Pris: 369,-
Bokklubbpris:99,-
Kjp

ISBN: 9788282112369
Status: P lager
Utgivelsesår: 2012
Innbinding: Innbundet
  

Svein T. Arneberg, Kristian Hosar

Vi dro mot nord

Tyskernes skildring av felttoget i Norge april 1940
9.april 1940. Slagskipet Blücher har gått ned med dramatiske tap i Drøbaksundet, og tyske transportskip er senket av britiske ubåter i Kattegat. Den tyske invasjonsstyrken er vingeklippet, men Hitler er krystallklar på at Norge MÅ okkuperes før det kommende angrepet på Vest-Europa. I denne uvanlige fremstillingen av felttoget i Sør-Norge forteller tyske soldater og offiserer hvordan de opplevde dagene fram mot den norske kapitulasjonen i juni 1940.
Hovedbokpresentasjon av Dan Petter Neegaard

Et omfattende arbeid med dokumenter fra private og offentlige tyske arkiver, samt intervjuer med tyske soldater, offiserer og etterkommere gir oss en annen side av historien om felttoget i Norge, denne gang sett fra angripernes side. Forfatterne av ”Vi dro mot nord” baserer seg utelukkende på tyske kilder, og boken avslører selvfølgelig store sprik i forhold til hva vi er vant til av nedtegnelser om hva som skjedde i de dramatiske april- og maidagene i Sør-Norge i 1940. Dette er og blir en skildring sett med tyske øyne, men er viktig for helhetsforståelsen av kampen om Norge. Bokens hovedkilder er generalløytnant Richard Pellengahrs personlige opplevelser skrevet på 50-tallet, og fotsoldat Herbert Sillas nærmest stenografiske dagbok fra krigen. Pellengahr var sjef for 196. Infanteridivisjon, en av to divisjoner som ble satt inn i angrepet på Østlandet. Herbert Silla var soldat i 340. Infanteriregiment, underlagt Pellengahrs kommando.

I februar 1940 hadde general Friedrich von Falkenhorst fått i oppdrag av den tyske overkommandoen å angripe og okkupere Norge og Danmark. Von Falkenhorst var lite kjent med norske forhold, men gikk til innkjøp av Karl Baedkers bok ”Norwegen – Handbuch für Reisende”. Her hentet han grunnleggende informasjon om Norge, leste kart og laget i løpet av få timer en skisse for hvordan Norge skulle tas.

Felttoget mot Norge og Danmark fikk kodenavnet Weserübung, og ble regnet som et av historiens dristigste operasjoner så langt. Den tyske overkommandoen kjente godt til den svake norske forsvarsevnen, men så det som strategisk nødvending å etablere utgangspunkter for Atlanterhavet, samt sikre malmtrafikken på Narvik. Tyske militære krefter syntes angrepet var risikabelt, og det ble ikke bedre av at veltrente kampavdelinger ble satt ut av spill under transporten til Norge. 

Generalløytnant Pellengahr hadde fått ansvaret for Østfold, Oslo, Akershus, Østerdalen, Gudbrandsdalen og Møre og Romsdal, men da han gikk i land i Oslo var han dyster med tanke på hvordan felttoget skulle gå videre. Torpederingen i Kattegat hadde redusert styrkene hans betydelig, samt at store mengder materiell hadde gått til bunns. Og det gjorde ikke saken noe bedre at den politiske situasjonen i Norge hadde utviklet seg ugunstig for tyskerne. Kongen og regjeringen var i ferd med å slippe unna, og hadde tonet flagg. Norge sto på Englands side. Det kom neppe til å bli en fredelig okkupasjon slik tyskerne hadde håpet på. Det måtte brukes makt, og Pellengahr forteller i boken at han var langt fra seierssikker i forhold til møtet med den norske motstanden.

Pellengahrs første oppgave ble å sikre Oslos sydøstre flanke for å splitte kontakten mellom de norske styrkene nord og sør for byen, og i tillegg skaffe tyskerne kontroll over grenseovergangene mor Sverige. Tidlig på morgenen den 12. april marsjerte 1. bataljon av 362. infanteriregiment ut Mosseveien mot Fredrikstad og Halden. Major Georg Maetschke hadde fått beskjed om å ta fylket til fots, men klokken ett samme formiddag, etter om lag 15 kilometers framrykning dukket generalløytnant Pellengahr opp og spurte spydig om hvor lang tid Maetschke egentlig trodde han hadde. Den nye ordren var klar; ”De har å rekke Fredrikstad i dag. I morgen skal Halden være på deres hender. Bataljonen må øyeblikkelig lastes opp på biler”. Raskt tilbake i Oslo rekvirerte tyskerne tung transport, og tvang blant annet norske sjåfører til å frakte styrkene sørover. Bit for bit avdekker boken hvordan tyskerne med opplevde at by etter by i Østfold falt for overmakten, og på kvelden den 13. april oppnådde major Maetschke det verken Karl den 12. eller andre fiendtlige hærførere hadde klart – å innta Fredriksten festning. 

Det neste oppdraget 196. infanteridivisjon fikk var å gå mot Trondheim. Den 14. April fikk Pellengahr beskjed om at engelskmennene var i ferd med å gjøre landgang på nordvestlandet. Ordren fra von Falkenhorst var så raskt som mulig å ta Sørøst-Norge gjennom to parallelle løp, Gudbrandsdalen og Østerdalen. Med tyske øyne og ord skildres kampene på vei nordover, og som på et geografisk puslespill beskriver boken hvordan Norge sakte men sikkert legges under hakekorset. Minnesund, Strandlykkja, Hamar, Lillehammer, Kvam, Dovre, Åsta, Rena og Dombås tas med varierende motstand. Mil for mil strakk den tyske okkupasjonsmakten seg langs to dalfører nordover. Mange av kampene ble opplevd som intense og harde, mens det andre steder forbløffet soldatene hvor lett det kunne gå. Hamar ble tatt, i følge tyskerne, med kun tre (!) mann. Ved Kvam møtte de hard engelsk motstand, og Herbert Silla skriver i sin dagbok at motstanderne forsvarte seg seigt og tappert; ”Erfaringsforskjell var forklaringen på engelskmennenes suksess så langt på Kvam. Det aktive engelske regimentet kom fra India og Palestina. Tyskerne var langt dårligere stilt; de menige hadde bare et halvt års tjeneste. Derimot klaffet tyskernes organisasjon perfekt.”

”Vi dro mot nord” tar nærmest kronologisk for seg hvordan de tyske styrkene aggressivt og systematisk nedkjemper norske forsvarsverker våren 1940. Dette er på mange måter historien om felttoget i Norge slik tyskerne ønsker å framstille det, men boken avslører samtidig hvor tynne mange av angrepene var. Transport og forsyningsproblemer var en ting, men skildringene gir også en pekepinn mot hvor kaotisk det kunne være på tysk side. Øynevitneberetninger forteller om svak koordinering og overraskende møter med tropper som ikke visste om hverandre. 

Med denne boken gir forfatterne et bilde av krigen i Norge sett fra den andre siden. Selv om de tar visse forbehold til riktigheten i enkelte av detaljene, er boken et viktig historisk supplement om kampene i Sør Norge i 1940.

PRESSE
(Terningkast fem), Guri Hjeltnes, VG


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side