Les utdrag fra Fangene som forsvant


Bildet viser: Tyskerne bygde også jernbane nord for Fauske dit NSB avsluttet sin del av arbeidet. Bildet viser 20 krigsfanger med tyske voktere nord for Fauske. Forholdene for fangene var like dårlige sør for Fauske som nord for Fauske.



2 - KRIGSFANGENE OG NSB: HENSIKTEN HELLIGET MIDDELET

Hvem bygde Theben med de sju portene? I bøkene står noen kongenavn. Har kongene slept på murblokker?
Og Babylon, ødelagt så mange ganger: Hvem gjenreiste Babylon så mange ganger?
Lima strålte av gull: Hvor bodde bygningsarbeiderne i Lima?
Den kinesiske mur ble endelig ferdig: Hvor gikk murerne da?

Bertolt Brecht, En lesende arbeiders spørsmål. Historier om herr Keuner



DET BRUTALE VALGET

Toget som rullet inn på den provisoriske jernbanestasjonen i Mo i Rana 21. mars 1942 var pyntet med tyske og norske flagg og hakekors. Endelig var dagen kommet. Det meste av den nye strekningen av Nordlandsbanen var ferdig bygget til Mo i Rana til tross for at flom hadde forsinket arbeidet. Ut av toget skred Norges politiske og militære ledere med Nicolaus von Falkenhorst og den norske føreren Vidkun Quisling i spissen. Den eneste som manglet var Joseph Terboven. Ble han ikke invitert eller hadde han andre oppgaver? Von Falkenhorst, Quisling, og arbeidsminister Tormod Hustad fra Nasjonal Samling hadde derimot reist i to døgn for å rekke frem til åpningsseremonien av de 92 kilometerne av Nordlandsbanen fra Mosjøen til Mo i Rana. Også generaldirektør Waldemar Hoff var med på ferden. For NS, NSBs toppledelse og de tyske okkupasjonsmyndighetene var åpningen av denne delen av banen svært viktig. For å understreke dette delte von Falkenhorst også ut Adolf Hitlers egen bok Mein Kampf til flere av anleggsarbeiderne som hadde møtt opp. I kampskriftet lå det hele 100 kroner til de utvalgte. Særlig hyllet ble et arbeidslag som hadde greid å få et lokomotiv over en elv der jernbanebroen var sprengt.

Waldemar Hoff har i ettertid fortalt at von Falkenhorst under togreisen til Mo i Rana henvendte seg til ham og gjorde det klart at han ”ventet eller ønsket at jeg holdt en tale ved anledningen”. Men Hoff ba, ifølge ham selv, om at han heller burde spørre arbeidsminister Hustad hvis han ønsket seg en norsk taler. Generalobersten ga seg ikke. Ifølge Hoff ba hans adjutant ham, etter at de hadde ankommet Mo i Rana, om han likevel kunne si noe når de først var samlet der. Hoff avbød seg også denne gangen uten at han senere har gitt noen god forklaring på hvorfor han gjorde det. Det var andre fra NSB som ikke var like tilbakeholdne. Overingeniør Bjarne Vik, som hadde blitt forfremmet til anleggsleder for utbyggingen av banen fra Grong til Mo i Rana i 1941 før han ble distriktssjef i Trondheim, fikk nå vist at han også behersket tysk godt da han reiste seg og talte til forsamlingen. Ikke alle likte dette. Hoff hevdet senere at han ble pinlig berørt over Viks ”ikke pålagte tale”. Hoff var selv vant til at ”hvor generaldirektøren er til stede der taler han på vegne av statsbanen”. Vik derimot mente at noen fra NSB måtte eller burde si noe og når Hoff ikke gjorde det, vel så gjorde han det og fikk med det markert seg som en handlingens mann. Uten tvil må Hoff ha oppfattet Viks opptreden som direkte illojal og med god grunn, Vik desavuerte Hoff ganske så grundig ved å ta ordet. Det kan ha vært en protest fra Hoffs side overfor tyskerne når han ikke ville tale, noe som i såfall ble svekket ved at Vik talte. At von Falkenhorst satte pris på Viks tale ble bekreftet av at Vik fikk et maleri av generalobersten som gave der og da, men Vik hevdet selv senere at han lot gaven bli igjen i Mo da han reiste derifra.
En ting er sikkert etter intermessoet i Mo i Rana; de tyske dignitærer hadde fått et godt øye til Vik samtidig som det ble tydelig for de fleste at Waldemar Hoff og Bjarne Vik ikke sto på god fot med hverandre. Dette siste kan også ha en dypere og mer alvorlig forklaring. To måneder tidligere hadde Vik lagt grunnlaget for hvordan arbeidet videre fra Mo i Rana skulle drives og gjennomføres ved hjelp av krigsfanger, i form av et brev til Kodeis som han forfattet 11. januar 1942.

Ad. 10.
Innsats av krigsfangene
Hvis det ikke er mulig å få norske arbeidere i tilstrekkelig omfang – som for sikkerhets skyld må regnes med – kan det brukes krigsfanger på hele høyfjellstrekningen. Antall som kan settes i arbeid om sommeren er avhengig av hvor mange som kan forpleies og utstyres med verktøy, spader og hakker. Det kan regnes med at 4000 mann kan sysselsettes, disse kan bo i telt. I vintermånedene kan cirka 1200 fanger sysselsettes ved km 69,2, 72,7, 103,2 og 103.

Bjarne Vik og NSBs anleggsavdeling på Nordlandsbanen gikk med det altså inn for å bruke 4 000 fanger om sommeren og 1 200 krigsfanger om vinteren. Vik anslo at det var behov for 5 000 sivile arbeidere i tillegg til fangene på strekningen Mo til Fauske. Brevet innebar at Vik som overingeniør på Nordlandsbanen tok en skjebnesvanger avgjørelse som førte til at tusenvis av fanger ble slavearbeidere. I praksis ga Vik og NSB her sin tilslutning til en av Hitler-Tysklands voldsomste sider, nemlig den kyniske utnyttelsen av fanger. Fra dette tidspunktet deltok NSB i forberedelsene til at fangene skulle komme, ikke minst med etablering av fangeleirer.

Etter alt å dømme skrev Vik brevet om fangene uten å konferere med generaldirektør Hoff på forhånd. Hoff kan derfor ha oppfattet at Vik gikk utenom ham og fattet en beslutning han ikke hadde myndighet til å gjøre. Han kan også ha vært imot beslutningen om å ta i bruk fanger, men når Vik hadde sagt ja, kunne det ikke omgjøres. Ved at Vik senere tok ordet under festen i Mo Rana kan Hoff enda en gang ha oppfattet at Vik satte ham til side. Hoff kritiserte riktignok ikke Vik etter krigen for valget om å utnytte fanger, men det kan skyldes at verken Hoff eller NSB ønsket noen offentlighet om dette. Vik og NSBs holdning til bruken av fanger var uansett praktisk og pragmatisk motivert og en del av samarbeidet med tyskerne. Kollaborasjon eller samarbeid med en fiende kan ha mange valører, fra å være betingelsesløst til og ha forbehold. Hvor var NSBs forbehold og hvor langt var NSB villig til å gå? Ved å si ja til å fanger viste NSB vilje til å strekke seg langt for å følge Tyskland. Otto Aubert hadde forbehold mot fanger høsten 1941, men det gjaldt ikke lenger noen måneder senere. Grunnen var at den 111, 2 kilometer lange jernbanestrekningen fra Storforshei til Saltdal ikke ville bli ferdig raskt nok uten en stor innsats av krigsfanger. Denne strekningen var den første delen av veien til Fauske. Vik var overingeniør for strekningen fra Mo i Rana til Saltdal, og det var denne strekningen brevet derfor handlet om. Fin Hvoslef var overingeniør for strekningen fra Saltdal til Fauske, altså nord for Viks ansvarsområde. Viks beslutning kom også til å gjelde for Hvoslefs strekning. Utgiftene med en såkalt forsert utbygging, altså i et høyere tempo slik tyskerne ønsket det, ble anslått til 74 millioner kroner i den tidens kronekurs. Hvilke eventuelle moralske anfektelser Vik eller andre i NSBs ledelse hadde da beslutningen om å bruke krigsfanger ble tatt, finnes det ingen spor av i aktuelle kilder. Uansett fikk dette avgjørende betydning for fremdriften av anleggsarbeidet og dermed også for NSBs historie under krigen.

Bildet: I den første fasen av
Operasjon Barbarossa tok den tyske
hær hundretusener av sovjetiske soldater
til fange etter at Sovjetunionen
ble overrasket av Tysklands angrep i
juni 1941.




ISBN: 9788243009134
Status: I salg
Utgivelsesår: 2015
Innbinding: Innbundet
Fangene som forsvant
NSB og slavearbeiderne på Nordlandsbanen
Hovedbok 3, 2015. Veil. pris 369,- Medlemspris 322,-


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side