Les utdrag fra Den store overfarten


Over det dype blå hav tar for seg et tidlig kapittel i norsk utvandringshistorie, og utvider blikket til å omfatte historiske utviklingstrekk i Norge, i USA og Canada.

Fra 1850 til omtrent 1870 ble Quebec, Montreal og andre kanadiske havnebyer inngangsporten for norske emigranter til Nord-Amerika, og erstattet New York som den viktigste destinasjonshavnen. Norske seilskip drev passasjertrafikk frem til 1874, da de tapte denne økonomisk lønnsomme transporten i konkurranse med atlanterhavsgående dampskip.





Mye av historien blir et vitnesbyrd om menneskenes kamp for å overleve og deres søken etter lykke – ja, dette kunne være temaet for ethvert historieverk. I en videre sammenheng har vi også ønsket om nasjonal ekspansjon og innflytelse, som ofte viser seg i økonomisk virksomhet og i enkeltpersoners og politiske grupperingers kamp om makt. Vikingene var de første europeere som satte sin fot i Nord-Amerika omkring år 1000, selv om utforskingen deres ikke førte til permanent bosetting. Da franskmennene ankom nesten fem hundre år senere med krav om besittelse, ble det innledningen til et varig europeisk nærvær med krigersk okkupasjon og utnytting av ressurser. Opprettelsen av Ny-Frankrike, som på høyden av sin makt tidlig på 1700-tallet omfattet et enormt territorium, var et tydelig uttrykk for den store europeiske erobringen. Men kolonimaktene konkurrerte seg imellom, og Storbritannia vant over franskmennene på slagmarken. Konflikten resulterte i at Ny-Frankrike ble britisk eiendom i 1763.

I den amerikanske uavhengighetskrigen, som begynte tolv år senere, vant de tretten britiske koloniene den store seieren og ble til Amerikas forente stater. En kort historisk redegjørelse for disse tidlige hendelsene gir en dypere forståelse av situasjonen på 1800-tallet. Det nittende århundre er imidlertid av mer umiddelbar betydning i fortellingen om innvandringen. Hendelsene som førte frem til konføderasjonen og opprettelsen av Canada som dominion i 1867 var vesentlige for at Canada ble en transkontinental nasjon.

På denne tiden møtte norske immigranter et Canada på vei mot full uavhengighet og velstand. Nordmenn hadde begynt å emigrere til USA et kvart århundre tidligere. Disse to bevegelsene utfylte hverandre, siden nesten alle som ankom Quebec sluttet seg til sine landsmenn som hadde slått seg ned i Midtvesten. Med innføringen av frihandel kunne norske seilskip ta del i den lukrative trelasthandelen fra Canada til De britiske øyer. Noen av de norske seilskipene tok med seg immigranter på veien vestover, og tømmer på veien tilbake til Europa. Denne muligheten skapte velstand og utvidet størrelsen og rekkevidden til den norske flåten. Norge ble den viktigste utenlandske fraktnasjonen for den kanadiske trelasthandelen. Selv om Norge var det svakeste blant de nordiske landene, hadde det gjennom historien utmerket seg som sjøfartsnasjon, helt tilbake til middelalderen. Rundt midten av århundret opplevde både Norge og Canada økonomisk vekst og større politisk uavhengighet. I 1814 hadde Norge brutt sin lange union med Danmark, men inngått i en dynastisk union med Sverige. Norges fremgang på det økonomiske og det politiske området skulle drive frem en oppløsning av unionen.

Både Canada og USA søkte etter immigranter og benyttet seg av aggressive kampanjer, med propaganda og bruk av emigrasjonsagenter. Forsøkene på å etablere norske kolonier i Canada mislyktes stort sett. Den tragiske skjebnen til og flukten fra Gaspé-kolonien i quebecprovinsen fra 1860 til 1863, la en sterk demper på den videre utvandringen til Canada. Først i 1880-årene begynte nordmenn å slå seg ned i Canadas prærieprovinser. Emigrasjonen fra Norge hadde store geografiske variasjoner, men alle deler av Norge var i midten av 1850-årene berørt av utvandringen. Statene i Midtvesten drev iherdig rekruttering av europeiske emigranter – anført av Wisconsin, og senere fulgt av Minnesota, Iowa og andre – og nordiske og tyske bosetterne utgjorde de største gruppene. Jernbaneselskaper med jordtildelinger fra myndighetene spilte en viktig rolle i konkurransen om immigrantbosettere, og innsatsen deres ble støttet av koloniseringsagenter og andre økonomiske interesser. Man trengte folk til å bosette seg og rydde landet, bygge jernbaner, fabrikker og byer.
Det er en bemerkelsesverdig historie som fortelles i denne boken. Bakgrunnen er den europeiske ekspansjonen i Nord-Amerika. Spesielt for det norske perspektivet er at det utvider emigrasjonshistorien til å omfatte sider ved utvandringen som ofte blir oversett i historiske fremstillinger: Den tar for seg veksten av et transportsystem bestående av seilskip, virkningene på kystsamfunn, sammensetningen og erfaringen til mannskapet, deriblant mannskap som rømte fra skipet. Emigrasjonen spores regionalt, og emigrantenes levekår under seilasen over Atlanteren og ilandstigningen i provinsen Quebec blir beskrevet. Kampanjene for å tiltrekke seg immigranter og bosettere blir grundig gjennomgått fra flere synsvinkler, og gir ny informasjon om og innsikt i de motiverende kreftene bak den transatlantiske utvandringen. Det menneskelige dramaet i emigrasjonen blir understreket, og det samme blir de individuelle utfordringene som møtte menneskene som i seilskutetiden søkte et bedre liv langt borte fra hjemlandet.



ISBN: 9788230401590
Status: I salg
Utgivelsesår: 2016
Innbinding: Innbundet
Den lange overfarten
Tidlig norsk utvandring til Amerika


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side