Pris: 429,-
Bokklubbpris:99,-
Kjp

ISBN: 9788203213199
Status: P lager
Utgivelsesår: 2010
Innbinding: Innbundet
  

William Dalrymple

Den siste mogul

Dynastiets fall, Dehli, 1857
I mai 1857 ble den indiske hovedstaden åsted for det blodigste opprør mot det britiske imperiet. Katastrofen i Delhi la byen i ruiner og førte til stormogulens fall og undergangen til en enestående hinduislamsk lærdomskultur. William Dalrymples bok om den siste mogul er spennende som en historisk thriller, samtidig som den kaster nytt lys over Indias historie og verdenshistoriens viktigste antikoloniale opprør.

Den siste av stormogulene
En klam og disig novemberettermiddag i 1862 blir et innsvøpt lik senket i jorda av en gruppe britiske soldater i en anonym grav bak et fengsel i Rangoon. Stillheten er skremmende. Her er ingen som sørger over eller hyller den døde. For den ansvarlige britiske offiseren har gitt streng beskjed: Det skal ikke etterlates et eneste spor som viser hvor den siste Stormogulen hviler.

Mogulen er Bahadur Shah Zafar II, den siste hersker fra det en gang så mektige moguldynastiet som tidligere hadde kontrollert mesteparten av India fra hovedkvarteret Det røde fort i Delhi. I 1857 ble den blomstrende byen senter for et voldsomt og hasardiøst opprør mot den engelske kolonimakten, det store mytteriet, som britene kalte det. Beleiringen av Delhi ble Zafars Stalingrad, en kamp til døden mellom to makter uten mulighet til å slå retrett.

India - fredelig sameksistens mellom ulike kulturer
Tidlig på 1500-tallet hadde den første stormogul (eller mughal, som egentlig betyr mongol) Babur - etterkommer etter erobrere som Timur og Djengis Khan - invadert Punjab, beseiret den afghanske sultan av Dehli ved Panipat og erklært seg som hersker over India. Gjennom mer enn 300 år skulle mogulhoffet styre store deler av India og la hindukulturen leve i fredelig sameksistens med den islamske sivilisasjonen. Baburs barnebarn Akbar hadde lagt grunnlaget for en ny og bredt sammensatt sekulær stat, som gjennom århundrer oppnådde slående resultater innen kunst, litteratur, arkitektur og økonomisk aktivitet.

Britene ekspanderer
På begynnelsen av 1800-tallet hadde imidlertid britene gjennom det mektige ostindiske kompani erobret makten over store deler av India. Mot midten av århundret satt stadig den siste av stormogulene som keiser i Det røde fort i Delhi, men nå redusert til en marionettfigur på britiske imperialisters nåde, en maktesløs sjakkbrettkonge tett ved å bli veltet overende. Bahadur Shah Zafar II regnes som en av de mest tolerante og velsette i sitt dynasti, men samtidig en defensiv og ubesluttsom drømmer på tronen. Han var poesielsker og selv poet og mystiker, en fremragende kalligraf og sufitilhenger, beskytter av miniatyrmalere og en ivrig hagearkitekt med grønne fingre.

Hat og rasisme
Det ostindiske kompaniets første tjenestemenn var en rekke sympatiske og svært eksentriske skikkelser som følte seg dypt tiltrukket av den høye hoffkulturen Delhi fremdeles representerte. Rundt år 1800 tok de mange britene seg gjerne indiske hustruer, omfavnet indisk kultur og fikk tilnavnet ”hvite moguler”. Femti år senere måtte det forholdsvis utvungne forholdet mellom indere og briter vike for hat og rasisme. Særlig to ting gjorde slutt på den fredelige sameksistens: Britenes økte styrke og skiftet i maktbalansen førte til en holdning av utilslørt imperiearroganse, og den evangeliske kristendommens overtak og pietistisk misjonsiver under Victoria-tiden så ikke lenger inderne som arvinger til en samlet og sublim visdom, men snarere som stakkars uopplyste hedninger eller liderlige muslimske villmenn som ventet på sin omvendelse.

Mytteri blant sepoyene
Kompaniets maktstilling hvilte i all hovedsak på sepoyene. De rekrutterte, innfødte menige soldater utgjorde Kompaniets mektige hærstyrke, som bare i Bengal bestod av 139 000 mann. Etter hvert merket soldatene i stigende grad at deres britiske herrer ikke lenger respekterte deres religion og tradisjoner. Da ryktet begynte å gå blant sepoyene om at svine- og oksefett nå ble brukt til patronsmøring, vakte det religiøse lidenskaper fordi svinet er urent for muslimene og kua hellig for hinduene. Dermed brøt oppstanden løs, ”det store mytteriet” i britisk språkbruk eller ”den første indiske frihetskrig”, som det er blitt hetende i indisk historieskrivning. Zafars elskede Delhi ble hovedsetet for opprøret, og sepoytropper strømmet til byen fra hele det nordlige India. Helt fra starten var det klart at britene enten måtte gjenerobre Delhi eller tape sitt indiske imperium for alltid.

Kongens skjebnesvangre valg
Mogulens autoritet hadde i 1857 skrumpet kraftig inn, og i virkeligheten eksisterte den bare innenfor murene rundt Det røde fort, som var han en indisk pave fanget i sin egen Vatikanby. ”Du som trer inn i dette triste slott, blir fanget for livet i et europeisk fengsel”, skrev Zafar i et av sine dikt. Likevel ville sepoyene gjøre ham til sitt samlende opprørsymbol, trass i at hans maktstilling var som kongebrikkens på sjakkbrettet etter å ha blitt stilt matt. ”Alt jeg ønsker er ensomhet og å leve tilbaketrukket”, uttalte kongen under hoffets overlegninger. Sine mange gode egenskaper til tross hadde ubesluttsomhet alltid vært hans største svakhet.

Men nå var han stilt overfor sepoyenes krav, og i dette øyeblikket på mandag 11. mai 1857 skulle han fatte den mest avgjørende beslutning han noensinne ville ta. Mesteparten av Delhis elite hadde allerede instinktivt samlet seg i motstand mot sepoyenes plyndring og mytteri. Likevel tok Zafar et for ham ukarakteristisk besluttsomt valg. Han gav opprørerne sin velsignelse. Det er ikke vanskelig å gjette årsaken. Med bevæpnede, truende og opphissede sepoyer rundt seg på alle kanter hadde han i realiteten ikke rare valget. Dessuten hadde han lite eller ingenting igjen å tape. Så trass i sin utvilsomme frykt, sinne og irritasjon over sepoyene, gav Zafar – om enn nølende og motvillig – mytteristene sin velsignelse og tok det avgjørende valget som drastisk skulle endre skjebnen til så vel hans dynasti som til Delhi by, og knytte dem begge til det store opprøret.

Muligens kunne Zafar se mytteristenes ankomst ikke bare som en ny forbannelse, men at de faktisk kunne representere en Guds hånd og en sjanse han ikke engang hadde kunnet drømme om til å stable sitt store moguldynasti på beina igjen. For aldri tidligere hadde en så mektig kombinasjon av krefter sluttet seg sammen for å utfordre britisk overherredømme. Ved å kombinere Kompaniets egne indiske armeer med mogulenes stadig potente mystikk forandret Zafars nølende aksept av lederskap revolten etter hvert fra å være et enkeltstående mytteri i hæren – skjønt et som også innebar et usammenhengende utbrudd av drap og plyndring av Delhis sivilbefolkning – til å bli den mest alvorlige væpnede utfordring noe vestlig imperium kom til å møte noe sted i verden i løpet av hele det nittende århundre. For Zafar var likevel det mest umiddelbare spørsmålet om han ikke bare hadde byttet et sett av herrer mot et annet.

Delhi fra idyll til inferno
Dalrymple tegner et levende bilde av det myldrende dagliglivet gjennom døgnet i Delhis ulike miljøer før opprøret. Likevel aner vi en by i bekymringsfull likevekt, med stigende rivalisering mellom troende og vantro, og det blir etter hvert lett å tyde tegnene på at det brygger opp til storm. Etter 11. mai 1857 er mogulhovedstadens gamle idyll erstattet av inferno. Mennesker skal flås levende, spiddes eller brennes. Blodet flyter i gatene, og luften er forpestet av liklukt og råttenskap i den kvelende varmen. Det herjes, plyndres og røves overalt, og brutaliteten er nådeløs fra begge sider. Anarkiet råder, og spioner og etterretningsfolk lurer i bakgrunnen. Det massakreres i palasset, og hevngjerrighet er satt i høysetet. Jihadister og mujahedin strømmer inn i byen med paroler om hellig krig. I mer enn to måneder blir byen plyndret og terrorisert av innveltende bølger av sepoyer og jihadister.


PRESSE
"Storslått historisk thriller om den siste mogul [...] en fascinerende beretning på 590 boksider med nytt kildemateriale fra indiske arkiver i form av 20 000 uåpnede dokumenter på persisk og urdu om det store sepoy-mytteriet i 1857, også kalt den første indiske frihetskrig.

Dermed kan forfatteren, kjent i Norge for bøker som «I skyggen av Bysants» og «I Kalis tid», gi en mye mer balansert framstilling enn tidligere av opprøret som nesten veltet det britiske imperiet.

... William Dalrymple tegner et levede bilde av det mangfoldige livet i Delhi under den siste stormogul."

Arne Dvergsdal, Dagbladet



Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side