Les utdrag fra Med hilsen fra Hitler


Propaganda i det tredje riket
Propaganda var ikke noe nytt for Hitlers bevegelse, men er like gammelt som politikken selv. Det er imidlertid nazistene som raffinerte dette til et mektig politisk verktøy. En bevisst manipulering av folks følelser og tanker ved hjelp av sterke virkemidler ble et særtrekk ved nazismen. Målet var å fremme bestemte oppfatninger og handlingsmønstre hos den tyske befolkningen. Det ble formidlet koder for enkle handlingsvalg – det gode mot det onde, det kloke mot det dumme – slik at det gjorde det vanskelig å komme med nyanser og motforestillinger. HISTORISK

PROPAGANDA

Propaganda som historisk fenomen går langt tilbake i tid. Aristoteles (384–322 fvt.) sa at «folk overbevises kun når de får et logisk budskap som berører dem emosjonelt, fra noen de oppfatter å ha troverdighet». Dette er en av de tidligste referansene til det vi kan se på som den moderne definisjonen av propaganda; framstilling av informasjon for at mennesker skal ta stilling til en sak på en bestemt måte.
En som satte dette ut i praksis, var den romerske statsmannen Julius Cæsar (100–44 fvt.). Han skrev selvbiografien Gallerkrigen (De bello Gallico) etter felttogene mot de galliske stammene for å rettferdiggjøre erobringene og fremme seg selv som statsmann. Men selv om bruken av propaganda som en bevisst strategi kan spores tilbake til greske filosofer og romerske generaler, er det italieneren Niccolò Machiavelli (1467–1527) som ofte regnes som den psykologiske krigføringens – eller propagandaens – far. I sin bok Fyrsten (Il Principe) fra 1532 instruerer han fyrsten (staten) i å alltid framstå med de riktige dyder og motiver, selv om de i virkeligheten ikke innehar dem. Machiavellis politiske analyser og tanker omkring propaganda for å rettferdiggjøre en leders handlinger ble en viktig rettesnor for senere herskere og politikere.
Den første som i nyere tid synes å ha gjort propaganda til et sentralt verktøy, var Napoleon Bonaparte (1769–1821) Han innså at seire ikke bare ble avgjort på slagmarken og opprettet verdens første propagandainstitusjon, Bureau de presse – pressebyrået. Napoleon ønsket et profesjonelt organ som kunne spre målrettet propaganda både mot sine motstanden og tilhengere. Et veldig godt eksempel er hvordan han gjennom omfattende pressesensur og bevisst bruk av blant annet trykk og malerier greide å få relativt mislykkede kampanjer både i Italia og Egypt til å framstå som storslåtte seire.
Napoleon ble senere selv et offer for britisk propaganda som framstilte ham udelt negativt, noe som har preget oppfatningen av Napoleon fram til i dag. Til tross for at propaganda tidlig ble brukt til å demonisere fiender, var propaganda, inntil nazistenes propagandaminister Joseph Goebbels’ (1897–1945) kyniske bruk av den før og under den andre verdenskrig, faktisk sett på som et positivt verktøy.

PROPAGANDA UNDER FØRSTE VERDENSKRIG

På mange måter var nazistens propaganda i utgangspunktet et forsøk på å gjøre budskapet relevant for tilhørerne igjen. Nazistene var tydelige på at propagandaen som hadde blitt spredt av regimet i Tyskland før første verdenskrig, hadde vært ineffektiv og hadde virket mot sin hensikt. Faktisk virker det som om Adolf Hitler la mye av skylden for krigsnederlaget i 1918 på dårlig tysk propaganda. Som frontsoldat i første verdenskrig hadde Hitler gremmet seg over den svakt gjennomførte tyske propagandaen.
I Mein Kampf skrev han: «Det trenger ikke overaske oss at propagandaen ikke var noen suksess. I sin tvetydighet alene, bar det kimen til sin kraftløshet.» Den tyske propagandaen hadde i stor grad fokusert på borgernes plikt ovenfor nasjonen. Den spilte på nasjonalistiske strenger og var i begynnelsen i liten grad innstilt på å demonisere fienden. Bilder av soldater som kysser sine kjærester adjø eller plukket blomster mens de drømmer om sine kjære, var ikke nok til å tenne nasjonens indre glød.
Hitler var mer begeistret for den britiske propagandamaskinens evne til å mobilisere støtte for krigen i den britiske befolkningen, og for hvordan den hadde demonisert og demoralisert de tyske soldater og sivilbefolkningen. Britene benyttet seg i stor grad av såkalt overgrepspropaganda. Det vil si at de fokuserte på å framstille Tyskland og Østerrike-Ungarns soldater i et så ufordelaktig lys som mulig ved å fabrikkere historier om barbariske tyske overgrep mot uskyldig sivilbefolkning. De tok også utgangspunkt i reelle hendelser og spant et propagandanett rundt dem. Man rapporterte i en objektiv tone og underbygde påstandene om lemlestelse, barnemord, sadistiske overgrep og kannibalisme med skildringer fra påståtte øyenvitner og lot det danne grunnlaget for sensasjonelle avisartikler, utstillinger og offisielle rapporter. Slik skapte man et dynamisk og selvforsterkende propagandamiljø rundt historiene.
En allerede eksisterende antitysk holdning i befolkningen ble styrket gjennom flere offisielle og uoffisielle kampanjer som satte tysk barbarisk kultur opp mot kristen sivilisasjon og moral. Den tyske henrettelsen av sykepleieren Edith Cavell i Belgia og senkningen av passasjerskipet «Lusitania» i 1915, Zeppelinangrep og bruken av gass i skyttergravene underbygde oppfatningen av at det forelå en fundamental fordervelse av den tyske karakter. På bakgrunn av slike sjokkerende historier ble menn oppfordret til å verve seg, og penger ble samlet inn. Til slutt bidro det enorme omfanget av overgrepsmeldinger til også å endre opinionen i USA og var i stor grad medvirkende til at USA kom med i krigen på alliert side. Påstandene om overgrep var vanskelige for tyske og østerrisk-ungarske myndigheter å tilbakevise, og alle forsøk på å unnskylde eller å forklare enkelthendelser ble bare sett på som bevis på deres skyld. Tysk propaganda prøvde etter hvert å svare med samme mynt ved å vise til britisk imperialisme og overgrep mot folk i koloniene og i Irland, men disse kampanjene slo ikke igjennom.
De allierte oppnådde en mye bedre effekt av sin propaganda, som var mer direkte, realistisk og manende enn den tyske. Den britiske propagandaen fikk også det tyske folk til å tro at nederlaget var nær forestående, og det bredte seg en følelse av nytteløshet i det tyske militæret. Propaganda rettet mot tyske soldater og sivile ble sluppet ut fra britiske fly og ballonger. Brosjyrene spredte blant annet sensurerte tyske nyheter og oppfordringer til revolusjon i Tyskland. Tyske marinebaser og militærforlegninger ble også bombardert med flygeblader som fortale om de forferdelige konsekvensene ubåtkrigen og kampene påførte de allierte soldatenes familier, og om de tyske ledernes vilje til å ofre sine soldater.
I oktober 1918 ble det hver dag distribuert rundt 5,5 millioner britiskproduserte flygeblader til tyskerne ved øst- og vestfronten. Den tyske hærledelsen med generalene Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff i spissen, la etter krigen mye av skylden for nederlaget på britisk propaganda. Også Hitler siterte siden hyppig det engelske slagordet om at «bombardementet av den tyske ånd var nesten like viktig som bombardementet med kanoner». Han så potensialet som lå ubrukt. «Det var ikke før krigen kom at vi innså de enorme resultatene som kunne oppnås ved riktig anvendelse av propaganda», skrev han i sin bok Mein Kampf fra 1924.
Hitler sverget på at noe lignende ikke skulle gjenta seg om han kom til makten, og bare et par måneder etter maktovertagelsen i januar 1933, opprettet han Departementet for opplysning og propaganda (Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda). Hitler var trolig den første i moderne tid som innså den enorme betydningen av å ha et slikt statlig organ for å utøve fullstendig kontroll med massemediene og for aktivt å øve innflytelse på folk og folkemening. Den postale propagandaen er bare ett av mange felt hvor nazistene bruker slike virkemidler. Også innen gamle og nye medier som avis, radio, film og foto, samt i arkitektur og kunst var den nazistiske propagandaen i omfattende bruk.
Etter første verdenskrig ble det britiske folk gjort oppmerksom på overdrivelsene og spinningen. Dette skapte en sterk motvilje hos britiske myndigheter mot å bruke overgrepspropaganda da annen verdenskrig var et faktum. Myndighetene var bekymret for at historier om nazistenes barbari bare ville få folk til å tro at man igjen prøvde seg på den gamle visa om de babydrepende tyskerne. Dette førte til at man praktisk talt unnlot å fortelle om jødenes og andre folks lidelser i britiske antinazistiske kampanjer før omfanget av vanviddet ble kjent i 1944–1945.

HITLERS PROPAGANDAMASKIN

Før annen verdenskrig fokuserte den revitaliserte nazistiske propagandaen på et utvalgt knippe temaer. Et mål var å etablere en bevissthet om at riket var truet av eksterne aggressive fiender, i hovedsak de statene som hadde «påtvunget» landet Versaillestraktaten i 1919 – en propaganda som i trekk ligner på den britiske under første verdenskrig. Et annet mål var å identifisere «indre fiender», som jøder, romfolk, homoseksuelle, demokrater og kommunister.
Allerede i 1923 begynte nazistene å publisere postkort og merker med ekstreme slagord som stigmatiserte disse gruppene. Av alle gruppene nazistene mistenkeliggjorde, ble den jødiske befolkningen spesielt hardt rammet. Nazistenes propaganda mot jødene bestod i å skape et nettverk av assosiasjoner, udokumenterte anklager, insinuasjoner og konspirasjonsteorier for å fremmedgjøre jødene og dermed rettferdiggjøre de uhyrlige overgrepene som nazistaten utsatte dem for. Her spilte nazistene på den allerede etablerte antisemittismen hos det tyske folk. Nazistisk presse, med avisen Der Stürmer i spissen, kunne blant annet fortelle folk at jødene kidnappet barn før påskehøytiden.




«Jødene trenger blodet til små kristne barn, kanskje for å blande det i deres Matzah-brød», skrev de, og krevde harde tiltak mot jødene.
Men overgangen fra å være en gjeng gatepøbler til å bli et parti med makt i begynnelsen av 1930-årene betydde at det radikale budskapet på den ene siden måtte nedtones noe for ikke å skremme bort storkapitalen, som da begynte å støtte Hitlers politiske bevegelse.
Et annet tema for propagandaen var etniske tyskere utenfor riket, spesielt i Tsjekkoslovakia, Polen og Frankrike. I Mein Kampf slår Hitler fast at tyskere utenfor riket ble undertrykt og forfulgt, og maner dem til å kjempe for sin nasjonale identitet. I opptakten til angrepet på Polen og starten på annen verdenskrig i 1939 ble beskyldninger om polsk undertrykkelse av tyskere og polsk aggresjon mot Tyskland brukt som brekkstang for å sette i verk invasjonen. Et av de beste eksemplene på hvordan Hitlers regime opererte, ser vi i utgivelsene av de tidlige frimerkene og postkortene. Det er tydeligst i bruken av motiver knyttet til Weimar-republikkens siste president, Hindenburg. På mesterlig vis kopierte nazistene motiver og medier som allerede var i bruk, og transformerte dem sakte, men sikkert om til nazipropaganda. Formålet var å sikre seg folkelig støtte gjennom å skape en illusjon om kontinuitet samtidig som de ville representere en ny og positiv epoke i Tysklands lange historie. Bare ett år etter maktovertagelsen i 1933 var hakekorset blitt et nasjonalt symbol, og allerede samme år ble hakekorset innført som vannmerke på frimerkene. Som frimerkemotiv kommer det i 1934 først på luftpostmerkene, så på en frimerkeserie som feiret partikongressen i Nürnberg. Her framstilles hakekorset i en glødende sol mens det stiger opp over Nürnberg slott. Ingen som så dette frimerket, kunne være i tvil om hvem som nå kontrollerte tyskernes liv. Frimerkene som ble utgitt etter 1934, representerte også en kvalitetsforskjell fra tidligere merker både når det gjaldt komposisjon og utforming. De var også mer synkronisert når det gjaldt å formidle regimets idealer på ulike områder. Dette vises godt på flere postkort fra 1935, der serier med frimerkeutgivelser er presentert som en tematisk enhet Under krigen skiftet propagandaen karakter. Fram til nederlaget ved Stalingrad i 1943 var det svært viktig å understreke det tyske rustningskompleksets overlegenhet både på slagmarken og i fabrikklokalene. Det ble dessuten lagt vekt på å framheve den tyske soldatens høye moral og vennlige framferd i de okkuperte områdene, i kontrast til de allierte piloter og soldater, som ble framstilt som feige mordere. Et annet fokusområde var å skape, eller gi inntrykk av, splid mellom USA og England og mellom disse og Sovjetunionen.
Etter det enorme nederlaget ved Stalingrad kom andre temaer i sentrum i propagandaen. Nå ble det på den ene siden rettet et skarpt søkelys på Tysklands rolle som eneste forsvarer av vesteuropeisk kultur mot kommunismen. Og på den andre siden en massiv kampanje rettet mot egne borgere for å overbevise dem om at krigen hadde blitt påtvunget dem av fiende som hadde nektet dem uavhengighet og frihet. Seieren skulle ikke lenger virke enkel og snarlig. Det tyske folk skulle stålsettes for det som ville komme.
Helt til krigens siste slutt virket det som om hele Tyskland stod sammen og sluttet opp om Hitler. Selv om byene deres ble bombet sønder og sammen og soldatene gikk til grunne på slagmarkene rundt i Europa, trodde mange tyskere på Førerens forsikringer om den endelige seier. Ungdommer som var indoktrinert gjennom ungdomsorganisasjonene, var blant de som lengst beholdt sin fanatiske tro på Tysklands misjon. Slik som da 16-åringene i kampens sluttfase, ofte frivillig, dro ut for å stanse de russiske stridsvognene med en enslig panservernrakett som eneste våpen.


ISBN: 9788243009936
Status: I salg
Utgivelsesår: 2016
Innbinding: Innbundet
Med hilsen fra Hitler
Det tredje rikets historie gjennom frimerker
Hovedbok nr 6, 2016. veil pris 399,- Medlemspris 349,-


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side