Utdrag: Vanviddet på vestfronten




Stormangrep


Like før klokken 22 gjorde jeg meg klar i tilfluktsrommet mitt. Jeg satte på meg stålhjelmen, huket fast et par håndgranater i beltet, og i en snor om halsen hengte jeg rakettpistolen som jeg skulle bruke til å gi seierssignalet.

Jeg var sikker på at hele kompaniet kom til å angripe i samme orden og med samme fart som på øvelsesfeltet. Jeg hadde valgt høyre flanke som min plass for å ha forbindelse med 10. kompani. Jeg sto i skyttergraven og ventet på «nulltiden». Bare et par minutter gjensto.

Og nå hadde de også gått. Angrepets tid var inne, og bombekasterne la ilden på patruljegraven. De første stormtroppene ruset opp av skyttergraven og fram over det sønderskutte terrenget. Piggtrådhinderet hadde våre egne minekastere ryddet unna. Et halvt minutt senere fulgte den andre bølgen, hovedstyrken i angrepet mitt. Det var om lag førti mann som forlot skyt- tergraven, og de holdt bra sammen under framrykningen. Ikke altfor fort, for vi måtte innpasse oss etter de som bar maskingeværene. Jeg sprang noen meter foran bølgen med underoffiser von Stamm og en ordonnans ved siden av meg.

Vi hadde tilbakelagt de første hundre meterne, og snart hadde vi nådd fram til den britiske skyttergraven. Da braket ilden løs fra de britiske maskingeværene. Kulene hvinte om ørene våre fra alle hold. Bak meg hør- tes jamrende rop. Jeg vendte blikket bakover og så kun noen få mann som sprang forover. Jeg skimtet det britiske piggtrådhinderet noen meter foran meg, tilsynelatende like helt. Det sved i det høyre øret, og jeg fikk et voldsomt støt mot magen. Et tungt prosjektil, granat eller en såkalt mine slo ned et par steg unna, og lufttrykket bare fra nedslaget kastet meg om kull. Sam- men med von Stamm falt jeg ned i et stort granathull i samme øyeblikk som granaten eksploderte. Jeg trodde trommehinnene mine hadde sprukket, og kunne i noen sekunder verken se eller høre.

En titt over kanten fortalte meg at vi lå i det britiske hinderet. von Stamm ga fra seg et stønn, og jeg så at han var stygt skadd. «Kaptein, jeg har fått en kule gjennom underlivet, og det er nok slutt for meg.» Han mumlet med svak røst noe mer som jeg i stridslarmen ikke kunne oppfatte. Så mistet han bevisstheten.

Hva kunne jeg gjøre nå? Hva skulle jeg gjøre for å komme i kontakt med mine menn? Foran meg, ikke engang femti meter unna, var to britiske maskingeværer i ildgivning, og kulene strøk rett over hodet mitt. Å ruse fram mot dem var umulig på grunn av piggtråden, og hva kunne jeg gjøre alene? Jeg kunne heller ikke nå dem med håndgranatene mine.

Jeg kjente etter om jeg fremdeles hadde pistolen min, som jeg ironisk nok kunne avfyre seierssignalet med. Den var borte, og hylsteret slitt i stykker. Akk ja, det var vel det kraftige støtet mot magen som hadde tatt den fra meg, men pistolen hadde reddet livet mitt.

I nærmeste granathull til venstre dukket et hode opp. I skumringen så jeg at det var rapportøren min. Jeg bestemte meg for å krype over til ham, smer- tene til tross. Jeg ville om mulig slepe med meg von Stamm, men merket til min store sorg at det allerede var over for ham. Hjertet slo ikke lenger.

Rapportøren min var heldigvis uskadd, om enn noe fortumlet. Vi bestemte oss for å ta oss tilbake til vår egen stilling, hver for oss, når maskin- geværene gjorde et opphold. Jeg sprang først, eller rettere sagt tok meg fram så raskt min skadde brystkasse tillot. Jeg beveget meg i korte etapper skrått til venstre bakover for å prøve å nå en av våre to sapper.

Orienteringen var enkel. Det gjaldt bare å ha flaks med å komme seg hel- skinnet gjennom maskingeværilden, og jeg lyktes. Snart hadde jeg funnet en sappe og tok meg gjennom den tilbake til skyttergraven vår. Sappen endte i en liten utvidelse, det såkalte sapphodet, og jeg ble noe forvirret. På bunnen av skyttergraven lå tre urørlige skikkelser, og da jeg bøyde meg ned for å se nærmere på dem, oppdaget jeg at det var briter. Virkelig besynderlig!

Rapportøren min tok meg igjen, og vi konstaterte at de var drept av håndgranater. Dette var ikke vår skyttergrav, det var britenes! Hadde kompaniet virkelig lyktes med å ta den britiske skyttergraven? Det måtte jeg straks prøve å forsikre meg om. Vi krøp over til den tyske sappen, hvor en av mine menn lå med halve hodet skutt vekk.

I vår skyttergrav fant jeg flere kamerater, alle såret, og av dem fikk jeg vite at den britiske skyttergraven, ja til og med sappen, hadde blitt erobret – men med forferdelige tap.

Her i skyttergraven lå minst 25 skadde, og tallet på døde var det ennå ingen som visste. Jeg bega meg forsiktig fram til den britiske skyttergraven gjennom den tyske og britiske sappen. Jeg fant den besatt av mine soldater, som nettopp hadde barrikadert den, og til høyre rett bak sappen sto et britisk maskingevær. Det var det som hadde hindret meg i å komme fram.

Jeg fikk ikke noe bestemt svar på mitt spørsmål om hvor mange som hadde klart å komme seg gjennom ilden. Jeg gikk derfor gjennom skytter- graven, som til tross for tre timers beskytning av det tyske artilleriet var i ganske god stand, og fant ut at besetningen besto av maks femten mann. Ved den venstre flanken fant jeg Tölke. Kompaniet hans hadde tatt hele det foreskrevne området, men til høyre for oss hadde angrepet blitt slått tilbake. Bare ett av våre tre maskingeværer var brakt i stilling. Bemanningen ved de andre var tilintetgjort, og ingen visste hvor maskingeværene hadde tatt veien. De lå vel et sted mellom stillingene.

Klokken var 22.45, og jeg hadde helt glemt å avgi rapport til bataljons- sjefen. Hittil hadde jeg ikke oppdaget en eneste overlevende underoffiser. Jeg ba derfor Tölke overta mine rester, mens jeg i min skrøpelige tilstand tok meg tilbake til mitt gamle tilfluktsrom for å meddele bataljonen om resultatet av det ulykksalige og meningsløse forehavendet.

Visselig hadde kompaniet, uten min medvirkning, tatt størstedelen av den fiendtlige stillingen. De hadde også tatt noen fanger, men til prisen av uhørte offer.

Det var fullt av sårede i tilfluktsrommet, og en av dem fortalte meg detaljer om angrepet. Det var egentlig bare den første bølgen som hadde unngått total utslettelse.

Ingen hadde greid å trenge fram forbi den første britiske skyttergraven, og maskingeværene hadde meiet ned så å si hele den andre bølgen. Samtlige troppssjefer hadde falt, og av underbefalet gjensto bare tre. De fleste av de falne hadde vært med helt siden krigens start.


ISBN: 9788282114424
Status: I salg
Utgivelsesår: 2015
Innbinding: Innbundet
Vanviddet på Vestfronten
Norske og svenske soldater i ingenmannsland


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side