Utdrag: Det norske forsvaret i 1940

Utdrag. Hele artikkelen finner du i magasinet Historieklubben presenterer, som alle medlemmer mottar gratis i posten.

På grunn av det reduserte trusselbildet i Europa de ti første årene etter første verdenskrig ble det norske forsvaret rustet ned. Da krigsfaren igjen økte utover på 1930-tallet, satte den norske regjering i gang en halvhjertet opprustning. Men det var altfor sent.
Forholdet til svenskene ble betraktet som så godt at en invasjonsfare fra 
den kanten ikke engang ble vurdert. Tyskland ble heller ikke ansett som noen betydelig trussel. En mulig fiende var Russland, som hadde invadert Finland, og man så ikke bort fra at de også skulle kunne tenke seg å ta Norge. Angrepet måtte
 i så fall komme gjennom
 Finnmark eller sjøveien, noe 
som uansett ville gi de sen
trale strøkene av Norge tid 
til å mobilisere. Britene ble 
sett på som venner, og det
 ble ikke antatt at de skulle 
kunne utgjøre noen form 
for trussel mot Norges suve
renitet. Det norske forsvaret 
besto av hæren og marinen.
 Det fantes ikke noe selv
stendig flyvåpen, men både
 hæren og marinen hadde
 egne fly. Hovedbasen for Marinens flygevåpen lå i Horten, og hovedbasen for Hærens flygevåpen lå på Fornebu.



 
Verneplikten for en norsk infanterist var på 72 dager og dermed den korteste verneplikten i Europa. I marinen var den noe lengre. Forsvaret hadde gåttpå sparebluss gjennom hele etterkrigstiden, og det var blant annet bevilget svært lite penger til større øvelser for de mobiliseringsoppsatte soldatene. Førsti 1938 og 1939 steg forsvarsbudsjettene. Men det tok for lang tid å kjøpe nytt utstyr, lære opp soldater og gjøre heleorganisasjonen stridsdyktig. Totalt kunne hæren mobilisere 119 000 mann. I begynnelsen av april 1940 besto den stående hæren av rundt 20 000 mann. Det var lagt opp til at hæren skulle mobiliseres ved en krisesituasjon. Derfor var det opprettet en del størremobiliseringslagre rundt i landet – hovedsakelig ved garnisonene. Dette skulle gjøre det mulig å mobilisere raskt. Avdelingene som var i aktiv tjenestei april 1940, var HMK Garden i Oslo, en infanteribataljon på Trandum, et landverskompani i Horten, en artilleribataljon i Fredrikstad, et batteri på Gardermoen, et bergartilleribatteri på Evjemoen i Setesdal, en infanteribataljon, et motorisert kompani på Gimlemoen ved Kristiansand, en infanteribataljon og en ingeniørbataljon på Madla, et landvernskompani ved Haugesund, en infanteribataljon ved Ulven leir utenfor Bergen og en infanteribataljon og delerav Dragonregiment nr. 3 i Trondheim.

 
I Finnmark var det imidlertid satt opp store styrker. Iforbindelse med Vinterkrigen mellom Finland og Russland var store deler av 6. divisjon mobilisert. Her lå hele fem infanteribataljoner, en artilleribataljon pluss to batterier og i tillegg en del mindre enheter. Blant disse var Varangerbataljonen, Altabataljonen og Trønderbataljonen, som skulle komme til å yte tyskerne kraftig motstand under kampene om Narvik. Disse sty­ rkene var under kommando av general Carl Gustav Fleischer.
 
Varangerbataljonen, Altabataljonen og Trønderbataljonen, som skulle komme til å yte tyskerne kraftig motstand under kampene om Narvik. Disse sty­ rkene var under kommando av general Carl Gustav Fleischer.
 
I begynnelsen av 1940 hadde Hærens flygevåpen 62 fly og Marinens flygevåpen 42 fly. Da krigen brøt ut 
i Europa, hadde det norske forsvaret imidlertid bare få operasjonelle kampfly: 9 Gloster Gladiator dobbeldekker jagerfly av engelsk opprinnelse, 4 Caproni rekognoserings­/bombefly
 og 2 Heinkel He 115 torpedobombe­/ rekognoseringsfly. I 1938 ble det levert 4 lette bombefly, Capronica 310, fra Italia. Det var bestilt enda to, men disse var ikke pakket ut og montert da krigen kom til Norge.
 
Marinen besto for det meste av eldre fartøyer. De to største var panserskipene «Eidsvold» og «Norge». I tillegg var det 9 ubåter, 17 torpedobåter, 2 mineleggere og 5 jagere. Panserskipene var utdaterte – verken pansring, fart eller bestykning holdt mål sammenlignet med datidens moderne krigsskip. Ubåtene og torpedobåtene var også håpløst gamle og kunne i liten eller ingen grad yte effektiv motstand. De eneste skipene som var moderne, var mineleggerne «Olav Tryggvason» og «Frøy». I tillegg hadde man fem moderne jagere.
 
Kystfestningene som også var en del av marinen, var dårlig vedlikeholdt og ikke oppdatert ifølge kravene som nå skulle bli stilt. Det var bare fortene som lå lengst ut i fjordarmene som var bemannet, med rundt en firedel av den nødvendige styrken. Fortene lenger inn i fjordene skulle bli bemannet ved en eventuell mobilisering.
 
Kanoner og utstyr var i all hovedsak gammelt. Radarer, sikteanordninger og kommunikasjonsutstyr var også gammelt og hadde grove feil og mangler.
 
Omtrent slik var situasjonen da de tyske soldatene gikk om bord i skipene og gjorde seg klar til å invadere Norge.
 
Hærens organisering i 1940
Hæren var delt inn i seks divisjoner. Den hadde følgende organisering:
Divisjon
Plassering
Ledet av
Mobiliseringsstyrke
1. divisjon
Halden
Carl Erichsen
14 000 mann
2. divisjon
Oslo
Jacob Hvinden­Haug
15 700 mann
3. divisjon
Kristiansand
Einar Liljedahl
7 700 mann
4. divisjon
Bergen
William Steffens
10 000 mann
5. divisjon
Trondheim
Jacob Laurantzon
16 500 mann
6. divisjon
Harstad
Carl Gustav Fleischer
15 700 mann
 





Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side