Pris: 449,-
Bokklubbpris:299,-
Kjøp

ISBN: 9788243009196
Status: I salg
Utgivelsesår: 2015
Innbinding: Innbundet
  


Over Sydpolen

Da Shackletons drøm ble virkelighet
Hovedbok 11, 2015. Veil.pris 449,- Medlemspris 399,-
Praktbok med unike fotografier fra en eventyrlig polarekspedisjon! Antarktis er et av de mest kalde og øde steder på jorden. En isørken der mye av kontinentet fremdeles er ukjent terreng. Hva er det som likevel lokker mennesker dit? Sydpolen er også fortryllende og vakkert, der kvinner og menn reiser for å bryte krefter med elementene. For over 100 år siden prøvde Ernest Shackleton å krysse kontinentet fra hav til hav, via Sydpolpunktet. Det var først i 1957/58 at en ekspedisjon gjennomførte den reisen mange trodde var umulig. Denne boken viser i ord og bilder hvordan man med teknologiske nyvinninger og rå muskelkraft gjennomførte Shackletons drøm. En av deltagerne var Mt Everest-veteranen George Lowe, og han dokumenterte det hele med sitt kamera. I Over Sydpolen er det en rekke tidligere upubliserte fotografier - dramatiske landskap, skarpe portretter og actionbilder som beskriver denne første kryssingen av Antarktis - en av det 20 århundrets største triumfer. Boken inneholder også bidrag fra de norske sydpoleventyrerne Børge Ousland og Eirik Sønneland. LES UTDRAG: ""Vår tredje julemiddag i Antarktis ble inntatt under bisarre forhold på South Ice-depotet noen få timer før vi tok fatt på den siste strekningen mot polen. Hytta, som var satt opp året før, var nå fullstendig begravd under snøen, nesten opp til toppen av luftventilene. Fem meter under overflaten var det ikke mye plass til ti tykkledde menn i en liten hytte bygd for bare tre. Vi oppholdt oss på South Ice i tre dager for å grave frem bensinen som var gravd ned der, og for å overhale kjøretøyene. Vi skulle starte med det største lasset på hele turen, for nå kunne vi ikke hente mer drivstoff noe sted før vi nådde det depotet som lå nesten 900 kilometer forbi polen på ruten til Scott-basen. Dette var Depot 700 (avstanden i engelske mil fra Scott), som allerede var opprettet av Hillary og hans gruppe i samsvar med planen. Der vi satt tett sammenstuet i South Ice-hytta, var vi alle klar til start – en glad og avslappet gjeng av skjeggete brødre, med oljeflekker på de vindtette klærne og nye lapper påsydd over rifter og hull. Fettete skinnhansker hang i snorer rundt halsen på alle, ansiktene glødet i varmen, og magene var fulle etter tre dagers fest på hermetiske grønnsaker, biff og lammekjøtt som var frosset ned nettopp med tanke på denne begivenheten. Bunny hevet stemmen, og jeg visste at dette var ordren om oppbrudd. «Jeg vil starte herfra om en halv time. Er alle klar?» "" Jeg åpnet den tunge døren og steg ut i den lange iskorridoren som førte ut til dagslyset som trengte ned i inngangssjakten. Fra en nisje utgravd i isen hentet jeg den dyrebare esken med påskriften «Film» og klatret opp den bratte stigen. Da jeg kom opp til overflaten, tok jeg et overblikk over den veldige sletten av blendende is og den store himmelhvelvingen. Alle de andre var fremdeles der nede, og de oransje og røde kjøretøyene våre sto på rekke og rad pyntet som flaggskip på en mønstringsdag, med alle tenkelige dekorasjoner og biter av kreppapir flagrende fra radiomastene. Jeg stilte opp kameraet noen få fot fra den falmede vindpølsen. Sammen med instrumenttårnet og fire ventilhetter var den alt som markerte overflaten. South Ice-basen var nå «til leie» – om ikke så lenge ville den være fullstendig begravd. Kanskje noen vil noen finne den igjen om hundre år, eller om tusen år, som en underlig historisk merkverdighet, et bevis på at vi en gang var der. Avreisen hadde noe tappert og romantisk over seg: Himmelen var blå, og horisonten var kanskje løfterik, selv om den var blek og konturløs. Vi kjørte noen få hundre meter vestover, og deretter innrettet vi oss etter en rekke staker som var satt opp i presis orden, sjekket kompassene og startet mot sør langs den 29. meridianen. Etter åtte kilometer kom vi til en liten varde av snøblokker med et pappskilt: «Bare 880 kilometer igjen. Polen er neste stopp.» Det var Ken Blaiklock og Jon Stephenson som hadde satt den opp for to dager siden, da de satte av sted med de to hundespannene for å merke ruten med snøvarder, utføre kartlegging og sette opp flagg ved farlige sprekkområder. Etter South Ice innførte vi nå en ny rutine. Det ble nå lagt mer vekt på forskning, og hver enkelt konsentrerte seg om sitt spesielle interessefelt og det de var eksperter på. Geoff Pratt fikk mest tid og oppmerksomhet. Med seismiske metoder skulle han måle tykkelsen på islaget som dekket kontinentet. Sno-Caten hans, «Haywire», trakk på en last som også omfattet sprengstoff, og i Caten var det dyr elektronikk som skulle måle den tiden sjokkbølgene fra en eksplosjon brukte ned gjennom islaget til fast fjell og opp igjen til overflaten. Hannes la Grange, som reiste sammen med Geoff og delte telt med ham, hadde sitt meteorologiske utstyr i en gammel kasse som var festet på utsiden av kjøretøyet. Vi var nå på 1 500 meters høyde og steg gradvis mot en skimrende horisont dag for dag. Det var et underlig sted. Vi etterlot oss ikke det minste spor, og jeg kunne aldri forstå polplatåets kalde og upersonlige vesen – ikke noe annet sted var så nådeløst og monotont som dette hvite kontinentet. ""

PRESSE


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side