Les utdrag fra Tiger på slagmarken

Et skjebnesvangert møte
Ingenting beveget seg så langt vi kunne se. Jeg satt i sidevogna på motorsykkelen mens vi kjørte langs skogsveien mot nordvest. Det var om å gjøre å komme opp på en høyde lenger framme for å kunne ta et overblikk over terrenget og få bedre utsyn mot skogbrynet. Bak høyden kunne jeg se taket på en gårdsbygning, som lå på den venstre siden av veien. Vi hadde kjørt forbi den plassen under vår rekognosering noen timer tidligere på dagen.
Utdrag av boken:
Tiger på slagmarken. Tysklands dødeligste panserkommandant på Østfronten
av Otto Carius
Oversatt av Arild Meier Jakobsen



Et skjebnesvangert møte

Ingenting beveget seg så langt vi kunne se. Jeg satt i sidevogna på motorsykkelen mens vi kjørte langs skogsveien mot nordvest. Det var om å gjøre å komme opp på en høyde lenger framme for å kunne ta et overblikk over terrenget og få bedre utsyn mot skogbrynet. Bak høyden kunne jeg se taket på en gårdsbygning, som lå på den venstre siden av veien. Vi hadde kjørt forbi den plassen under vår rekognosering noen timer tidligere på dagen.

Vi for opp til bakketoppen, der jeg beordret holdt. Så konsentrerte jeg meg om kartbrettet for å orientere meg i landskapet. Plutselig skrek sjåføren min: ”Russere på gården!” Og så smalt det. Jeg kastet et blikk til venstre og brølte: ”Snu!” Lokey, sjåføren, kvalte motoren på sykkelen – en Zündapp på 700 cc. Så skjedd alt i en rasende fart. Vi kastet oss av motorsykkelen og ned i veigrøfta. Lokey kom uskadd fra det, men jeg ble truffet av et skudd i det venstre låret. Vi forsøkte å krype tilbake i retning av landsbyen, men kreftene mine ebbet snart ut. Jeg oppfordret Lokey til å dra av sted for å varsle løytnant Eichhorn, men den trofaste karen ville ikke la meg i stikken. Han drev meg likevel til vanvidd med sine observasjoner om at russerne stadig kom nærmere. Hver gang vi hevet hodene over grøftekanten, skjøt russerne som gale. Jeg ropte gang på gang høyt på ”Eichhorn”, som om han kunne ha hørt meg! Men i slike situasjoner kan man finne på mye som er fullstendig meningsløst.

Trass i skuddsåret krøp jeg sakte videre, så godt det lot seg gjøre, men russerne kom hele tida nærmere. De hadde sikkert ikke oppdaget panservognene våre, for fra gården kunne man kunne ikke se inn i landsbyen på grunn av bakketoppen som lå i mellom.
Kartbrettet hadde jeg allerede mistet. Den gamle feltlua mi hadde falt av da jeg hoppet i grøfta, et dårlig tegn. Kamerat Marwitz, som seinere fant den, tok vare på den og bar den som en talisman i den lange perioden han satt i russisk fangenskap.

I mellomtida hadde russerne alt krysset veien og kommet over til veigrøfta der vi lå. Så fort vi rørte på oss, skjøt de. Kulene hvinte rundt oss, men traff ikke Lokey nå heller, for han var dekket av meg. Han slapp til slutt unna med et streifsår. De andre skuddene var det jeg som tok imot. Ett gikk gjennom den venstre overarmen min, og fire satt i ryggen. Da det blødde kraftig fra de mange sårene, spesielt i ryggen, ble jeg snart fullstendig utmattet og kom meg ikke videre. Jeg hadde jo nå bare den høyre armen til rådighet. Ettersom vi ikke beveget oss mer, opphørte skytingen. Så ble min sluknende livsgnist plutselig vekket igjen: Klart og tydelig kunne jeg høre motorduren fra panservognene mine – det lød som søt musikk i mine ører! Eichhorn og Göring hadde altså hørt skuddene og var rykket fram for å se hva som skjedde. Foruten at jeg ble glad, fikk jeg igjen et håp om å komme levende ut av denne leie knipa.

Men med ett sto døden foran meg! Tre russere hadde nærmet seg bakfra og dukket plutselig opp bare tre meter fra oss. Det synet kommer jeg aldri til å glemme så lenge jeg lever. Jeg blødde fra de mange sårene, hadde ikke krefter igjen og hørte motorduren fra Tigrene mine, som nå kanskje ville komme for seint.

Som et skadeskutt dyr, som ser jegeren komme og ikke kan flykte, kikket meg rundt. I midten sto en sovjetisk offiser. ”Ruki versj!” ropte han – ”Opp med hendene!” Soldatene på begge sider av ham pekte med maskinpistolene mot oss.

Til alt hell var russerne fremdeles engstelige for at jeg skulle få den dumme ideen å skyte. Jeg hadde nok reagert på den samme måten i deres sted. De hadde jo ingen anelse om hvor ille stelt det var med meg. Ingenting kunne vært meg fjernere enn tanken på å skyte. Jeg klarte ikke å tenke i det hele tatt. Det ville også vært umulig å trekke våpen siden jeg lå på min friske høyre arm. Så kom panservognene mine kjørende, og det ble skutt vilt med maskingevær under framrykkingen, men uten at noen ble truffet. Russerne fikk sjokk da panservognene plutselig dukket opp. Begge soldatene la straks på sprang, men den sovjetiske offiseren hevet pistolen for å gjøre det av med meg. I min tilstand maktet jeg ikke å se døden i øynene og snudde meg mot panservognene som kom jagende. Det ble min lykke og min redning!
Tre ganger trakk russeren av, men han var så oppkavet at to av skuddene bommet og bare ett traff. Det skuddet strøk så nær ryggraden i nakken at det var et under at ikke en sene eller åre ble truffet. Nakkeskuddet mislyktes, og jeg var bare svært forundret over at jeg fremdeles var i live. Hadde jeg ikke snudd meg mot Tigrene, ville skuddet gått gjennom strupehodet, og disse linjene ville aldri ha blitt skrevet. Kameratene mine kom bokstavlig talt i aller siste sekund!

Løytnant Eichhorn rullet forbi, mens kaptein Göring straks stoppet ved siden av meg. Det er ikke mulig å beskrive den vidunderlige følelsen av å være reddet som fylte meg da. Det falt meg ikke inn at noe kunne skje meg under den fortsatte skuddvekslingen. Visekorporal Marwitz, Görings skytter, svingte seg ut av luka i kanontårnet og landet med et byks ved siden av meg i veigrøfta. Han visste knapt hvor han skulle ta fatt for å forbinde meg. Jeg blødde jo overalt. Panseruniformen jeg hadde på meg, var bare filler. Marwitz løsnet bukseselene sine og snørte dem rundt låret mitt over såret. Til alt hell var selene av førsteklasses kvalitet og tøyelige, ellers ville jeg mistet beinet på grunn av denne omsnøringen!

I ettertid er jeg ofte blitt spurt om det ikke var smertefullt. Ingen kan riktig forestille seg at jeg på grunn av alt kjaset og utmattelsen etter blodtapet egentlig ikke følte noe i det hele tatt. Jeg var bare behagelig trøtt, men også redd for å miste bevisstheten. Selve treffene oppfattet jeg mer som slag, men ingen av dem som smertefulle.

Da turnikeet var på plass, støttet Marwitz meg i ryggen opp bak på panservogna. Hvordan jeg i det hele tatt klarte å komme meg opp dit, er fremdeles en gåte. I hvert fall sto jeg bak kanontårnet med ett bein dinglende i løse lufta og holdt meg fast i tårnkransen. Til alt overmål ble det plutselig skutt mot oss bakfra. Nå forsto jeg hvorfor vi ikke tidligere hadde kunnet oppdage russerne i landsbyen: Noen få russiske soldater hadde allerede våget seg opp til husene og blitt overrasket av våre tropper. Da de så panservognene, foretrakk de å holde seg i dekning. Men nå våknet de til liv. Jeg kalte på Göring for å få ham til å vende kanonen bakover. Han reagerte så raskt at jeg satte den uskadde foten min i klemme mellom kanontårnet og understellet. Det var på håret at ikke det friske beinet ble revet tvert av. Selv i dag er det vanskelig å forstå at jeg ikke ble truffet av skudd mens jeg sto utsatt til bak på panservogna. Og rett før, mens jeg kløv ut av sidevogna på motorsykkelen, hadde jeg blitt truffet umiddelbart!

Vi kjempet oss tilbake gjennom landsbyen og nådde fram til løytnant Wolff. Den framsynte mannen hadde ventet med feltvogna si utenfor landsbyen og var derfor uskadd.

Så satte de meg, som best de kunne, i baksetet i vogna. Jeg beordret løytnant Eichhorn til straks å kjøre tilbake til hovedveien, slik vi hadde avtalt. Han skulle sprenge bruene, der våre folk nå sto på post og ventet på at vi skulle komme tilbake. Dessverre fulgte ikke Eichhorn min ordre.

Da feltvogna endelig satte seg i bevegelse, og jeg visste at jeg var reddet, sank jeg sammen. Jeg hadde mistet mye blod og kunne bare så vidt snakke. Wolf var fra Pirmasens, som bare lå 24 kilometer fra min hjemby. Han holdt hodet mitt i fanget sitt og prøvde å holde motet oppe hos meg. Jeg kunne bare hviske: ”Fortell mine foreldre hvordan det skjedde, og at jeg ikke kunne gjøre noe for å forhindre det. Jeg føler at det snart tar slutt for meg!” Wolf trodde heller ikke at jeg ville overleve turen, noe han seinere betrodde meg i et brev. Jeg kom imidlertid hjem like hel, mens min kamerat døde som en helt i Øst-Preussen rett før krigens slutt.

Jeg kom først til bevissthet da de forsøkte å få meg over i en ambulanse. Vi hadde for lengst krysset Daugava, og jeg var svært lei meg for at jeg ikke hadde fått tatt avskjed med Kerscher og Kramer. Sanitetssoldatene hadde også unnlatt å kjøre innom bataljonsstaben, selv om jeg hadde forlangt det da vi dro av gårde. Jeg skjønte naturligvis ikke hvorfor de hadde det så travelt. I all min nød fikk jeg heller ikke noe å drikke, selv om jeg tørstet fælt etter mitt store blodtap. De samvittighetsfulle sanitetssoldatene var imidlertid engstelige for at jeg kunne ha fått et skudd i magen. I dag må jeg gi dem rett, men den gang bare skjelte og smelte jeg. Jeg var blitt såret om kvelden klokka 20.00 og kom til bevissthet igjen på feltsykehuset rundt klokka 01.00 om natta. Selv i dag kan jeg se for meg hvordan Hermann Wolff virret rundt som en gal og lette etter en lege. Etter at han endelig hadde funnet en, trodde legen at beinet mitt ikke sto til å redde fordi det hadde vært omsnørt såpass lenge. Heldigvis begynte blodet å sirkulere igjen etter en halv time, og ingen pulsåre var skadet. Jeg fikk altså beholde beinet. Legen ga meg en sprøyte morfin. Da jeg våknet opp igjen, var jeg ”fanget” i gips. Med unntak av min høyre arm, mitt høyre bein og hodet, kunne man ikke se noe av meg. Jeg følte meg ganske ukomfortabel. Etterpå fikk jeg en ny blodoverføring, som tydelig livet meg opp. Blodgiveren var for øvrig også fra Pirmasens; han skrev seinere til meg på hospitalet.

Etterpå la de meg som en pakke i en av kasernene. Alle sengene rundt meg var fylt opp av hardt sårede soldater. Da jeg så hvordan kameratene mine led og hele tida stønnet i store smerter, følte jeg med dem og var dypt takknemlig over at jeg hadde sluppet forholdsvis godt fra det. Jeg følte ingen smerte i det hele tatt og hadde vært utrolig heldig all den stund de mange skuddene ikke hadde skadet noen nerver. Om morgenen var jeg var i stand til å føre en ganske normal samtale med presten, som gikk sin runde blant de sårede.
Den første som kom og besøkte meg neste dag, var bataljonssjefen min, major Schwaner. Vi hadde begge tårer i øynene da vi så hverandre igjen. Jeg avla deretter rapport: ”Oppnådd kontakt med fienden.” Da han så meg, glømte han aldeles å skjelle meg ut på grunn av motorsykkelen, som nå lå i en skraphaug. Det hadde vært kompaniets siste.



ISBN: 9788292938461
Status: I salg
Utgivelsesår: 2016
Innbinding: Innbundet
Tiger på slagmarken
Tysklands dødeligste panserkommandant på Østfronten
Hovedbok 4, 2016. Pris kr. 369,- Medlemspris 322,-


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side