Pris: 379,-
Bokklubbpris:335,-
Kjp

ISBN: 9788292870976
Status: I salg
Utgivelsesår: 2014
Innbinding: Innbundet
  


Waterloo 1815

Hovedbok 6, 2015. Medlemspris 335,-
I juni 1815 utkjempet Napoleon sitt siste slag ved Waterloo i Belgia. Denne blodige kampen mann mot mann var også en kamp mellom de gamle og de nye ideer i Europa. Erik Bjørnskau forteller levende og spennende om opptakten til slaget, selve slaget i sine ulike faser og om hvilke konsekvenser det fikk. Tidligere forsvarssjef, general Sverre Diesen, skriver i forordet til denne boken: - Ingen annen begivenhet inntar en slik plass i den vestlige verdens militærhistorie som slaget ved Waterloo.

«Ingen annen begivenhet inntar en slik
plass i den vestlige verdens militærhistorie
som slaget ved Waterloo.»

Tidligere forsvarssjef, general Sverre Diesen
Forfatter: Erik Bjørnskau


Utdrag:
"Klokken må ha vært godt over fire, nærmere halv-fem om ettermiddagen, i det general Delorts og general Wathiers kyrassierer i tungt trav begynner å nærme seg åskammen og platået, ridende i tette rekker, kanskje hele fem hundre hester i bredden over en front som ikke strekker seg over mer enn ca. 700 meter.
I én versjon – riktignok romantisert og fritt gjengitt – blant de mange vitnesbyrdene og brevene fra dette øyeblikket, skrevet på hver side av kamplinjen, forteller en engelsk soldat som befant seg i en av karréenes førstelinjer følgende:

”Vi ventet oss et infanteriangrep, og rekkene våre var klare til kamp, relativt uskadet av artilleriet. Troppene var spente, utålmodige – trette og resignerte også, men klare. Plutselig ser jeg at sersjant Faulty som inspiserer linjen liksom stopper opp. Jeg skjønte ikke hvorfor, før en slags dirring steg opp i bena. Deretter kom en lav, dump lyd. Dirringen ble mer som et jordskjelv, deretter en sjokkbølge, det begynte å rumle og dundre, en nesten øredøvende lyd som var nesten berusende. Bakken begynte virkelig å skjelve, som om den ikke sto i ro. Litt til venstre begynte kanonene våre å skyte. Veteranen Millan, som sto ved siden av meg, så ut som han plutselig forsto, munnen sto på vidt gap som om han ville protestere, og plutselig hørte vi ingen ting, og pipen han hadde i munnen falt ned på bakken. Men han tok den ikke opp, sto bare som forstenet.
Ansiktet hans lyste så liksom opp, og deretter syntes det som om også hele første linjen, som vi var en del av, ble badet i lys av en masse reflekser i ulike farger. For rett foran oss på kanten av bakken dukket det opp en kompakt masse av kavalerister. Brystpansrene og platene, hjelmene og sablene blinket i solen og kastet metalliske reflekser av lys på våre røde uniformer.
(..) Jeg hørte vår offiser brøle, nærmest bjeffe ut ordrene om å forme karréen, nærmest bønnfalt soldatene om å våkne opp og tette åpningene, mens de fleste bare sto som forstenet av skuespillet foran oss, siden alles liv var avhengig av at vi utførte manøvren raskt. Selv gjennom den øredøvende larmen hørte vi ropene ” Leve keiseren!” Hadde vi ikke stått akkurat der vi var, ville man ha sagt at det var et strålende skue.”

Neys desperate kamp
Det er dette dødbringende, men antagelig faktisk grotesk fascinerende skuet som nettopp Victor Hugo skriver om og legger all sin poetiske evne i å mane frem: dette franske kavaleriangrepet mot de engelske kanonene og infanterikarréene ved halv-fem-tiden denne søndagsettermiddagen på bakketoppen og over på det flate platået syd for Mont Saint-Jean og Waterloo.
For dikteren, som legger til en tragisk dimensjon ved den tverrgående dype kjerreveien som er med på å stanse rytterne – noe som mest sannsynlig ikke skjedde, får dette desperate siste forsøket på å slå Wellington og engelskmennene, og i realiteten resten av Europa, en symbolverdi av hele det tragiske nederlaget og av den tragiske Prometevs-figuren til keiser Napoleon, som allerede her på en måte har tapt og står ensom på klippen på St.Helena.
Marsjal Ney, som noe senere på kvelden under et desperat forsøk på å holde stillinger nedover åsen og ut på flatene mot La Belle Alliance, han skal ha blitt overhørt skrike, med galgenhumoristisk patos, til sin generalkollega Drouet d´Erlon: ”- Hold ut min venn, for hvis ikke engelskmennene klarer å treffe oss nå, så blir vi i hvert falt drept av bourbonerne”.
Han hadde antagelig en forutanelse om hva som ville skje. At marsjalen nærmest med selvmorderisk sinne og fortvilelse kaster seg inn i alle nærkampene, helt uten tanke på å unngå de fiendtlige kulene eller kardeskene, denne ubøyelige motstanden ser ut til å holde ham på bena. Fire hester har allerede måttet knele under ham, men han reiser seg hver gang, barhodet, med løftet sabel og med blodstenkt uniform der gulldekorasjonene og epålettene henger i laser.
Ney fornemmer kanskje skjebnens ironi i dette håpløse selvmordsangrepet: han er den eneste av keiserens fireogtyve marsjaller som faktisk skal måtte sone for sin siste lojalitet – og for sine mange feiltrinn. Ikke minst de utenfor slagmarken.
Marsjal Michel Ney blir utover sommeren og høsten ettersøkt, anklaget for høyforræderi av det nye gamle kongedømmets folk i Paris; arrestert, fengslet og dømt til døden i en merkelig rettssak gjennomsyret av hevnlyst og nasjonal fortvilelse, før han blir henrettet ved skyting nederst i Luxemburghagen den 7. desember dette året – 1815.

*

Men nå, knappe seks måneder før, rider marsjalen i spissen for disse fem tusen rytterne som i løpet av en snau time og ti eller tolv gjentatte, men nytteløse forsøk med færre og færre kyrassierer, jegere og karabinierer hver gang skal oppnå sitt heroisk-tragiske ettermæle.
For Ney er en av de få som kulene tydelig ikke biter på – ikke denne dagen. Napoleon hadde selv sagt spøkende til sine ”grognard”-veteraner i keisergarden, under kampene i Champagne året før, at ”den kulen som skal felle meg, er ikke støpt ennå.” Ney kunne her si det samme.

*

Som nevnt var kavaleriangrepet, grandiost og imponerende som det fremsto, egentlig ikke bare utilstrekkelig forberedt, men den engelske motstanden kom samtidig helt overraskende på de franske soldatene. ”Alt skjedde i kaos, hulter til bulter”, fortalte senere general Kellermann, som på Napoleons ordre fulgte opp den første linjen med sine egne fire brigader av dragoner og kyrassierer. Men som også, der de sto nærmest ubevegelig og ventet nedover langs høyden , uten plass til hverken å avansere eller trekke til sidene, ble et lett bytte for de engelske kanonene som fyrte av vekselvis mitraljøseladninger med kardesker og sprenggranater.
En annen avgjørende feil eller misforståelse i de franske kavalerienhetene, var at selv om en god del av de franske rytterne kom helskinnet opp og frem til de engelske kanonene, mange red selvsagt også bevisst midt mellom kanonstillingene, så hadde de ikke i farten under forberedelsene tenkt på å ta med seg spiker og hammer i salvesken for å ”spikre” igjen og altså ubrukeliggjøre mekanismen til de engelske kanonene. De hadde ganske enkelt ikke tenkt på å få utlevert dette utstyret i løpet av de siste dagene.
For når de engelske kanonene hadde skutt de første salvene med shrapnel-ladninger og granater mot rytterne fra en 40-50 meters avstand – og de var dødelige for nesten annenhver rytter i de første linjene med sine blinkende og lett synlige brystpansre, så sprang de engelske artilleristene tilbake og søkte tilflukt inne i karréene en hundre meter bak.
Resten av skuespillet besto i at de franske rytterne sirklet rundt som aggressive bier, fyrte av et og annet skudd med karabin eller hugget med sablene inn i de engelske rekkene i firkanten, mens de selv ble beskutt av linjene.
Bølge etter bølge ble slått tilbake, selv om noen av de franske kavaleristene red over hele platået mellom karréene som de forsøkte å ri og skyte i stykker – deler av et regiment klarer til og med å nå helt over til Nivelles-veien på høyde med Mont Saint-Jean gården, og kom seg unna ved å ri tilbake langs veien i vest og bak Hougoumont.
De aller fleste av de franske kyrassierene og dragonene måtte derimot før eller senere stoppe opp og snu, ri tilbake til rett bak åskammen og omgruppere eskadronene pånytt før de kastet hestene fremover i enda et desperat forsøk. Men de ble færre og færre for hvert nye angrep."

Med forord av tidligere forsvarssjef, general Sverre Diesen.









Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side