Utdrag: De ukjente krigerne

Les utdrag fra boka: De ukjente krigerne.
Etter krigsutbruddet i august hadde den kanadiske statsministeren, Robert Borden, erklært at Storbritannias krig også var Canadas krig, og lovet å sende en ekspedisjonsstyrke på 25 000 soldater for å hjelpe moderlandet. Denne høsten hadde derfor tusenvis av kanadiske menn fulgt statsministerens oppfordring og meldt seg til krigstjeneste. En av dem var Oscar Lund fra Røros. «Vi bruger kjoler til knærne» skrev han hjem til moren etter at han vervet seg i september 1914. Lund følte seg nok ikke helt bekvem i sin nye uniform, men som soldat i den kanadiske 16. bataljon – «Canadian-Scottish», hadde han ikke noe annet valg. Kilt var, sammen med «glengarry»-lua, en viktig del av uniformen, og skotske tradisjoner var en del av bataljonens identitet.

 
Sentral i arbeidet med å stille på beina en kanadisk hær var landets forsvarsminister, den fargerike politikeren Samuel Hughes. Han var selv offiser i militsstyrken, hadde tjenestegjort i Boerkrigen og viet store deler av sitt liv til det militære. Noe av det første Hughes gjorde var å legge vekk den eksisterende mobiliseringsplanen, som var blitt utarbeidet av den kanadiske generalstaben. Som selverklært militærekspert hadde han sin egen plan. Han sendte ut hundrevis av telegrammer til støttespillere i det kanadiske offiserskorpset hvor han oppfordret dem til å danne frivillige avdelinger.
 
«We can not shoot, we can not march»
Den kanadiske militsen var kjent for å være lite profesjonell og preget av nepotisme, noe som også ble reflektert i den første kanadiske ekspedisjonsstyrken som ble sendt i 1914. Det store flertallet av offiserer som ble invitert til å delta var nære venner av Hughes. De var, som ministeren, velstående borgere med en interesse for det militære, men amatører når det kom til planlegging. Resultatet var at et unødvendig stort antall bataljoner ble etablert på kort tid, som så senere måtte oppløses med påfølgende krangling mellom offiserer om hvem som hadde skylden.[ii] Hughes lyktes imidlertid med å etablere en sentral treningsleir i Quebec. Her skulle troppene utrustes og trenes før de ble sendt over Atlanterhavet. Det var til denne leiren Oscar Lund og andre norskfødte kanadiere kom høsten 1914. Her fikk sitt første møte med det som senere skulle bli kjent som Canadian Expeditionary Force (CEF) – den kanadiske ekspedisjonsstyrken.
 
Valcartier ligger noe over to mil nordvest for Quebec by i den kanadiske delstaten med samme navn. I all hast ble det nå oppført en leir på den østlige bredden av Jacques Cartierelven. I påvente av at de første soldatene skulle være på plass i midten av august, ble det ryddet kvadratkilometer med skog, anlagt veier, gravd grøfter og bygget en skytebane. Den første måneden ankom det 30 000 frivillige fra over hele Canada.[iii]
 
Det var trolig ikke så mange nordmenn i den første bølgen som strømmet til Valcartier. En gjennomgang av den første kanadiske ekspedisjonsstyrken viser at den hovedsakelig bestod av nylig utvandrede engelskmenn, skotter, irer og walisere; menn som følte en sterk lojalitet til Storbritannia. Etter hvert skulle andre immigrantgrupper bli mer fremtredende, blant dem skandinavene. Men likevel, enkeltvis og uavhengig av hverandre, meldte en håndfull nordmenn seg til den første kontingenten. Den tjueen år gamle Oscar Lund var en av dem. Til tross for sin unge alder var han ikke ukjent med militærlivet, og dersom kanadierne hadde forhørt seg med sine amerikanske kollegaer på den andre siden av grensen, ville de muligens vært noe motvillig til å godkjenne Oscar som soldat. Da han kom til Canada sommeren 1914 hadde han nemlig nettopp blitt avskjediget fra det amerikanske marinekorpset. Lund, som hadde vervet seg i 1911, deltok i den amerikanske okkupasjonen av Filippinene. Hans militære karriere fikk imidlertid en foreløpig brå slutt i juli 1913 da han sammen med en annen soldat deserterte under et flåtebesøk i Shanghai. Oscar ble etter hvert fanget og stilt for amerikansk krigsrett. Dommen ble tolv måneders hardt straffarbeid. Da han kom til Valcartier høsten 1914 hadde han nettopp blitt løslatt fra et militærfengsel i California. Under innrulleringen oppga han likevel, med en viss stolthet, sin tjeneste i det amerikanske marinekorpset. Det med krigsretten ble riktignok utelatt.[iv]
 
Alle rekrutter som passerte gjennom Valcartier i disse hektiske høstmånedene måtte, som Oscar, fylle ut vervingspapirer og gjennomgå en legesjekk for å bli erklært tjenestedyktige. Bunkene med ferdig utfylte skjemaer gir oss i dag flyktige glimt inn livene deres før høsten 1914. Oscar oppga sitt yrke som sjømann. Fra tidlig alder hadde sjøen gitt ham både utdannelse og et levebrød. Fra Trondheim hadde han seilt med skoleskipet Tordenskjold før veien gikk videre til handelsflåten og USA. En samling med tatoveringer på begge armer var også et bevis på et liv tilbrakt til sjøs. Hvem «Emily» var kommer vi nok aldri til å få vite, men denne og andre tatoveringer ble oppmerksomt notert som «særegne kjennetegn» av personellet i Valcartier. Blant nordmennene som hadde funnet veien til Valcartier høsten 1914 var også brødrene Henrik og Konghard Glad fra Kristiania. Som Oscar hadde også de krysset grensen fra det nøytrale USA for å verve seg. Yngstemann Konghard kom med i en av de mange skotsk-kanadisk bataljonene, mens Henrik ble sanitetssoldat.
 
Mulige forklaringer på hvorfor norsk emgraner vervet seg kan vi finne ved å se nærmere på enkeltsaker og samfunnsforhold i Canada. Oscar Lund og brødrene Glads målbevisste reiser fra USA vitner om et stort innslag av eventyrlyst. Men de var neppe typiske for det store flertallet av nordmenn i Canada. Tvert imot ser det ut som om krigstjeneste var en siste utvei i trange økonomiske tider. Krisen ble forverret av krigsutbruddet og den økonomiske usikkerheten som fulgte. Brått var mange nordmenn uten arbeid. Høsten 1914 trykket Aftenposten en meddelelse fra den norske konsulen i Montreal der han advarte nordmenn på det sterkeste mot å emigrere til Canada, da det «under disse forhold ikke [er] til at undgaa, at egen nød og elendighet vil opstaa udover det ganske land».[v] Samtidig merket norske immigranter en generell stemningsendring i samfunnet som en konsekvens av krigen. Førstegenerasjons immigranter fra Tyskland, Østerrike-Ungarn, og andre «fiendtlige fremmede» ble internert, men mistenksomheten mot «de fremmede» økte også ellers i samfunnet. Det var ikke alle som så, eller hørte, forskjellen på en nordmann og en tysker. En slik situasjon la et ekstra press på norske immigranter for å vise lojalitet til Canada og Storbritannia. For mange ble derfor krigstjeneste en måte å bekrefte en slik lojalitet på.[vi]
 
I Valcartier ble dagene snart fylt med utmarsjer, skyteøvelser, vakttjeneste og alt annet som ble ansett som nødvendig for å forvandle den sivile borger til soldat. Forsvarsminister Hughes klarte selvfølgelig ikke å holde seg unna og var en hyppig gjest i leiren. Han blandet seg i alt og gikk ikke av veien for å gi offiserer reprimander i påsyn av deres soldater. Men blant de menige soldatene, som kalte seg for «Sam Hughes hær», var han populær. Selv om de også noe ironisk sang «We can not shoot, we can not march, what bloody good are we». Hughes var imidlertid ikke den eneste som kom på besøk, og i midten av september ble leiren inspisert av Canadas generalguvernør og den britiske kongens onkel, hertugen av Connaught. Et slikt storslått besøk førte med seg forventinger om at noe var på gang, og i slutten av måneden kom bekreftelsen. I løpet av noen hektiske dager ble avdelingene transportert til Quebec City. Her, innerst i bukta ut mot Atlanterhavet, lå en britisk flåte og ventet på å transportere den kanadiske ekspedisjonsstyrken over til England.

 

 
Over havet
Kaos var en god beskrivelse av de siste dagene før avreisen. Sam Hughes hadde igjen blandet seg i forberedelsene og det fantes få konkrete planer for hvordan det hele skulle organiseres.[vii] Bataljoner ble stuet sammen på skip etter «prøve-og-feile»-prinsippet. I minst ett tilfelle ble en avdeling tatt ombord i et fartøy med alt utstyret sitt før det ble oppdaget at det slett ikke var plass til alt og alle. Og så måtte over tusen soldater losses av igjen for så å bli innkvartert på et nytt og større skip. En av de ansvarlige innrømte senere at «ingen hadde noen idee om hva som ble lastet ombord på skipene».[viii] Om kvelden 1.oktober var imidlertid de fleste av soldatene blitt fordelt på tretti transportskip. Snart seilte de sakte ut i St. Lawrenceelven. Fulle av forventinger samlet mange av soldatene seg på dekk for å få et siste glimt av Canada, som sakte forsvant i horisonten. Et sekkepipeorkester i Konghard Glads avdeling, som nå var ombord i det ombygde passasjerskipet Alaunnia, spilte Scotland the Brave og etterpå brøt det ut spontan allsang av O’Canada og Auld Lang Syne. Ute ved elvemunningen ble de møtt av britiske krigsskip som skulle eskortere dem over Atlanterhavet. Nå kunne konvoien endelig strekke seg ut i sin fulle lengde på fem kilometer.
 
Under overfarten ble det igjen brukt mye tid på trening, og soldatene arrangerte boksekamper og andre fritidssysler. Ombord i Alaunnia var Konghard vitne til flere uttrykk for avdelingens skotske identitet med organiserte konkurranser i sverddans og sekkepipekonserter.[ix] En annen populær aktivitet var naturligvis rykter og spekulasjoner om reisens mål. Mange trodde at konvoien skulle rett til Frankrike for å settes inn i kampene ved fronten, mens andre trodde England var målet i første omgang.
 
I løpet av de knappe fjorten dagene kanadierne brukte på reisen over Atlanteren forverret de alliertes situasjonen seg, og 10. oktober falt Antwerpen i tyskernes hender etter å ha blitt beleiret siden slutten av september. Mange fryktet at dette var et forvarsel om en ny tysk offensiv. Tirsdag 13. oktober kunne kanadierne igjen se fastland, men nå befant de seg også i en krigssone. Tyske ubåter var blitt observert i nærheten av Southampton, som var konvoiens opprinnelige destinasjon og derfor ble styrken nå satt i land lengre øst, ved Plymouth. Mens soldatene ventet på å bli transportert videre, benyttet Oscar Lund anledningen til å skrive et brev hjem til moren for å forklare hvorfor han hadde valgt «at gaa i Krigen mod Tyskeren». «Du ved at jeg var født kriger ikke sandt?» skrev han, før han forsikret henne om at «Krigen vil ikke blive længe».[x]
 
Kanadiernes nye hjem ble Salisbury Plains, et kalksteinsplatå på nærmere 800 km2 i Sør-England. Siden slutten av 1800-tallet hadde Salisbury Plains vært et sentralt treningsområde for det britiske forsvaret, og lenge før krigsutbruddet var det blitt bygget skytefelt og innkvartering for soldater. Da kanadierne kom var imidlertid Salisbury allerede overfylt med soldater fra Kitchener’s New Army, og de nyankomne ble derfor innlosjert i en gigantisk provisorisk teltleir. Det kanadiske divisjonshovedkvarteret, et lokalt pensjonat kalt «Ye Olde Bustard», lå midt i et klassisk og pittoresk britisk landskap av bølgende åskammer. Dette var også historisk viktig britisk grunn, rikt på arkeologiske funn. Knappe fem kilometer unna lå det forhistoriske monumentet Stonehenge. Omringet og inneklemt i den stadig voksende militærleiren lå også små klynger av engelske steinhus dekket av eføy, gamle middelalderkirker og bondegårder. I det vakre været på senhøsten var det lett å drømme seg bort i en landlig idyll, men i november forsvant det flotte høstværet og den tradisjonelle engelske vinteren satte inn. Dette innebar tåke, kulde og regn, masser med regn. Stoffet i de gamle teltene var tynt og det tok ikke lang tid før alt var vått. Tusenvis av trampende soldatstøvler forvandlet raskt området til gjørme, og de neste månedene ble en ganske bedrøvelig tid for kanadierne.
 
Stemningen bedret seg i slutten av januar da ryktene begynte å svirre om at avreisen til Frankrike var nært forestående. Ryktene fikk ytterligere næring 4. februar da selveste kong George 5. og krigsminister Kitchener kom på besøk for å inspisere dem. Noe var definitivt på gang. Den endelige bekreftelsen kom noen dager senere, og snart var soldatene på vei over den engelske kanalen. Tyske ubåter gjorde fremdeles den vanlige ruten mellom Southampton og Havre usikker, så kanadierne måtte seile fra Bristol og ta den lange omveien via Biscayabukta. De gikk i land i Saint-Nazaire, hvor godsvogner merket «Hommes 40, Chevaux 8» (menn 40, hester 8) tok dem videre nordøstover. Først etter to dagers reise var de fremme ved fronten på den fransk-belgiske grensen i Flandern. Her ble de knyttet til britiske vertsavdelinger som skulle gi dem opplæring i skyttergravskrigen, før de fikk ansvar for sin egen del av fronten. På den siste dagen i februar 1915 kom endelig ordren – den kanadiske ekspedisjonsstyrken skulle flyttes noen mil lengre sørøst og overta fem kilometer av fronten, like nord for den belgiske byen Ypres.
 
Et rent helvete
I tiden som hadde gått siden de første bitre og desperate kampene i slaget ved Ypres høsten 1914 hadde de franske, britiske og belgiske avdelingene gravd seg ned rundt byen. De var fremdeles omringet av tyske avdelinger på tre sider. Improviserte forsvarsverker var nå i februar 1915 blitt erstattet av permanente skyttergraver. Vinteren 1914-1915 hadde gitt begge sider tid, og frontlinjen var blitt utstyrt med både en første, andre og tredje forsvarslinje. Skyttergravene var dypere, bredere og mer solide. Men all byggeaktiviteten og de intensive kampene i løpet av krigens første måneder hadde ødelagt det sinnrike dreneringssystemet som i tidligere århundrer var bygget for å sikre det lavtliggende Flandern mot oversvømmelser. De nye skyttergravene ble derfor fylt med vann nesten raskere enn de kunne bygges, og det var liten hjelp i å grave nye dreneringsgrøfter. Da flyttet man bare oversvømmelsene til andre deler av fronten. Situasjonen ble ikke bedre av at det regnet kraftig i Flandern i disse månedene, og mye av området rundt Ypres ble forvandlet til et gjørmehav. Fra høydene undt byen hadde tysk artileri systeatiske beskutt byen. Store deler avd en gamle middelabyen varnå forvandlet til ruiner. Våren 1915 stod ennå både den staselige katedralen og Kledehallen, selv om de var blitt skadet av artillerigranater. Og rundt torget fantes det fremdeles noen åpne butikker. I ettertid bemerket feltpresten i Oscar Lunds bataljon at han var glad for å ha sett sentrum av byen før den ble totalt ødelagt. «Ypres, slik jeg så den, var fylt med noe vakkert og berørt av en sorg over den kommende ødeleggelsen».[xi]
 
Da kanadierne ankom pågikk det ingen kamphandlinger i dette området, og de fleste av dem ble derfor plassert som reserver et stykke bak frontlinjen. Avdelingene rullerte deretter på å gjøre fronttjeneste. Fire dager i fremste linje, fire dager i reserve, og så fire dagers hvile. Det var ved Ypres at kanadierne ble introdusert for de daglige tyske artilleriangrepene. En av dem som opplevde et slikt angrep var sjømannen Emil Olsen. Som guttunge hadde han solgt Stavanger Aftenblad sammen med sin bror Henrik i hjembyen, men siden 1907 hadde han vært «jorden rundt paa seilskib», før han bestemte seg for å rømme fra skipet sitt i Canada.[xii] Nå befant han seg i fremste linje, midt i «et voldsomt tordenveir» som fikk det hele til å virke «som et rent helvede». Det var slik at håret reiste seg på hodet.[xiii] Men, bemerket Olsen, det tok ikke lang tid før han og de andre soldatene ble vant til disse daglige tyske beskytningene.[xiv] Imens var den britiske militærledelsen i ferd med å forberede et større angrep nord for Ypres.
 
De britiske avdelingene som kanadierne hadde erstattet, ble flyttet sørover for å delta i en større offensiv den 10. mars. Målet var å bryte gjennom de tyske forsvarsstillingene et stykke sør for Ypres, rett over grensen til Frankrike. Kanskje kunne de nå frem hele veien til Lille, som tyskerne hadde kontrollert siden Erwin Aigeltingers regiment var med på å erobre byen høsten 1914. Det britiske angrepet ble senere kjent som slaget ved Neuve-Chapelle, oppkalt etter den franske landsbyen ved samme navn. De britiske avdelingene som deltok var både godt organisert og forberedt. Men ikke minst var de understøttet av store mengder artilleri. Klokken var nøyaktig halv åtte om morgenen den 10.mars, da hundrevis av britiske artillerikanoner startet en intens beskytning av den tyske forsvarslinjen. Skyttergraver ble revet i stykker, bunkere raste sammen, og fra britisk side kunne man også se hvordan kroppene til døde tyske soldater ble slynget høyt opp i luften. Etter tretti minutter krøp den dødelige artilleritornadoen sakte fremover i retning landsbyen og de tyske reservestillingene. Sersjant Niels Gudde fra Trondheim, som tjenestegjorde som motorsykkelordonnans i en indisk avdeling, var øyenvitne til den grufulle forestillingen:
Det var noget av det vildeste jeg har set og hørt. Man kunde ikke engang høre sin egen stemme. Artilleriet la først landsbyen i grus og sendte saa tusener av shrapnels over tyske løpegrave, hvorefter infanteriet bølget frem over de aapne marker til høire ind i landsbyen og til venstre ind et skogholt.[xv]
 

 
Fem minutter over åtte rykket de første britiske soldatene frem – tett bak artilleriilden. En av dem som nå stormet fremover halvt i blinde var kaptein Frank Castberg i Middlesex-regimentets 2. bataljon, som hadde vært siden avdelingen kom fra Malta i november: «Go on, Die-hards! Don’t forget the Mons!» ropte ivrige offiserer mens bataljonen rykket fremover. ”The Die-hards hadde vært regimentets kallenavn side Napoleonskrigene. De fleste tyske avdelingene var demoralisert av det kraftige artilleribombardementet og ytte liten motstand. Men akkurat der Castberg nå stormet frem i spissen for kompaniet han nettopp hadde tatt kommandoen over, var det en liten senkning i landskapet. Her hadde en tysk maskingeværavdeling gått klar av den sterke artilleribeskytningen.[xvi] Fra hver sin side av skyttergravene åpnet nå to maskingevær ild mot de fremstormende britiske soldatene, som ble meiet ned i hopetall. Av de nærmere 800 mann som angrep, ble 600 enten drept eller såret. En av de som ble rammet var Castberg. En maskingeværkule knuste det ene kjevebeinet, mens hans «høire ben var brukket på tre steder og lungen var oprevet».[xvii] Han døde tre dager senere på et feltlasarett.
 
Nedslaktingen av Middlesex-bataljonen var unntaket denne dagen. Flertallet av de britiske troppene som rykket frem over ingenmannsland møtte liten eller ingen motstand og kunne lett innta de tyske forsvarslinjene. Årsaken til den britiske fremgangen var ikke bare bruken av konsentrert artilleri, men også at de klarte å ødelegge tyskernes telefon- og telegraflinjer. Dermed stod de tyske styrkene langs store deler av det tyske frontavsnittet uten mulighet til å kommunisere med hverandre. Det kaoset som oppstod kunne så de fremrykkende britene utnytte til sin fordel. Men i neste omgang stoppet den britiske fremrykkingen opp av nøyaktig samme grunn, ettersom den tyske motilden under det opprinnelige britiske artilleriangrepet hadde ødelagt britenes egne kommunikasjonslinjer. Derfor var det nå ingen i den britiske hærledelsen som hadde oversikt over hva som foregikk fremme ved fronten, og følgelig var de ikke i stand til å dra full nytte av den tyske forvirringen. En annen sak er at selv om militærledelsen hadde hatt denne informasjonen er det lite trolig at de kunne ha gjort særlig mye med den. Til det tok det for lang tid å flytte forsterkninger frem til fronten. Innen friske tropper var på plass, hadde dermed tyskerne klart å reorganisere og stabilisere frontlinjen. Resultatet var at den britiske offensiven stanset opp etter noen få kilometers fremrykning.
 
Erobringen av selve landsbyen ble dermed den eneste konkrete fremgangen som kom ut av den tre dager lange offensiven. Slaget er et godt eksempel på hvor mye krigføringen på vestfronten hadde endret karakter siden 1914, og hvordan bruken av artilleri, maskingevær, radio og annen moderne teknologi hadde gjort dette til en krig der den siden som forsvarte seg hadde de beste kortene på hånden.
 
Gass! Gass!
Britenes erfaringer ved Neuve-Chapelle var ikke unike for skyttergravskrigen slik den hadde artet seg i krigens første år. Tyske offensiver hadde møtt på de samme problemene som sine motstandere. Men våren 1915 mente de å ha utviklet et våpen som skulle gi dem fremgang. Ved starten av første verdenskrig var professor Fritz Haber og andre ledende tyske kjemikere blitt rekruttert av Krigsministeriet i Berlin. Oppdraget var å utvikle et gassvåpen. Bruk av gass i krig var ikke ukjent, franskmennene hadde brukt tåregass mot tyskerne alt i august 1914, men uten særlig hell. Hovedutfordringen var å komme frem til en metode som kunne spre gassen effektivt, med høy nok konsentrasjon og mengde til å få den ønskede virkningen. Skiftende værforhold, det vil si sterk eller skiftende vind, og temperatur var andre utfordringer.

 
 
I januar 1915 gjennomførte tyskerne et angrep med tåregass mot russiske styrker på østfronten. Nærmere 18000 artillerigranater fylt med gass ble brukt, men minusgrader omdannet gassen til en ufarlig og solid masse. Fritz Haber var imidlertid ikke villig til å gi opp, og sammen med sine kollegaer utviklet han et klorgassvåpen. I april 1915 var det nye våpenet klart og nærmere 6000 beholdere med klor ble utplassert like bak frontlinjen, nord for Ypres. Klokken halv seks om kvelden den 22. april kom den kodede ordren for angrepet – «Gott strafe Engelland». Haber var selv med på å åpne de første gassbeholderne sammen med de spesialtrente «Stinkpionerene» som var iført gassmasker.[xviii] En østlig vind førte den grå-grønne gasskyen ut over ingenmannsland, og rett mot de intetanende franske kolonitroppene fra Marokko og Algerie som forsvarte denne delen av fronten. Til høyre for de franske troppene var avsnittet som den kanadiske ekspedisjonsstyrken akkurat hadde rykket inn i. I løpet av de neste dagene skulle de uerfarne kanadiske soldatene få en brutal innføring i et av den moderne krigens mørkeste kapitler.
 
Torsdag 22. april begynte som en klar, solrik og normal dag for kanadierne. Fire bataljoner lå i forreste frontlinje, mens to bataljoner stod i reserve. På grunn av den britiske offensiven ved Neuve-Chapelle hadde det i løpet av de siste ukene vært flere tyske avlastningsangrep langs også denne delen av fronten. Dette førte blant annet til en serie med kraftige tyske artilleriangrep mot kanadierne ved Ypres. Heldigvis var det ganske stille denne dagen. Om ettermiddagen økte artilleriilden også mot den franske sektoren, og etter hvert beveget også ilden seg over til den kanadiske delen av fronten. Det første varselet om at noe var galt kom litt over halv fem om ettermiddagen, da kanadierne brått hørte kraftig geværild fra sine franske naboer. Soldatene i den fremste linjen så en grønn sky som dekket en stor del av ingenmannslandet mellom de tyske og franske stillingene. Den merkelige skyen drev vestover, unngikk så vidt de kanadiske stillingene og tok retning mot de franske styrkene i midten av de alliertes frontlinje. Det tok ikke lang tid før den tok de fremste franske linjene i et dødelig favntak. Innhyllet i klorgass fikk ikke de franske soldatene puste, og tumlet forvirret omkring mens de gispet etter luft. Panikken grep nå om seg og de som fortsatt kunne bevege seg strømmet bakover. De etterlot seg hundrevis av døde og et gapende hull på over seks kilometer i den allierte frontlinjen.
 
Bak den grønne giftgassen rykket tyske avdelinger fremover, støttet av artilleri. Det tok ikke lang tid for dem å krysse over til de franske skyttergravene og snart hadde de kontroll over den franske linjen. En time etter angrepet hadde tyskerne allerede rykket frem nesten to kilometer, uten å møte noen særlig motstand. Mens den dødelige skyen drev videre vestover, skapte nyheten om gass og den tyske fremrykningen panikk i de bakre linjene. Frykten rammet særlig de franske reservestyrkene, som så hvordan overlevende kom løpende, snublende og sjanglende mot dem fra fronten. Med bleke ansikter fortrukne i smerte og med blått skum rundt munnen kollapset de foran panikkslagne kamerater, som selv begynte å merke hvordan den kvalmende gassen angrep både øyne og lunger. I løpet av en knapp time hadde hele denne delen av frontavsnittet brutt sammen.
 
De eneste som i dette øyeblikket stod i veien for de fremadstormende tyske avdelingene var de ferske kanadiske troppene.I et forsøk på å stanse gjennombruddet forsøkte de å forlenge sin egen del av fronten for å fylle hullet i frontlinjen. Ved en tilfeldighet hadde flere i den kanadiske hærledelsen bevitnet starten av det tyske angrepet, og de tilkalte umiddelbart alle tilgjengelige kanadiske reserver. Til tross for denne snarrådigheten var situasjonen fortsatt farlig. Avstandene mellom de få kanadiske, britiske og franske enhetene som ennå forsvarte frontlinjen var stor, og veien inn til Ypres lå ubeskyttet. Kanadierne hadde heller ingen form for beskyttelsesutstyr mot klorgassen. Nå laget de improviserte gassmasker av lommetørklær fuktet i vann eller urin, som de bandt foran munnen og nesen.
 
De kanadiske soldatene ble presset tilbake, men klarte til slutt å stanse den tyske fremgangen etter to dager med intensive kamper. Emil Olsen var involvert i flere av disse nærkampene og beskrev natten mellom den 22. og 23. april som «den styggeste nat» han hadde opplevd i sitt liv.[xix] Tyskerne fortsatte sine angrep og et nytt gassangrep kom ved Sint-Juliaan den 24. april, men denne gangen var de allierte bedre forberedt og det ble slått tilbake. I løpet av mai angrep tyskerne med gass ytterligere to ganger. Men det viste seg at gass var et vanskelig våpen. Ved det første angrepet i april hadde tyskerne vært i stand til å utnytte sjokkeffektene ved dette nye våpenet. Suksessen bestod imidlertid også av en god porsjon flaks, og utover våren og sommeren ble det stadig vanskeligere å gjenta den. Skadene som gassen påførte ofrene var noe annet. Røde Kors-sykepleieren Helga Gill, som arbeidet på et fransk krigssykehus, kunne fortelle at det var ille å se hvordan lungene til soldatene var blitt ødelagt av klorgassen. Selv ikke når de sov fikk de ro, da kom marerittene og følelsen av å bli kvalt av gassen.[xx] Kanadierne hadde klart å stå i mot det første angrepet ved Ypres, og tyskerne hadde opplevd akkurat det samme som britene hadde erfart ved Neuve-Chappelle, at den nye formen for skyttergravskrig som ble utkjempet på vestfronten ga forsvarerne store fordeler. Bruken av artilleri, bunkere og maskingevær og ikke minst to, tre og fire linjer med skyttergraver etter hverandre gjorde at innledende fremganger for den angripende part raskt ble oppveiet. Faktisk så var angriperne i sine nye, improviserte frontlinjer mer sårbare for motangrep enn de hadde vært før de angrep. Kanadierne hadde på sin side vist seg å være gode soldater og i stand til å bidra til den britiske krigsinnatsen, men da de ble trukket tilbake etter kampene ved Ypres hadde den lidd store tap, med nærmere 6000 sårede og drepte. Dette var det første av flere slag som de kanadiske skulle komme til å delta i på Vestfronten.[xxi].


 
Kapittel 6:
[i] Morton, Desmond, A Military History of Canada, Toronto 1992, s.130.
[ii] Harris, Stephen J., Canadian brass: the growth of the Canadian military profession 1860-1919, Toronto 1988, s.108-109.
[iii] Nicholson, G. W., Official history of the Canadian Army in the First World War. Canadian Expeditionary Force, 1914-1919, Ottawa 1962,s. 20.
[iv] NARA, U.S. Marine Corps Muster Rolls, 1893-1958, Oscar Lund.
[v] Aftenposten, 6.10. 1914.
[vi] NRA, UD, Arkivnøkkel 1906, boks 5740, Larsen til UD 20.6. 1916.
[vii] Nicholson 1962, s. 29.
[viii] Nicholson 1962, s. 30.
[ix] Scott, Frederick George, The great war as I saw it, Toronto 1922, s. 27.
[x] NRA, UD, Arkivnøkkel 1906, boks 4189, brev fra Oscar Lund.
[xi] Scott 1922, s. 50.
[xii] Stavanger Aftenblad, 28.7. 1915.
[xiii] Nordre Bergenhus Amtstidende, 18.8. 1915.
[xiv] Scott 1922, s. 50.
[xv] Nordmandsforbundet 1915, s. 475.
[xvi] Kingsford 1916; s.186; Macdonald, Lyn, 1915: the death of innocence, New York 1995, s.100.
[xvii] Castberg 1938.
[xviii] Macdonald 1995, s. 190.
[xix] Stavanger Aftenblad, 28.7. 1915.
[xx] Nordre Bergenhus Folkeblad, 8.7. 1915.
[xxi] Macdonald 1995, s. 190-200.



ISBN: 9788282820936
Status: I salg
Utgivelsesår: 2014
Innbinding: Innbundet
De ukjente krigerne
De ukjente krigerne forteller for første gang historien om de titusener av norske menn og kvinner som deltok aktivt i første verdenskrig (1914-1918).


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side