Les utdrag av boka: Hanns og Rudolf



(Utvelgelse av ungarske jøder i Auschwitz-Birkenau i mai 1944)

Da de var ferdige med intervjuene, vendte Hanns og Fox tilbake til det lille kontoret som 1 WCIT hadde opprettet i en av de gamle militære bygningene ved siden av Belsen. På veggene var det hengt opp fotografier av SS-vakter og administratorer som var samlet inn av etterforskerne. Under dem var det listet opp navn, alder, tittel og eventuelle særlige kjennetegn. Dessuten var det satt opp en liste over krigsforbrytere som var publisert av De forente nasjoners krigsforbrytelseskommisjon på slutten av krigen.

            Så viste Fox Hanns hvordan man utferdiget de skriftlige erklæringene. I Elisabeth Volkenraths tilfelle, for eksempel, valgte han ut de viktigste delene av utsagnene hennes og renskrev dem på engelsk, og så oversatte Hanns dem til tysk. Når alle erklæringene var ferdigbehandlet, vendte de tilbake til Celle og presenterte dokumentene for fangene. I Volkenraths tilfelle ba de henne lese igjennom erklæringen, og da hun hadde godkjent innholdet, undertegnet hun, og Hanns tilføyde under:

 

Bekreftet at jeg har oversatt ovenstående uttalelse nøyaktig fra tysk til engelsk og lest den igjennom for Elisabeth Volkenrath på tysk, og nevnte Elisabeth Volkenrath har undertegnet den i mitt nærvær.

 

H.H. Alexander (sign.)

 

For Hanns åpnet disse intervjuene en ny dør inn til virkeligheten i nazistenes konsentrasjonsleirer. Han hadde allerede sett hva sult og forferdelige forhold hadde gjort med fangene i Belsen. Nå fikk han bekreftet at det fantes en enda grusommere virkelighet: at de gamle, de syke og barn ble valgt ut til henrettelse av legene i Auschwitz, at tusener av jøder var gasset hjel – på dette tidspunktet kunne han ikke vite at tallene ville stige til over en million – og at kommandanten som var sjef for disse redslene, var Rudolf Höss.
Auschwitz 1943
(Rudolf Höss og familien i villaen i Auschwitz, 1943)

            Hanns hadde nå utviklet to sider i sin personlighet. På overflaten var han fortsatt sjarmerende og jovial, kjapp til å fortelle en grov vits, ivrig etter å få folk rundt seg til å le. Dette var den Hanns, eller «Alex», som var kjent for soldatene i Belsen og det medisinske personalet. Den andre siden, hans tyskjødiske, viste han bare til dem som delte hans lidelse, til noen tidligere fanger i leiren, og til familien hjemme. For disse menneskene var Hanns alvorlig og besluttsom, bister inntil det brutale overfor dem han avhørte, og full av hat.

            I slutten av mai 1945 hadde Hanns tilbragt tre uker i Belsen, der han oversatte ordene til SS-vakter. Det var viktig arbeid, men en oppgave han mente enhver som behersket tysk språk, kunne klare. De fleste av dem han hadde avhørt, var lavere rangerte vakter som ikke kunne bebreides for leirenes redsler. De få høyerestående offiserene som var avhørt, hadde nå avgitt sine erklæringer, og skulle sitte i en celle de neste månedene i påvente av at rettssaken mot dem skulle begynne. Men mange menn var på frifot. For hver vakt som ble avhørt, var det tre eller fire som også var implisert.

            Idet han innså at han hadde mer kompetanse enn en vanlig tolk – han forsto det tyske folk, han kjente landet, han klarte å ta seg frem i gatene – lovte han å spore opp de manglende krigsforbryterne, særlig kommandant Höss.

            Hanns gikk bort til Leo Genns kontor og ba om tillatelse til å begynne å lete. Men Genn avslo, idet han mente at Hanns manglet den nødvendige erfaringen, og minnet ham på at det fremdeles var mye å gjøre i Belsen. Hanns lot om om han aksepterte det, og forlot kontoret. Men dagen etter kjørte han ut av leiren. Det fikk være som det ville med formalitetene – Hanns skulle bli en av de aller første, om ikke den første, i den britiske hær som jaktet på nazistiske krigsforbrytere.

            Genn hadde rett. Hanns manglet enhver forutsetning for å utføre sin selvpålagte oppgave: Han hadde ingen politierfaring, han hadde ikke fått opplæring som detektiv, han hadde ingen taktisk støtte, han hadde ingen etterretning, ingen spor eller holdepunkter. Han var bare en tolk, knapt i stand til å lete opp, for ikke å si arrestere, de ettersøkte mennene. Men han hadde ikke tenkt å la seg stanse av mangel på en plan eller autoritet.

(Hanns Alexander 1945)


            Der han kjørte rundt nord i Tyskland, la han merke til at det var få andre kjøretøyer på veiene. Selv om noen av lokalbefolkningen fremdeles hadde en fungerende bil etter seks år med krig, ville de likevel neppe ha fått tak i drivstoff. Byene han passerte, var stille bortsett fra militær trafikk, og hyllene i de få butikkene som var åpne, var stort sett tomme og hadde bare de mest elementære varer. Innbyggerne han prøvde å snakke med, var tilknappet og uvillige til å samtale med den uoffisielle detektiven.

            På en av sine ikke godkjente utflukter besøkte Hanns sin bror, som på denne tiden ledet en krigsfangeleir nord for Hamburg. Med Paul ved sin side gikk Hanns langs rekken av tyske soldater og inspiserte armene deres for spor etter den avslørende tatoveringen alle medlemmer av SS bar. Men for Hanns var dette bare «småfisk» som det ikke var verdt bryet å arrestere.


 
 Rudolf Höss etter den britiske arrestasjonen, mars 1946
(Rudolf Höss etter den britiske arrestasjonen, mars 1946)



ISBN: 9788282114790
Status: I salg
Utgivelsesår: 2016
Innbinding: Innbundet
Hanns og Rudolf
En tysk jødes jakt på kommandanten i Auschwitz
Hovedbok 5, 2016. Veil pris 379,- Medlemspris 332 Avbestillingsfrist 26. mai


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side