Utdrag: Østfronten


Kapittel fire: Angrep og motangrep



«Vi trenger fortsatt å lære av erfaringene med moderne krig ... verken her, eller i dag, vil krigen avgjøres. Krisen er fortsatt langt unna.»
Marskalk Sjaposjnikov, desember 1941

Da krigslykken snudde så dramatisk ved Moskvas porter, ble Stalin ledet til de samme overilte forhåpningene om seier som Hitler og hans generaler hadde latt seg lure av, i de store omringningskampene sommeren 1941. Han brydde seg ikke om at Zjukhov hadde måttet bruke nylig mobiliserte og halvtrente reservestyrker for å få i stand motangrepet, at han hadde hatt støtte fra størsteparten av flyvåpenet og at tyskerne hadde vært helt i ytterpunktet av sine forsyningslinjer. Stalin beordret umiddelbare motangrep langs hele fronten fra Leningrad til Krim.

Forsøket på å bryte beleiringen ved Leningrad avhang av Volkhov-fronten, som var oppkalt etter elva som renner nordover fra Ilmensjøen til Ladogasjøen. Øverstkommanderende var en annen ungdommelig overlevende fra utrenskningene, den 43 år gamle Meretskov, en veteran fra 1. kavaleriarmé fra borgerkrigen, som hadde tjenestegjort i Spania sammen med Pavlov. Som leder for Leningrad militærdistrikt hadde han i 1939 hatt ansvaret for de ikke helt vellykkede angrepene på Mannerheimlinjen mot slutten av året. I januar 1941 ble han sparket etter en elendig oppvisning i en kartøvelse og erstattet av Zjukhov. Det som så kom, var verre: Etter Pavlovs arrest ble også Meretskov arrestert og deretter torturert helt til han tilsto at han var en del av Pavlovs komplott. Av årsaker som torturistenes arkiver ikke kan gi svar på, var han fortsatt i live i september 1941, og ble da løslatt og gitt tilbake sin opprinnelige grad.

Volkhov-fronten ble dannet i desember 1941. Den 7. januar ble offensiven satt i gang, og en uke senere ble den forsterket med 26. armé fra Stavkas reserver. Den 26. armé brøytet seg fram og skiftet navn til 2. sjokkarmé, én av fire «gjennombruddstyrker» som skulle utstyres med ekstra artilleri for å slå seg gjennom tyske forsvarsstillinger. Denne gangen gjorde 2. sjokkarmé så store fremsteg at de plutselig befant seg i en dyp lomme. Russernes angrep stoppet i den tette skogen, og det utviklet seg til stillingskrig. Angrep og motangrep gjorde at skyttergraver og bunkere stadig skiftet eiere, men endringene i frontlinjene kunne bare registreres på de taktiske kartene med minst målestokk. Det hele snudde i mars 1942, da den tyske Armégruppe Nord gikk til motangrep mot bakerste del av lommen og omringet 2. sjokkarmé. Etter at øverstkommanderende ble syk, sendte Meretskov sin nye underordnede, Andrej Vlasov for å ta kommandoen over lommen.

Vlasov, som hadde noe erfaring med å bryte ut av tyske omringninger fra forrige sommer, ble nok en gang offer for forvirrende og katastrofalt dårlige kommandolinjer. Han klarte å etablere en slags kommunikasjonslinje bakover, men stillingen hans ble umulig i lengden. Stavka oppløste Volkhov-fronten, som hadde oppnådd lite til tross for 95 000 døde. Etter nettopp å ha blitt sluppet ut av fengsel må Meretskov ha blitt livredd da hans første operasjon slo så fullstendig feil, men armégruppen ble dannet på nytt i juni og han fikk igjen kommandoen. Men fra april til juni måtte Leningrad-fronten stå mot ni armeer, tre uavhengige korps og to kampgrupper, Vlasov fikk verken forsterkninger eller tillatelse til å trekke seg tilbake. Da rasputitsaen ga seg i slutten av mai, sluttet tyskerne igjen ringen. I moderne russisk militærhistorie legger man skylden på lederen for Leningrad-fronten, generaloberst Mikhail Khosin, som ikke fulgte Stavkas ordre fra midten av mai om å trekke tilbake 2. sjokkarmé. Khosin ble degradert til leder for 33. armé, men klatret senere opp til armégruppe-leder igjen; han levde til 1979. Vlasovs menn kjempet helt til slutten av juni før de kapitulerte. Svært få overlevde krigen.

Den tyske blokaden av Leningrad fortsatte. Det var lite snakk om å storme byen, man skulle bare bombe og skyte granater på den, og la kuldegradene og mangelen på mat gjøre resten. Hitler hadde sagt at han planla å jevne byen med jorden. Selv om den berømte forsyningsveien over isen fraktet forsyninger over den frosne Ladogasjøen, ble det hungersnød vinteren 1941–42, og mer enn en halv million mennesker døde. Likene kunne ikke begraves, og byens sanitærsystem brøt sammen. Bare kulden gjorde at det ikke brøt ut epidemier. Det lokale NKVD var travelt opptatt med å opprettholde «revolverens disiplin»: Det hemmelige politiet henrettet omtrent 5000 mennesker i løpet av beleiringens første år. Den sta og innbitte motstanden i Leningrad er lite kjent i vesten, og Stalin, som aldri senere besøkte byen, sørget for at den heller ikke ble husket i Sovjetunionen.

Beleiringen varte i 900 dager, men Stalins svar på denne oppofrelsen var å renske ut i det lokale partiet etter krigen, og muligens beordre snikmordet på tidligere partisjef Andrej Zjdanov i 1948, og ledere som ble assosiert med ham og byen ble fjernet. To tusen funksjonærer og partioffiserer ble sparket og omtrent 200 henrettet. Generalløytnant Alexei Kuznetsov, sjefskommissær for Leningrad-fronten, ble arrestert i 1949 etter falske anklager om forræderi, og henrettet i 1950. (Khrustsjov rehabiliterte ham og mange andre ofre for utrenskningen i 1954 posthumt.) Den geniale teknokraten Nikolaj Voznesenskij, viseminister og organisator av den russiske industrien, var et annet prominent offer for «Leningrad-affæren», da han ble myrdet bak i en varebil i 1950.

I Moskvaområdet sank temperaturen til -25 °C i januar. Kalinin- og Vestfronten fikk ordre om å ødelegge Armégruppe Sentrum, og kom svært nær ved å lykkes. Tyskerne ble slått tilbake, og før de kunne gjenopprette frontlinjen, hadde russiske kavalerienheter trengt dypt inn bak linjene deres, der de fortsatte å utgjøre en trussel mot tyskernes kommunikasjonslinjer helt frem til våren. To sovjetiske armeer, 29. og 33., ble avskåret av tyske motangrep, og dannet to lommer som sakte krympet etter hvert som bedre vær gjorde at tyske stridsvogner og fly igjen kunne brukes.

Under de vanskelige værforholdene hadde ingen av partene klart å få i stand slagkraftige luftangrep. Luftwaffe hadde ikke klart å forhindre evakueringen av sovjetisk industri til steder der tyskerne ikke kunne nå dem: Hærens behov for luftstøtte var enormt og ga ikke noe rom for strategiske luftangrep. Tyske fly gjorde noen få sorties mot Moskva, det første var et større raid om natten 21. juli, da 127 bombefly slapp 104 tonn bomber over hovedstaden. Russerne svarte med et symbolsk bomberaid mot Berlin med 18 Iljushin Il-4 fra Den baltiske flåtens torpedo- og mineleggerving den 6. august. De tyske raidene mot Moskva ble møtt med mer bombing fra den sovjetiske langdistanse-luftstyrken, men østhærens fremrykking gjorde at den tyske hovedstaden snart var utenfor rekkevidde for de fleste sovjetiske flybaser. Luftwaffe utførte et par nattraid i samme skala, og traff en del berømte landemerker samt den japanske ambassaden. De tyske bomberne gjorde til og med noen raid i dagslys om høsten så snart de hadde flyplasser for jagere innenfor rekkevidde, men behovet for taktisk luftstøtte reduserte snart angrepene på Moskva til mindre raid med et par dusin fly om natten. Det andre vitale strategiske målet, det russiske jernbanenettverket, ble latt i fred av samme grunn.

Den røde luftstyrken var merkelig fraværende da tyskerne falt tilbake fra sine mest fremskutte stillinger ved Moskva. I desember 1941 og januar 1942 hadde tyskerne svært få asfalterte veier de kunne trekke seg tilbake langs. Disse hovedveiene, som ingeniørene jobbet som besatte for å holde fri for snø, var stappfulle av mannskap og kjøretøyer. Luftwaffe var ikke i stand til å beskytte dem med jagerfly. Men likevel ble de knapt nok angrepet fra luften.

Den røde armés fremrykkinger førte til at et lignende antall tyske tropper ble fanget bak linjene. Tre viktige «lommer» overlevde, stort sett på grunn av forsyninger fra luften. Ved Demjansk sto seks tyske divisjoner under general von Seydlitz helt til de ble avløst sent i mars. Von Seydlitz skulle senere spille en nøkkelrolle ved Stalingrad, der han ble fanget og etter hvert leder for antinazistiske fanger i Russland som ba sine tidligere kamerater om å styrte Hitler. Han var en veteran fra Tysklands forrige krig i øst, og hadde vært innblandet i en tidligere omringning ved Brczeziny, ved Lódz, i 1914. Han ledet et utbrudd fra Demjansk, en storslått 30-dagers utmattelseskamp som sluttet akkurat idet vårløsningen stanset operasjonene. Luftwaffe evne til å holde liv i disse innestengte styrkene, ble senere noe Hitler og Göring klamret seg til i november 1942, da 6. armé ble omringet ved Stalingrad; begge valgte å overse at von Seydlitz’ styrker var langt mindre. De overså også den sørgelige tilstanden von Seydlitz’ overlevende tropper var i. Overkommandoen kunne betrakte divisjoner som vendte tilbake, om enn uten tunge våpen. De kunne erstattes, men de mentale og fysiske konsekvensene av å leve og sloss i denne frosne villmarka uten mat, uten medisiner og under elendige sanitære forhold var vanskeligere å få bukt med.

I mellomtiden førte et angrep sør for Kharkov, i Ukraina, til et innhogg på 110 kilometer i tyske linjer og etablerte et brohode på vestbredden av Donets. I et amfibieangrep etablerte russerne igjen sitt nærvær på Kertsj-halvøya, som ble holdt av den tyske 46. divisjon, mens resten av von Mansteins 11. armé kjempet seg vei mot Sevastopol. Den 46. divisjonen ba gjentatte ganger om å få trekke seg tilbake fra halvøya, men von Manstein avslo, og sendte inn sin eneste reserve: to brigader med rumenske styrker til hest. Russerne tok tilbake havnen Feodosia i en nattlig amfibieoperasjon, og truet dermed med å avskjære 46. divisjon. Lederen for 30. korps, generalløytnant Hans Graf von Sponeck, befalte tilbaketrekking, til tross for uttrykkelige ordre om å holde stillingen. Linjen ble etablert ved Parpach og Feodosia, som etter hvert ble tatt tilbake i et motangrep fra 15. til 18. januar. Den nazistiske feltmarskalken Walter von Reichenau insisterte på at Sponeck skulle stilles for krigsrett, og han ble dømt til døden. Regimentene i 46. divisjon ble fratatt sine utmerkelser – det var den eneste gangen det skjedde med noen styrker under krigen. Noen beretninger skal ha det til at divisjonssjefen, generalløytnant Kurt Himer, fikk avskjed i unåde, men han var fortsatt med 46. divisjon da han tre måneder senere døde av skader den 26. mars.

Da vårløsningen kom befant den tyske hæren seg i posisjoner omtrent 290 kilometer vest for Moskva, en avstand som panserstyrkene hadde unnagjort på under en uke sommeren 1941. Det er ikke så rart da at Stalin konsentrerte sine styrker på Moskva-fronten, mens han ventet på et nytt angrep på hovedstaden. På kartet så trusselen fra tyskerne svært virkelig ut: En spydspiss sentrert på Rzjev pekte mot Moskva som nettopp det – et spyd. Bak den lå den omringede russiske 33. armé. Mot nord hadde de russiske styrkene drevet tyskerne tilbake til Velikije Luki, der frontlinjen tok en sving sørover 100 kilometer fra Smolensk. Mot sør hadde den russiske fremrykkingen mot Brjansk blitt stoppet langt utenfor byen: Kursk, Belgorod og Kharkov var alle fortsatt på tyskernes hender.

Dødstallene savnet sidestykke. Fra invasjonen startet til slutten av november hadde Ostheer mistet 743 000 mann, hvorav 200 000 døde. Til sammenligning hadde tyskerne i invasjonen av Belgia, Nederland og Frankrike 44 000 døde og 156 000 sårede. Kampene utenfor Moskva fra desember til januar kostet ytterligere 55 000 døde og 100 000 sårede. Panserdivisjoner var heldige om de fortsatt hadde 20 brukbare stridsvogner i starten av 1942: Tre firededeler av de omtrent 1000 vognene som ble samlet til Operasjon Tyfon, var tapt innen 4. desember. Luftwaffe hadde mistet 758 bombefly, 568 jagerfly og 767 andre fly; 473 bombere, 413 jagere, og 475 andre fly var skadet.

Tapstallene hos sovjeterne var enorme. Alle mekaniserte korps og 177 rifledivisjoner var avskrevet. Omtrent 1000 kjøretøy var igjen av en stridsvognsparken på omtrent 22 000. Forsvaret av Moskva og motangrepet som fulgte, hadde ført til nesten én million sårede og døde. Mer enn tre millioner soldater var tatt til fange under den tyske fremrykkingen i 1941.[3] I februar 1942 var det bare en kvart million av disse som fortsatt levde.

Bak linjene
Mange enheter fra Den røde armé som ble fanget bak tyske linjer i starten av invasjonen, overga seg ikke. I stedet forsvant de i skogene og myrene, og dukket frem igjen da de tyske styrkene hadde sveipet videre østover. Så tidlig som i juli 1941 kom de første tyske rapportene om angrep bak linjene, igangsatt av avskårne enheter fra Den røde armé og lokale frivillige. Partisankrigen hadde begynt.

Til tross for sine tidligere erfaringer med geriljakrig oppdaget Sovjet at de hadde akutt mangel på erfarne geriljaledere i 1941. Stalin hadde henrettet mesteparten av «den gamle garden» av bolsjeviker, og det hadde ikke blitt gjort forberedelser for aktiv motstandskamp på 30-tallet. Alle Sovjets førkrigsplaner forutsatte en konvensjonell krig der Den røde armé skulle være på offensiven. Stalins fremtidige etterfølger, Nikita Khrusjtsjov (den gang partisjef i Ukraina) utstedte de første oppfordringene til å gripe til våpen i juni 1941, mens Stalin snakket om geriljakamp i sin radiotale til folket i juli.

Etter hvert som tyskernes fremrykking fortsatte dypere inn i Sovjet, forsøkte NKVD og partiet å organisere geriljaenheter. De første forsøkene lyktes ikke. I det åpne landskapet i Ukraina var det ingen steder å gjemme seg, og lokalbefolkningen tok imot de fremrykkende tyske stridsvognene med blomster. Motstandsforsøkene mislyktes også i Krim, der den opprørske tartarbefolkningen hjalp tyskerne med å finne geriljakrigerne. (Dette skulle verken bli glemt eller tilgitt). NKVD fortsatte sine massearrestasjoner i de baltiske republikkene, men den røde terroren var like feilslått som den politikken tyskerne senere iverksatte. Lokalbefolkningen så frem til at tyskerne skulle komme og gikk til aksjoner mot sovjetiske anlegg.


Tidlig i 1942 hadde partisaninnsatsen ingen større virkning på krigen. Selv om et sentralt kommandosystem hadde blitt opprettet i Moskva for å koordinere fremstøt bak linjene, var det antagelig ikke mer enn 30 000 geriljasoldater i felten.[4] Men en kjerne var skapt: Restene av enheter fra Den røde armé, noen steder forsterket med styrker som var avskåret etter de mislykkede motoffensivene våren 1942, sammen med partimedlemmer og en lokalbefolkning som hadde oppdaget hva som lå i Hitlers «nye orden». Det blinde barbariet som den tyske hær behandlet folk med, gjorde mange potensielle sympatisører til fiender, og nyhetene om krigsfangeleirene, der mer enn to millioner soldater hadde dødd i løpet av vinteren, begynte å spre seg.

Bak de russiske linjene strevde også folk med å overleve. I temperaturer godt under null, og ofte i fullstendig mørke, losset de verktøy og maskiner fra jernbanevogner og satte sammen igjen hele fabrikker i fjerntliggende områder. Den vellykkede måten sovjetisk industri ble evakuert på i 1941, ble med rette feiret som en like stor seier som ethvert vunnet slag. Den var faktisk selve grunnlaget for alle senere seiere. Jern, stål og fabrikker ble sendt til Uralfjellene, Sibir og Kasakhstan i omtrent 1,5 millioner vognlaster. Totalt 16 millioner mennesker ble sendt sammen med dem, og de jobbet utrettelig for å få maskinene i gang igjen. Jagerflyfabrikken Jak i Moka ble demontert og sendt til Sibir, der man gjenopprettet produksjonen seks dager etter at den ankom. Etter tre måneder produserte den mer enn den hadde klart i Moskva.
Den heroiske innsatsen til den sovjetiske arbeidsstyrken førte til at Den røde armé igjen fikk nok utstyr til de militære operasjonene i 1942. Mange tyske beretninger legger stor vekt på den tallmessige og materielle overtaket de sovjetiske styrker hadde, men i 1942 var det Tyskland som ledet an i det industrielle kappløpet, med nesten alle Europas fabrikker til sin disposisjon. Den tyske stålproduksjonen var for eksempel fire ganger så stor som Sovjetunionens.[5] Men likevel bygde Sovjet flere stridsvogner i andre halvdel av 1941, mens de holdt på med sin enorme flytteprosess, enn det tyskerne gjorde hele det året. Sovjetisk industri leverte 4500 stridsvogner, 3000 fly og 14 000 artilleristykker til Den røde armé mellom januar og mai 1942. I løpet av hele det året ble tallene 24 000 stridsvogner og mobile kanoner, 127 000 kanoner og bombekastere og 25 000 fly. De tyske tallene var 9000 stridsvogner, 12 000 kanoner og bombekastere og 15 000 fly. Legg merke til den enorme forskjellen i artilleriproduksjonen.

Den stadig større gapet mellom de to landenes industrielle produksjon endret ikke situasjonen ved fronten vesentlig før sent i 1942. I mellomtiden, mens vårflommene var i ferd med å gi seg, forberedte begge parter seg på å gå til angrep – i det samme området.





ISBN: 9788292938102
Status: I salg
Utgivelsesår: 2014
Innbinding: Innbundet
Østfronten
Hitlers krig mot Russland 1941-1945
Hovedbok 1. 2015. Veil pris 399,- Medlemspris 350


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side