Pris: 399,-
Bokklubbpris:99,-
Kjp

ISBN: 9788243005396
Status: P lager
Utgivelsesår: 2010
Innbinding: Innbundet
  

Benoît Lemay

Ørkenreven

Rommel var uten tvil den mest respekterte av de tyske generalene under andre verdenskrig. Han er kjent som en særdeles dyktig strateg og kriger, men også som en mann med høy integritet, som alltid var skeptisk til naziregimet. Denne boken avslører imidlertid det siste som en myte: Rommel var fra første stund en svoren tilhenger av Der Führer. Benoît Lemay reiser med sin biografi tvil om hvorvidt en utbredt rettferdiggjørende holdning overfor Rommel er fortjent.

Prensentert av Ragnhild Mork

Dette er den første biografien om Rommel på norsk. Boken er oversatt fra fransk, skrevet av Benoît Lemay, og vi følger Erwin Rommel fra fødselen i 1891 og frem til hans død i 1944.

Han ble skrevet inn som offiserskadett i 1910, og i 1912 ble han skrevet ut fra krigsskolen som løytnant. Under første verdenskrig tjenestegjorde han først som bataljonsjef på vestfronten i Frankrike, senere i Italia. I 1917 ble han som den yngste person i historien tildelt den ettertraktete medaljen Pour le Mérite av keiseren for at hans bataljon hadde tatt til fange over 9000 italienere.

I 1916 giftet den da 25-årige løytnant Rommel seg med Lucia Maria Mollin, som han senere fikk sønnen Manfred med. Han skrev til henne fra fronten hver eneste dag, som han gjorde gjennom hele ekteskapet, noe som langt fra var vanlig. Fra før hadde han en datter som var født utenfor ekteskap.

Hitler til makten
Da major Rommel fikk høre at Hitler var blitt valgt til tysk kansler 30. januar 1933, mente han det var en lykke for landet. Selv om han ikke brydde seg om politikk, oppfattet han Hitler som en patriot som ville gjenreise hæren til sin fordums status. Til tross for dette kom ikke Rommel med antisemittiske utsagn, og han meldte seg ikke inn i nazipartiet.

I februar 1940 fikk han kommandoen over 7. panserdivisjon, som ble satt inn i Frankrike under krigshandlingene der. En ting var tyskerne og franskmennene enige om: Sjefen for 7. panserdivisjon ledet definitivt en ”spøkelsesdivisjon”, på en dag rykket den frem 32 mil! Tilnavnet skyldtes divisjonens svært raske fremrykning, og fordi fienden aldri kunne vite hvor den var og ville angripe fra.

Nord-Afrika 1941
Mest kjent er Rommel for Nord-Afrika, der erobret han området mellom libyiske El Agheila og egyptiske el-Alamein, 10 mil vest for Kairo. Rommel hadde en urokkelig tillit til Hitler. Og Rommel var Hitlers favorittgeneral. Da Hitler utnevnte Rommel som sjef for styrkene i Nord-Afrika, bestemte Hitler at Rommel skulle lede den med begrunnelsen at han var ”en utrolig hard kommandant”. Ifølge Hitler krevde Afrikas klima og topografi en mann av Rommels støpning. I hans øyne var Rommel en positiv, optimistisk person som ikke nølte med å bruke uortodokse metoder for å takle vanskelige situasjoner. Rommel kunne også inspirere troppene.

Hitler hadde sendt unnsetningsstyrken til Nord-Afrika utelukkende for å hindre at området gikk tapt. Rommel derimot svevde i troen på at han var plassert i en nøkkelposisjon og at det var strategisk viktig å erobre Suezkanalen og Egypt. Det falt aldri Rommel inn at Nord-Afrika ikke var annet enn en biscene for Hitler og de militære toppsjefene. Det var felttoget mot Russland som der stod i fokus.

Rommel var offensiv i angrep med lynraske beslutninger og handlet på øyeblikkets innskytelse med rask evne til å omstille seg til nye situasjoner. Han hadde en personlighet preget av iver etter å gå til aksjon, som en kollega av ham sa: ”Han var utrolig oppfinnsom, hvilket førte til at han selv i ekstreme situasjoner klekket ut overraskende løsninger, som rammet fienden som lyn fra klar himmel. I farens stund var han alltid i teten og ga oss ordre.” Takket være sine raske beslutninger og raske manøvre utklasset tyskerne sine motstandere, primært fordi Rommel i stedet for å delegere kommandoen til sine underordnede, selv dirigerte sine pansertropper.

Krigslykken snur – slaget ved El-Alamein
Fra mai 1942 begynte det meste å gå på tverke for Rommel. Han hadde fått mangelfull informasjon fra etterretningstjenesten. Rommel klarte bare delvis å lure motstanderen inn i fellen han hadde satt opp. Han møtte uventet motstand, og de amerikanskbygde stridsvognene overgikk de beste stridsvognene til Rommel.

I august kom general Bernard Law Montgomery til Egypt som sjef for 8. arme i håp om at den tredje generalen som møtte Rommel, ville lykkes å beseire ørkenreven. I september var Rommels tap store. Britenes tap var også store, men i motsetning til Montgomery hadde Rommel problemer med å erstatte tapene. Totalt hadde Panzerarmee Afrika i underkant av 90 000 mann, mens Montgomery hadde omtrent 195 000. Britene kunne mønstre dobbelt så mange soldater, fem ganger så mange stridsvogner og tre ganger så mange fly.

Under press fra en overlegen fiende og med fare for å bli satt for en tysk krigsrett, trakk Rommels divisjon seg tilbake ut av Libya til Tunisia med mål om å trekke seg ut av Afrika. Men Hitler dikterte umiddelbart en radiomelding til Rommel om å bite seg fast i Nord-Afrika, koste hva det koste ville. Rommel bestemte seg for å dra til Tyskland og snakke med Hitler.
”Hvordan våger De å forlate Deres post uten min tillatelse?” spurte Hitler, da Rommel kom inn i møterommet hjemme i Tyskland. Rommel fremmet budskapet om å evakuere fra Nord-Afrika, hvorpå Hitler mistet fullstendig selvbeherskelsen og skjelte ut Rommel. Hvorfor Hitler ikke lot Rommel vende tilbake til Tunisia, til tross for at den militære situasjonen var meget kritisk, har foranlediget tallrike spekulasjoner. Var ørkenreven så svekket av sykdom? De gjenværende delene av Afrikakorpset endte i alliert krigsfangenskap.

Geni, eller tysk offiser blant mange?
Ingen hadde tidligere steget så fort i gradene som Rommel. Da han begikk selvmord, mistenkt for å ha vært delaktig i 20. juli attentatet mot Hitler, var han generalfeltmarskalk bare med Göring over seg. Rommel var en mester på improvisasjon og greide å få det ytterste ut av sine underordnede. Men i Afrika misforstod han forsyningens betydning og trosset ordrer om å ha en defensiv rolle delvis på grunn av sin ærgjerrighet. Rommel tok gjerne all æren selv. Nærheten til Hitler og hans profil som ørkenrev i propagandaen gjorde Rommel til et idol i Tyskland. Samtidig med kampene i Nord-Afrika presterte tyske offiserer spektakulære seiere i Sovjetunionen i klasse med Rommel, uten å få den samme hyllesten i samtidens propaganda og historieskriving etter krigen. Rommel var ikke bedre enn mange andre tyske offiserer, han var bare mer kjent, mener enkelte.

Dette er en absolutt leseverdig og omfattende bok, særlig for deg som er interessert i militærhistorie og andre verdenskrig. En rekke problemstillinger blir trukket opp, som hvilken rolle spilte Rommel i propagandaapparatet? Og hvorfor gikk Rommel fra å være Hitlers yndlingsgeneral til å bli tvunget av den samme til å ta sitt eget liv i 1944? Boken gir en spennende innføring i hvordan slag foregikk, og hvordan Rommel ridderlig behandlet allierte fanger.


PRESSE

 
 


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side