Les utdrag: Norges verste nazister

Olga Bjoner ble født i 1887. Hun var leder og senere riksleder for Nasjonal Samlings kvinneorganisasjon NSK og redigerte medlemsbladet «Heim og Ætt». Bjoner var også øverste leder for Kvinnehirden og bygde fra 1944 opp det militært pregede Kvinnenes Hjelpekorps (KHK).
Olga Bjoner var formann i bondekvinnebevegelsen fra hun i 1921 startet det første bondekvinnelaget til bevegelsen i 1940 talte 500 lag og ca. 25 000 medlemmer. På dennne måten skapte hun agrarfeminismen, som hun senere tok med seg inn i Nasjonal Samling.


Olga Bjoner

Olga Bjoner ble født i 1887. Hun var leder og senere riksleder for Nasjonal Samlings kvinneorganisasjon NSK og redigerte medlemsbladet «Heim og Ætt». Bjoner var også øverste leder for Kvinnehirden og bygde fra 1944 opp det militært pregede Kvinnenes Hjelpekorps (KHK).
Olga Bjoner var formann i bondekvinnebevegelsen fra hun i 1921 startet det første bondekvinnelaget til bevegelsen i 1940 talte 500 lag og ca. 25 000 medlemmer. På dennne måten skapte hun agrarfeminismen, som hun senere tok med seg inn i Nasjonal Samling.
Bjoner var bondebevegelsens mest etterspurte foredragsholder og redaktør av bondepressens kvinnesider i 1930-årene. Hun formidlet inntrykk fra sine mange reiser i fascismens Italia og nazismens Tyskland og ble leder for den sesongvise utvekslingen av norsk og tysk ungdom fra 1937.
I 1940 var Olga Bjoner den sterkeste pådriveren for samarbeid mellom Bondelaget og Nasjonal Samling. Selv meldte hun seg inn i partiet i oktober 1940. Bjoner var en sentral ideolog i NS, det var hun som skapte partiets kvinnebilde. Hennes betydning for NS var meget stor på feltene organisasjon, rekruttering og propaganda. 1/3 av medlemmene i Nasjonal Samling var kvinner.
Olga Bjoner stengte mødrehygienekontorene i 1941, og lot NSK overta midlene til de gamle kvinneorganisasjonene som nå ble forbudt. Bjoner hadde allerede på trettitallet adoptert den nazistiske raseideologien og var under okkupasjonen en av de ivrigste agitatorer for rekruttering av nordmenn til Waffen-SS. Tiltalen ved rettsoppgjøret gjaldt alt fra innsamling av kjøkkenmetaller til tysk våpenindustri til godkjenning av NSKs strømpestopping for det tyske Wehrmacht.
Olga Bjoner fikk seks års fengsel, et erstatningskrav på 15 000 kroner og ti års rettighetstap under landssvikoppgjøret. Aktor nedla påstand om 12 års fengsel, men dette ble redusert grunnet alder og sykdom. Hun hadde i tillegg tilbragt 720 døgn i varetekt, noe som kan forklare nedslaget i antall år.
Under krigen fikk Olga Bjoner gjennomgå av mannsjåvinister både i eget parti og blant jøssinger. Hun ble omtalt som «kjønnslig utilfreds» og fikk tilnavnet «riksrøya». Bjoner opplevde sjikane og seksuelle overgrep i fangenskapet, noe som brøt henne ned helsemessig. Hun døde i 1969.

Einar Dønnum

Einar Olav Christiansen Dønnum ble født 19. april 1897 i Østre Aker. Før krigen var Dønnum bestyrer og søndagsskolelærer i en pinsemenighet i åtte år. Han måtte si opp stillingen på grunn av utroskap mot sin kone og for å ha innledet et seksuelt forhold til en 17-årig jente, noe som var uforenlig med virket i menigheten.
Einar Dønnum ble medlem av Nasjonal Samling i november 1940. Året etter begynte han som midlertidig konstabel i politiet. Etter noen uker ved Ordenspolitiet i Oslo kom han til overvåkingsavdelingen og 1. juni 1941 ble han formelt overført til Statspolitiet. Han fikk kriminalteknisk utdannelse ved «Fürerschule der Sicherheitspolizei» i Berlin og ble politifullmektig i september 1944.
Under deler av Stapo-tiden var Dønnum avgitt til det tyske sikkerhetspolitiet (Sipo-SD). Fra september 1942 til mars 1943 var han tolk og etterforsker hos tyskerne. Dønnum opptrådte som provokatør i bestrebelsene på å rulle opp den norske motstandsbevegelsen. Han var involvert i en rekke bestialske saker der motstandsfolk ble torturert og mishandlet, og deltok selv i eksekusjonsgruppe som henrettet norske motstandsfolk.
Dønnums virke medførte etter hvert at han måtte leve et liv som utstøtt og truet. Innen Statspolitiet ble han uglesett, siden han også arbeidet med etterforskning av egne politikolleger. Hjemme opplevde han en splittet familie. Kvinnene i familien - kone og tre døtre - sympatiserte med motstandsbevegelsen, og Dønnum flyttet til slutt ut fra hjemmet. Sønnen var i tenårene, og fulgte faren. Han fikk selv jobb i Stapo.
Motstandsbevegelsen satte Dønnum på sine likvidasjonslister, og det ble gjort forsøk på å ta livet av ham. Alt i februar 1942 prøvde Osvald-gruppen å ramme ham ved sprenge huset hans på Jar. En bombe ble rigget med snorutløser til hageporten. Den ble utløst, men Dønnum selv var ikke til stede og ingen ble skadet i eksplosjonen. Dønnum ble også forsøkt likvidert på sitt kontor i Henrik Ibsensgate ble i august samme året med en sprengladning koblet til telefonen. En annen Stapo-mann ble drept, men Dønnum slapp unna.
I mai 1945 rømte Einar Dønnum sammen med sønnen til Sverige. Begge ble pågrepet av svensk politi, og utlevert til Norge i juli 1945. I landssvikoppgjøret sto Dønnum ansvarlig for blant annet legemsbeskadigelse, mishandling, medvirkning til drap og legemsbeskadigelse med farlig redskap. Han fikk dødsdom og ble henrettet på Akershus festning 27. april 1947. Dønnums unge sønn ble dømt til seks års tvangsarbeid. Han ble løslatt i 1948.

Hans Eng
Hans Eng meldte seg inn i Nasjonal Samling i 1933. Etter okkupasjonen ble han overlege i Nasjonal Samlings Avdeling for folkehelse og bedriftslege i NRK. Han ble ansatt som Statspolitiets egen lege i september 1941. Eng fikk etter hvert grad av statspolitiinspektør.
Hans Engs oppgave var å fungere som bedriftslege for Statspolitiansatte og for å undersøke fanger som var blitt syke. Eng var svært populær innen Statspolitiet. Han sørget for at alle tjenestemennene fikk vaksine og han skaffet dem tran. En annen viktig oppgave var å kontrollere at personer som var henrettet virkelig var døde etter at de ble skutt.
Hans Eng var ikke like populær som fegselslege på Bredtveit. Flere av de jødiske fangene, blant andre Julius Paltiel, mente at Eng utviste en sterk uvilje mot å gi arresterte jøder medisisnsk behandling.
I NS-kretser var Hans Eng derimot vel ansett. Han var Vidkun Quislings personlige lege. Selv om Eng var utdannet i almennmedisin, benyttet han konsultasjonene til å diskutere sine psykiatriske teorier med Føreren. Blant annet hadde han lenge forsøkt å overbevise Quisling om at deres politiske motstandere led av en sinnssykdom, såkalt ”joessingismus anglomanicus paranoiformis” (psykotisk engelsksyk jøssingisme).
Da NS-ledelsen innså at krigen gikk mot slutten, ble dr. Hans Eng bedt om å skaffe tilveie et depot på 100 gifttabletter på henvendelse fra politiminister Jonas Lie. Tabkettene skullle benyttes av partimedlememr som ble utsatt for tortur av ”banditter”. Det var spesielt i tilfelle av russisk invasjon at de kunne bli nødvendig å bruke – ”av rent humanitære grunner, etter de erfaringer han og andre hadde gjort på østfronten”, sa Lie.
På spørsmål om gifttablettenes virkning, svarte Hans Eng at de var laget av et NS-medlem ved Vinderen apotek etter rekvisisjon av ham personlig. Hver en-kelt tablett var absolutt dødelig og de skulle kun brukes under nevnte premisser.
Da politiminster Jonas Lie og justisminister Sverre Riisnæs barrikaderte seg på Skallum gård i maidagene 1945, hadde begge med seg gifttabletter i ryggsekken. Jonas Lie svelget pillen noen timer før han døde. Under obduskjson ble det konstatert at politiministeren hadde fått i seg 35 milligram morfinhydroklori, noe som ikke er en dødelig dose - febersykdom, søvnmangel og stress hadde bidratt sterkt til at Jonas Lie sovnet inn i 19-tiden, den 11. mai 1945.
Hans Eng gikk sterkt inn for den «nye tid» og rapporterte ved flere tilfeller ulike forhold han mente var brudd på gjeldende lover og forskrifter til Ordenspolitiet eller Statspolitiet. For eksempel var det Hans Eng som varslet Statspolitiet om aksjonen mot Kirkeveien 90, hvor Max Manus, Johan Edvard Tallaksen og Gregers Gram deltok. Oslogjengen hadde fått et tips at major Jan Th. Kielland i Arbeidstjenesten hadde hadde privatleilighet over fylkesutskrivningskontoret for Oslo i Kirkeveien 90. I leiligheten hadde han et komplett arkiv (med underlagsmaterialet for utskrivningspapirene), som Gram, Tallaksen og Manus fikk ordre om å ødelegge natt til 5. mai 1943.
Oslogjengen hadde fått opplysninger om at major Kielland ”hadde direkte forbindelse med Victoria Terrasse, og da behøvde han bare å trykke på en knapp, og huset ville bli omringet, kanskje uten at vi visste det”. Av den grunn fikk Gregers Gram, Johan Edvard Tallaksen og Max Manus med seg tre unge gutter som skulle stå vakt på hjørnet av Kirkeveien og Suhms gate.
Aksjonen måtte avbrytes fordi Statspolitiet var blitt varslet. Max Manus, Johan Edvard Tallaksen og Gregers Gram klarte å unnslippe. Like heldige var ikke de tre hjemmefrontguttene som holdt vakt utenfor Kirkeveien 90: Lars Emil Erichsen (20 år), Jon Hatland (20 år) og Per Strange-Larsen (19 år). Etter å ha blitt overrasket og arrestert av norske stapobetjenter, ble de tatt med til Victoria Terrasse, torturert og senere henrettet.
Det gikk inn på Gram, Tallaksen og Manus at aksjonen i Kirkeveien 90 hadde kostet ungguttene livet, og de anstrengte seg for å finne årsaken til at det gikk så galt. Det ”viste seg å være den berømte angiver dr. Eng som sto bak det hele”, skriver Manus. Den beryktede Stapo-legen bodde nemlig i Kirkeveien 90. Da han om kvelden den 4. mai kom hjem fra sykebesøk, hadde han merket seg de tre mistenkelig personene på gaten utenfor leilighetskomplekset. Dr. Hans Eng ringte til statspolitifullmektig Ragnvald Kranz, som straks beordret utrykning.
Max Manus og Gregers Gram bestemte seg for å hevne Erichsen, Hatland og Stranger-Larsen. En dag kom Gram til sin venninne Reidun Andersen og ba henne bestille time hos dr. Eng. Hun skulle gå til en kiosk og oppgi falsk navn. Og enda viktigere: Hun måtte finne et påskudd slik at hun ville bli doktorens siste pasient den dagen.
Reidun Andersen gjorde som hun ble bedt om, likevel ble ikke likvideringen av Hans Eng gjennomført. Angiveren overlevde krigen, og ble den 13. desember 1948 dømt til 7 års straffearbeid. Rettens flertall fant imidlertid at han ikke ”kunne lastes for at han hadde varslet Statspolitiet om Hjemmefrontens aksjon mot Kirkeveien 90».

Nikolaus von Falkenhorst


Paul Nikolaus von Falkenhorst (Paul Nikolaus von Jastrzembski) ble født den 17. januar 1885 i Breslau i Nedre Schlesien. Bare 12 år gammel ble han kadett-skolen i Wahlstatt, og ble offisersaspirant i Grenaderegiment nr. 1 i Liegnitz. Han gikk deretter på krigsskolen i Potsdam i 1904 som sekondløytnant. Etter krigsskolen vendte han som offiser tilbake til Grenaderegiment nr. 1, hvor han ble utnevnt til oberleutnant 18. april 1913. Han var kompanisjef da første verdenskrig brøt ut i 1914, og regimentet ble sendt i felttjeneste i Galicia. 24. desember samme år ble han forfremmet til kaptein. Etter at kampene på østfronten var over, ble han overført til Østersjødivisjonen, og satt inn i Den finske borgerkrigen hvor han var ledende generalstabsoffiser (Erster Generalstabsoffizier) for grev Rüdiger von der Goltz.
Etter krigen tjenestegjorde han i den sammensatte militære styrken Grenzschutz Ost som besto av ulike frikorps-enheter og frivillige mannskaper, før han i februar 1920 gikk inn som stabsoffiser i 6. Reichswehrbrigade som fra 1. oktober ble innlemmet i det nyopprettede Reichswehr.
Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen ble Falkenhorst sendt som militærattaché ved ambassadene i Tsjekkoslovakia, Jugoslavia og Romania. Den 1. juli 1935 ble han utnevnt til generalmajor og stabssjef for 3. arme, fra 1. august 1937 som generalløytnant. I 1939 ble han overført til XXI. armekorps og ledet dette i angrepet mot Polen. Etter at dette felttoget gikk mot sin slutt, ble han 1. oktober 1939 forfremmet til infanterigeneral (General der Infanteri).
Den 21. februar 1940 fikk Nikolaus von Falkenhorst i oppdrag av Adolf Hitler å forberede overfallet på Danmark og Norge (operasjon Weserübung). Ved hjelp Karl Baedekers Reisehåndbok for Norge, en turistbok Falkenhorst kjøpte i en bokhandel, la han opp en plan som Hitler godkjente. Som Wehrmachtbefehlshaber Norwegen sørget han for at besettelsen av Norge og Danmark ble gjennomført i henhold til de fastlagte planene, og de eneste større tyske tapene under invasjonen var da den tunge krysseren («Blücher») ble senket i Oslofjorden. Den 10. april fløy Falkenhorst fra Hamburg til Fornebu.
Ved seiersfesten 19. juli ble han forfremmet til generaloberst – hans siste avansement. Fra juni til desember 1941 ledet han operasjonene i på det tyske angrepet mot Murmansk, men nye britiske raid mot Norskekysten gjorde at han ble beordret tilbake til Oslo, og overtok kommandoen på Murmanskfronten til general Eduard Dietl.
Etter stadige konflikter med den tyske sivile administratoren Josef Terboven, ble Falkenhorst avløst som øverstkommanderende i Norge av generaloberst Lothar Rendulic 18. desember 1944. Falkenhorst ble deretter pensjonist og hadde ikke flere kommandoer under krigen.
I september-oktober 1945 kom Falkenhorst til avhør i Oslo. En britisk militærdomstol dømte ham til døden i 1946, hovedsakelig på grunn av at han hadde overlatt britiske kommando-soldater til Gestapo, som henrettet dem. Straffen ble omgjort til 20 års fengsel. Han ble løslatt fra fengselet i Werl av helsemessige grunner 23. juli 1953. I 1957 flyttet han til Detmold, og senere til Holzminden ved Weser, nord for Kassel, hvor han døde i 1968av et hjerteinfarkt.





ISBN: 9788243009790
Status: I salg
Utgivelsesår: 2015
Innbinding: Innbundet
Norges verste nazister
Nordmenn og tyskere i Hitlers tjeneste
Hovedbok 9, 2015 Medlemspris 305,- (Veil. pris 349,-) En lett tilgjengelig bok for krigsinteresserte. Faglig bunnsolid, men med grep som innbyr til diskusjon om utvalget er korrekt. En svært aktuell bok å lese til krigsjubileet!

ISBN: 9788243010352
Status: I salg
Utgivelsesår: 2016
Innbinding: heftet
Norges verste nazister
Nordmenn og tyskere i Hitlers tjeneste 1940-45


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side