Artikkel: Geniet og Galningen

Om Chruchill, skrevet for Historieklubbens magasin

Les utdrag fra Jon Hustads artikkel om Churchill, skrevet for Historieklubbens eget magasin.
Churchill viser V-tegnet ved British Government [Public domain], via Wikimedia Commons

I disse dager er det hundre år siden slaget om Antwerpen, et av de mest omdiskuterte slag i britiske historie. Det blir ikke så mye diskutert fordi var viktig, noe det i seg selv trolig var, militærhistorikerne blir aldri helt enige om betydningen.

Nei, slaget er omdiskutert fordi Winston Leonard Spencer Churchill møtte opp. Slaget er en nær perfekt illustrasjon på hans geni og hans hemningsløshet. I tre og en halv dag i begynnelsen av oktober 1914 var han igjen, som så ofte før i livet, i direkte krig, men da har han vært soldat og offiser og ikke en av verdens mektigste menn. Karakteristisk røykende på sin sigar vandret han i kule- og granatregn rundt i en kystby i Belgia. Ja, så givende hadde han det at han bad statsministeren om å få slippe politikken, for i stedet å kunne kaste seg ut i stålregnet. Med en anakronisme: det er som vår egen NATO-sjef, Jens Stoltenberg, skulle ha bedt om avløsning for heller å bli med i en trefning i Kabul.

Selv påstod han at hans bidrag var avgjørende viktig, lite i livet var han mer stolt over enn Antwerpen. Det derimot stort sett alle hans regjeringskolleger lurte på, var hva marineministeren, ansvarlig for 25 prosent av statsbudsjettet og leder for det sterkeste og mest offensive våpen verden til da hadde sett – et modernisert og nær allmektig Royal Navy – gjorde på krigsfeltet som operativ leder for et slag på land.

Sannheten var trolig at han hadde begynt å kjede seg. Den tyske marine nektet å komme ut av havn. Bare noen få uker etter krigsutbruddet i begynnelsen av august 1914, stod det klart for Churchill at marinens hovedrolle under krigen lå i å blokkere Tyskland, men en slik rolle kunne han ikke akseptere, og det selv om Churchill selv hadde forutsett nettopp en slik utvikling før krigen.

Overfor statsminister Herbert Asquith klaget han igjen og igjen i oktober-ukene i 1914 over situasjonen: «For marinens del krigen er i er praksis over», hevdet han, «vår overlegenhet vil bare bli større for hver måned som går.» Churchill hadde selv vært med på å bidra til denne utviklingen gjennom å tvinge på plass et ustrakt moderniseringsprogram før krigen. Nå gjenstod bare å vente på at fruktene skulle modne, som de gjorde. Churchill fikk rett. Royal Navys blokade var avgjørende for de alliertes seier, og den engelske sjømakten ble i realiteten aldri truet. Keiseren gav ikke admiral Tirpitz mange nok ubåter. Og «derfor rant munnen hans over ved tanken… på en ny hær», skrev Asquith. Denne hæren mente Churchill, med egne ord, at han burde få ta over, for så å få fjernet hele hærledelsen, «dette utgravde søppelet som er avlet frem på femogtyve år gamle strategier».

Slik snakker en som ikke kjenner sin plass, og Churchills storhet lå nettopp i dette at han aldri lot seg disiplinere, aldri lot seg sette på plass, men alltid rastløst søkte videre. I dette lå også katastrofen. En mann uten magemål, en mann som alltid visste best, var også en mann som igjen og igjen gikk på miner. Først da han fikk eneansvaret i 1940, fikk alle tau og snorer i egne hender og kunne kaste all sin retoriske kraft, alt sitt intellektuelle geni etter en fiende som det ikke fantes sympati eller tilgivelse for – Adolf Hitler – først da fant han sin posisjon og fikk tilgivelse og absolutt makt fra britiske velgere og politiske venner og fiender.

 [...]

Det var nettopp som torpedo at Churchill mente han kunne en rolle å spille i Belgia, han ville tvinge en hel by til å gjøre det han mente var riktig. Frankrike før krigen hadde planlagt for en invasjon de ville ha, ikke for den som alle andre, inkludert Churchill, så komme, nemlig en tysk invasjon gjennom det nøytrale Belgia – det eneste landet Storbritannia faktisk hadde gitt en garanti om hjelp i tilfelle krig. Frankrike hadde bestyrket grensen mot Tyskland, men ikke mot Belgia. Ved krigsutbruddet hadde den tyske overkommandoen hatt liten tid og anledning til å knekke den belgiske hæren, som de uansett så på som liten og uvesentlig. I august- og september-ukene 1914 kjørte de bare forbi og gjennom den på vei mot Paris, men dermed ble forsyningslinjene, som den tyske hæren, mer og mer utstrakte, og dermed ble den belgiske hæren som hadde søkt tilflukt i Antwerpen sammen med kongen, gradvis en stadig sterkere trussel mot den stadig svakere tyske høyreflanken, som lå i kamp med franskmennene i det som er blitt hetende «kappløpet mot sjøen». Stillingskrigen var i sin spede begynnelse, og det ble stadig vanskeligere å trenge gjennom styrker som hadde gravd seg ned. Tysklands sjanse lå derfor i å omgå de store franske styrkene og de mye mindre britiske, for slik å komme rundt motstanden på veien mot Paris. De vendte blikket mer og mer mot kysten.

Resten av artikkelen leser du i magasinet Historieklubben Presenterer: Første Verdenskrig.



ISBN: 9788251682671
Status: Utsolgt
Utgivelsesår: 2014
Innbinding: Innbundet
En ung gigant: Winston Churchill og forløpet til første verdenskrig
Før han fylte 30 år hadde unge Winston Churchill allerede deltatt i fire kriger, blitt skutt på over 50 ganger, gitt ut flere bestselgere og var verdens høyest gasjerte journalist.

ISBN: 9788231900153
Status: I salg
Utgivelsesår: 2014
Innbinding: heftet
Magasinet Historieklubben presenterer. Tema: Første verdenskrig
Utgave 2 2014
Spennende temanummer av klubbens eget magasin. Vi markerer 100-års jubileet før utbruddet av første verdenskrig.


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side