historie, er dette et temmelig ukjent tema i Norge. Det er mitt håp at denne boken vil hjelpe oss å huske.

Illustrasjon Ti tusen skygger
Bidenkaps mislykkete misjon
En mystisk sykdom og et mystisk folk
Første antydning om at marerittet var i emning, var en følelse av ufor- klarlig tyngde i kroppen. Føtter og armer nektet å bevege seg. Kroppen var liksom fylt av bly. Deretter ble pasientene overmannet av tretthet. Uten forvarsel kunne de falle i søvn under samtaler og mens de spiste. 1800-tallets leger konstaterte at de fleste ble deprimerte av påkjenningene. Etter en stund kviknet pasientene til. Humøret steg. Arbeidslysten vendte tilbake. Da dukket flekkene opp.

De minste var små som linser, de største store som håndflater. Flek- kene hadde en karakteristisk rødlig eller mørkebrun farge. Etter noen dager, uker eller måneder forsvant de. Kroppen så fin ut. Men før eller siden vendte de tilbake, enda tydeligere og hissigere enn før. Etter hvert begynte flekkene å heve seg opp fra huden. De ble til klumper – eller knuter – stappfulle med milliarder av bakterier. Ble pasientene angrepet i ansiktet, svulmet kinn og hake og panne opp. Før eller siden forsvant øyenbrynene. Om pasienten hadde vært usikker på hva som var i veien, fantes ikke lenger tvil. Ansikt uten øyenbryn var et skråsikkert tegn på spedalskhet.

På 1840-tallet begynte leger å skjelne mellom to hovedformer av spedalskhet – glatt og knutet – ut fra hvordan sykdommen preget pasientenes utseende. I det ytre fremsto formene som vidt forskjellige sykdommer. Den glatte formen ble ansett for mest godartet og ble av
mange ikke oppfattet som spedalskhet i det hele tatt. Mennesker som ble rammet av denne formen, levde som regel lenger enn dem som ble rammet av den knutete formen. Lidelsene de måtte utholde, er likevel nok til å ta pusten fra oss i dag. I årevis gikk de med blærer på hender og føtter som stadig sprakk og etterlot seg væskende sår. Deretter led de seg gjennom en periode med ekstrem hudømfintlighet. Selv lett berøring forårsaket stikkende smerter. Det føltes som om de ble utsatt for tusen- vis av nålestikk. Etter flere år med hypersensitivitet gikk sykdommen inn i det siste og følelsesløse stadiet. Mange spedalske mistet følelsen under fotsålene, noe som ga dem et underlig, vaklende ganglag. Huden ble stiv og pergamentaktig. Øynene tørket inn. Ofte døde deler av an- siktsmuskulaturen, og munnen kunne ikke lenger styres. Vev som holdt kroppsdeler sammen, døde. I ytterste fall falt fingre og tær av. «Man kan med god Grund sige, at Legemet er dødt længe førend den Syge ender sine Dage», konstaterte en lege.

Pasienter som led av den knutete formen, hadde som regel et enda verre sykdomsforløp i vente, siden knutene spredte seg innover i krop- pen. Først inntok de munnhulen, tungen, ganen og drøvelen. Mandlene ble ødelagt. Knuter og sårskorper tettet igjen nesen og ødela i verste fall brusken, slik at nesen falt sammen. Tilsvarende skjedde i svelg og hals. Alt snørte seg sammen, og det ble vanskelig å puste. Stemmen til pasientene ble stadig hesere og fikk gjerne en pipende tone. Kvelnings- fornemmelser var ikke uvanlig. I noen tilfeller la slimpropper seg over pusterøret, og pasienter ble kvalt til døde. Slik veltet spedalskheten inn over kroppen som en patologisk tsunami, over huden og nervene, der- etter inn gjennom nesen og munnen og ned gjennom halsen, før den til slutt sopte over leveren, nyrene, tarmene, lungene og milten.
Mange av skrekkhistoriene som hefter ved spedalskhet, er sanne. Før antibiotikaens tid ødela sykdommen sine ofre på så makabert vis at vi knapt kan forestille oss hvor ille det var. Noen spedalske var heldige og ble mildt rammet. Men for det store flertallet fantes intet forsvar mot leprabasillen når den først hadde invadert kroppen. De fleste som besøkte institusjonene der spedalske var samlet, kastet opp etter få mi- nutter innenfor dørene. Stanken og lidelsene var overveldende. Blinde pasienter vaklet frem på skjeve fotblad. Noen måtte dytte på under- kjeven for å få til å snakke. Fingre og tær lignet ubrukelige klør. Med jevne mellomrom lente menn og kvinner seg mot glødende ovner uten å kjenne antydning til smerte. Overalt satt mennesker og klødde på knuter og sår til det gikk hull på dem og stinkende materie rant utover.

En av dem som trådte inn i spedalskhetens skrekkabinett, var den 28 år gamle legen Johan Lauritz Bidenkap fra Drammen. I 1857 sendte legeforeningen i Kristiania ham til Vestlandet for å studere sykdommen. Der tilbrakte han noen uker ved institusjonene i Bergen, før han fortsatte nordover til området som var hardest rammet i hele landet, Sunnfjord. For en velutdannet mann fra Østlandet opplevdes det som å reise tilbake til middelalderen.

Legene som på 1800-tallet ble sendt ut for å bekjempe spedalskhet i Norge, skulle ikke bare tvinge et medisinsk onde i kne. Sykdommen måtte også knekkes fordi den trakk landet mot fortiden. Det store må- let til legene og resten av samfunnseliten var å føre Norge inn i fremti- den. Da måtte naturens makt over menneskene brytes en gang for alle.

Johan Lauritz Bidenkap vokste opp i en tid da kampen for å temme naturens krefter begynte å gi resultater. Få merket fremgangen tydeligere enn reisende. I 1827, året før han kom til verden, ble den første dampbåten satt i rutetrafikk i Norge. Da han konfirmerte seg, erstattet propellen skovlhjulet og gjorde sjøreiser raskere og mer forutsigbare. Den første jernbanen ble satt i drift året etter at han tok medisinsk eksamen.

Som medlem av de kondisjonerte lag av folket skulle Bidenkap bidra til å skape et land preget av mer kultur og mindre natur. Det store fler- tallet av nordmenn, den såkalte allmuen, måtte lære hvordan den kunne fri seg fra naturens nådeløse favntak. På landsbygda ble tilværelsen ram- met inn av uoverstigelige fjell, lumske havstrekninger og mørke skoger. Slo klimaet til og avlingene ble gode, greide man seg gjennom vinteren. I motsatt fall gjaldt det simpelthen å overleve. Men naturen regjerte ikke bare utenfor de laftete tømmerveggene. Den strakk sine krefter også innendørs og inn bak hud og hår, gjennom kjøttet og like inn til marg og ben.
Riktignok herjet ikke naturens minste voldsutøvere – bakterier og virus – like brutalt som før. I løpet av 1800-tallet økte folketallet i Norge eksplosjonsaktig fra 880 000 til over 2,2 millioner mennesker.





ISBN: 9788243006126
Status: I salg
Utgivelsesår: 2014
Innbinding: Innbundet
Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske
Spedalskhet er en av de eldste og verste sykdommer som menneskeheten kjenner til. Tidlig på 1800-tallet gikk den blant annet under navnet Lepra borealis, Norvegica. Andre steder i Europa var spedalskhet utryddet for lengst. I Norge herjet sykdommen verre enn noensinne.

ISBN: 9788231900153
Status: I salg
Utgivelsesår: 2014
Innbinding: heftet
Magasinet Historieklubben presenterer. Tema: Første verdenskrig
Utgave 2 2014
Spennende temanummer av klubbens eget magasin. Vi markerer 100-års jubileet før utbruddet av første verdenskrig.


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side