Les utdrag fra PÅ HAVETS BUNN


Klokken 11.20 mandag 29. desember kunne ubåtskipper Rudolf Schendel i kikkerten skimte den steile sørspissen av Bjørnøya, om lag 25 nautiske mil i nordvest. Det hadde blåst liten storm under overfarten, og U-134 hadde i perioder vært tvunget til å dykke for å bli kvitt ispanseret som la seg på skrog, tårn og antenner. Vinden hadde spaknet. Det var blitt mildere, og fuktig snø falt fra den mørke himmelen.
«Øya ligger innsperret bak et lag av drivis som er fem centimeter tykk,» noterte han i loggen. «I den nordlige delen av patruljeområdet svinger sjøtemperaturen mellom minus en og minus to grader Celsius. Vi kan ikke unngå at det stadig legger seg is på vitale deler.»
Fire døgn seinere, ved 06-tiden om morgenen fredag 2. januar 1942, så han en røykstrime mot sørhimmelen.

Den tungt lastede SS Waziristan hadde stevnet nordover så tett inntil iskanten som kaptein Reynold Tate våget å gå. Havet hadde vært tomt, og Tate hadde ikke sett Cold Harbour siden dagen i forveien. Nå kunne Bjørnøya anes mellom snøbygene forut. Tate visste hvor han var. Han tørnet østover og la kursen direkte mot Murmansk.

Men fra en posisjon i mørket forut fulgte Schendel damperens bevegelser i kikkerten. «Jeg trodde først at vi hadde støtt på en konvoi,» skrev han i loggen. «Men det dreide seg om et enkelt skip som håpet å slå seg gjennom til Russland i sonen av totalt mørke sør for Bjørnøya. Jeg la meg på en parallell kurs og anslo farten til 11-12 knop.»
En halvtime etter den første observasjonen avfyrte han en torpedo uten å treffe. Et kvarter seinere fulgte torpedo nummer to, men det var den tredje som oppnådde resultater.
«Klokken 06.48. Treffer midtskips etter 29 sekunder. Kort stikkflamme, vannsøyle til mastehøyde, deretter synes damperen å knekke sammen.»
En drøy halvtime seinere var det hele over. Klokken 07.20 gikk SS Waziristan ned, om lag 18 nautiske mil sør for Bjørnøya. Havet lå igjen tomt – bortsett fra to livbåter med skrekkslagne overlevende.
Schendel hadde ordre om å opprettholde radiotaushet. Men han hadde et intenst behov for å fortelle kritikerne i Kirkenes om morgenens suksess. Klokken 17.48 gikk derfor følgende telegram ut i eteren: «Admirals Nordmeer. Einzelfahrer Ostkurs versenkt.»

Lasteskipet Cold Harbour, HMS Britomart og Salamander nådde Murmansk uskadd i dagene etter 5. januar 1942. Men til SS Waziristan fantes det ikke tegn. Skip og besetning var tilsynelatende sporløst forsvunnet. I slutten av februar ble de etterlatte offisielt informert om at de 47 ombordværende var savnet. Alle forsøk på å finne ytterligere opplysninger var forgjeves. Ada Skelly var gift med den førtifireårige matrosen George Henry Skelly og satt alene igjen med ansvaret for fire barn.
«Den eldste datteren Rita var fjorten år gammel og fulgte Ada til dokkene i South Shields,» skrev barnebarnet Eddie. «De forhørte seg på tollkontoret og alle andre tenkelige steder uten resultat. De ble avvist og sendt hjem uten en eneste fornuftig opplysning og var henvist til å klare seg selv. Behandlingen av de etterlatte var skamløs.»
Først da U-134s krigsdagbok ble tilgjengelig i Tyskland etter krigen, fikk de etterlatte visshet for hva som hadde skjedd. Waziristan var krigsforlist. I den bitende vinden hadde de overlevende vært sjanseløse – enten de hadde forsøkt å seile mot Norskekysten eller ta seg gjennom isen til Bjørnøya. Samtlige var druknet eller hadde frosset i hjel.
Noen visste bedre. Schendels radiosignal var blitt snappet opp av lyttestasjonene i England og ble i løpet av 24 timer dechiffrert av kodeknekkerne i Bletchley Park. Utpå kvelden lørdag 3. januar ble innholdet distribuert til de operative stabene i Admiralitetet: «Ubåt U-134 melder senkning av et ueskortert skip for østgående om lag 18 nautiske mil før for Bjørnøya.»
Seinest ved Cold Harbours ankomst til Murmansk et par dager seinere, var de britiske myndighetene klar over hva som hadde skjedd. Waziristan var blitt torpedert. Samtlige om bord hadde høyst sannsynlig mistet livet. Men kodeknekkernes virksomhet var krigens største hemmelighet. Den var for sensitiv til at de etterlatte kunne få del i telegrammets innhold.
Det fantes også en annen hemmelighet: Under lastebilene fra Ford Motor Company bar Waziristan med seg en last på 1000 tonn kopper som var tiltenkt Stalins våpensmier i Uralfjellene.
I dag er lasten verdt 50 millioner kroner.

SS Waziristan var det første skipet som ble senket på konvoiruten til Murmansk under annen verdenskrig – som et forvarsel om det som skulle komme. I de neste sju månedene ble Barentshavet arena for kamphandlinger som i intensitet og blodighet knapt har sidestykke i handelskrigens historie. Den røde hær hadde stanset Wehrmacht foran Moskva og drevet de tyske armeene tilbake. Enorme tap tvang partene til å innta defensiven vinteren 1942 – mens friske tropper og forsyninger ble kjørt fram til fronten med sikte på nye operasjoner straks vårløsningen var over.

Store deler av krigsindustrien i det vestlige Sovjetunionen var ødelagt eller overtatt av tyskerne, og et par millioner mann var blitt drept eller tatt til fange. Det russiske behovet for materiell var akutt både til divisjonene som hadde overlevd og de nye som var under mobilisering. Det ga konvoiruten gjennom Barentshavet en sterkt økende betydning, og Stalin sendte nye og fortvilte appeller om hjelp.
Churchill og Roosevelt anstrengte seg til det ytterste og allokerte stadig flere skip til det arktiske krigsteateret – til tross for at de var under sterkt press både i Atlanteren og Stillehavet. Store flåtestyrker ble holdt i beredskap, og konvoiene økte i størrelse – fra åtte handelsskip i PQ 8 i januar 1942 til 40 skip i PQ 18 i september.
Hitler svarte på utfordringen. I hans betente forestillingsverden var Norge allerede krigens Schicksal-zone. Vinteren 1942 ble store deler av den gjenværende høysjøflåten flyttet nordover – først slagskipet Tirpitz med krysserne Hipper og Admiral Scheer, siden slagkrysseren Scharnhorst med Lützow og Prinz Eugen. Ubåtbasene i Bergen, Trondheim og Narvik ble styrket, og de erfarne bombeskvadronene KG 26 og KG 30 ble forlagt til Banak og Bardufoss.



ISBN: 9788282113762
Status: I salg
Utgivelsesår: 2015
Innbinding: Innbundet
På havets bunn
Sjøkrig og skattejakt
Hovedbok 5, 2015. Veil. pris 379,- Medlemspris 335,-


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side