Stalins norske fanger

Hvorfor ble over 200 nordmenn satt i fangenskap i et alliert land?

Under andre verdenskrig ble over 200 nordmenn tatt til fange av sovjetiske styrker og tvunget til å kjempe for livet i sovjetiske tvangsarbeidsleirer. Hvem var disse nordmennene? Og hvorfor ble de satt i fangenskap i et alliert land? Boken «Stalins norske fanger» kaster nytt lys over et glemt kapittel i historien om andre verdenskrig.

Da andre verdenskrig var over satt millioner av mennesker som krigsfanger i Europa. Blant dem var også mange nordmenn. De fleste av disse var tatt til fange av den tyske okkupasjonsmakten, og deres opplevelser har i ettertid blitt grundig dokumentert i krigslitteraturen. Mindre kjent er det at det også i Sovjetunionen, Norges allierte i øst, satt nordmenn i fangenskap. De var kommet dit av høyst forskjellige grunner, og fikk svært ulike skjebner.

«Stalins norske fanger» tar for seg de norske sovjetfangenes historie; Hvem de var, hvorfor de ble fanget, hvordan oppholdet i fangenskap fortonet seg og hvilken skjebne de fikk. Leseren blir kjent med dramatiske enkeltskjebner og med Norges forhold til den mektige nabo i øst.

Ubesvarte spørsmål

Det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål knyttet til nordmenns opphold i sovjetiske fangeleirer under og i kjølvannet av andre verdenskrig. Sovjetiske myndigheters håndtering av fangesakene var fra starten preget av løgner og bevisst tilbakeholdelse av informasjon. Den kalde krigen gjorde det ikke bedre, og satte lenge en effektiv stopper for innhenting av pålitelig opplysninger. Mange pårørende har levd i uvisshet om hva som skjedde med sine.

Historiker Ane Ringheim Eriksen har gjennom tilgang til krigsfangearkivet i det russiske statlige riksarkivet identifisert 209 nordmenn som i løpet av krigen havnet i sovjetisk fangenskap. Boken bygger også på beretninger fra hjemkomne fanger; flertallet vendte tilbake til Norge i løpet av etterkrigsårene, men minst 57 nordmenn døde i sovjetisk fangenskap.

Fanget i kamp

Nordmennene som ble satt i sovjetisk fangenskap kan grovt deles i tre grupper, der frontkjemperne utgjorde den største gruppen. Frontkjemperne var personer som under andre verdenskrig kjempet frivillig for tyskerne. I alt meldte 15 000 nordmenn seg til fronttjeneste under krigen, og omlag 6 000 av disse deltok i kamper ved fronten. De aller fleste var tilknyttet Waffen SS, og kjempet i hovedsak på østfronten. Mange av dem kom ikke hjem da krigen var over – de ble enten tatt til fange, eller døde på slagmarken.

Til sammen ble 136 norske frontkjempere tatt til fange av sovjetiske styrker. Mange var såret og klarte derfor ikke å ta seg tilbake bak egne linjer under kampene, andre ble tvunget til å overgi seg etter at kompaniet de tilhørte ble omringet. Noen gikk også frivillig over på sovjetisk side.

Kidnappet sivile

Også sivile nordmenn kom under ulike omstendigheter i sovjetisk fangenskap. Enkelte ble regelrett kidnappet av sovjetiske styrker; fiskebåter ble kapret på havet og mannskapet tatt med. Folk som var bosatt langs kysten i Nord-Norge ble hentet hjemme og brakt over til Sovjetunionen. Totalt havnet 66 sivile nordmenn i sovjetiske fangeleirer.

Hendelsen på Svensgrunnen utenfor Senja 12. april 1943 er det mest kjente tilfellet der sovjetiske styrker kidnappet sivile nordmenn. Denne dagen gikk den sovjetiske ubåten K-21 til angrep på fem norske båter og drepte ti fiskere. Før den forlot fiskefeltet tok den fiskerne på skøyta «Skreien» med seg. De ble brakt til Murmansk og ble bedt om å melde seg til russisk tjeneste. En av fiskerne gikk med på dette, de seks andre ble sendt i fangenskap. Av de seks som ble sendt i fangenskap overlevde bare tre. De andre bukket under for sult eller sykdommer i de sovjetiske leirene.

En del av de sivile nordmennene som kom i fangenskap ble arrestert på vei inn i Sovjetunionen, og anklaget for ulovlig grenseovertredelse. I løpet av høsten 1940 reiste mer enn hundre personer fra Øst-Finnmark over grensen. De valgte å flykte fra det tyskokkuperte Norge og søkte trygghet hos naboen i øst. Men da de krysset grensen var det flere som ble siktet for ulovlig grenseovertredelse, kontrarevolusjonær virksomhet og spionasje, og dømt til mange års tvangsarbeid.

I sovjetisk tjeneste

Da Tyskland i juni 1941 gikk til angrep på Sovjetunionen, kom flere av nordmennene som hadde flyktet over grensen i aktiv tjeneste på sovjetisk side. De ble et viktig element i kampen mot tyskerne i Nord-Norge.

Nordmennene som lot seg verve fikk opplæring i etterretningsvirksomhet. De fikk trening i våpenbruk, kartlesing, sabotasje og fallskjermhopping. Enkelte fikk i tillegg utdannelse i radiotelegrafi. Etter endt opplæring ble noen sendt tilbake til Norge for å rapportere om tyskernes virksomhet, mens andre gjorde tjeneste ved telegrafsentralen i Murmansk der de dekodet og oversatte meldinger fra Norge.

Da Finnmark ble frigjort av sovjetiske styrker i 1944, var det ikke alle som fikk vende tilbake. Syv nordmenn var under oppholdet i Sovjetunionen blitt beskyldt for antisovjetisk virksomhet, blant annet for å ha røpt sovjet-russiske statshemmeligheter for kongelige norske myndigheter i Sverige. Disse ble dømt for brudd på den sovjetiske straffeloven og måtte tilbringe etterkrigsårene i sovjetiske fangeleirer.

Av de syv partisanene som kom i fangenskap, var det bare fire som kom hjem i live.

Den lange reisen

Kampen for livet startet umiddelbart etter at fangene kom i sovjetisk varetekt. Mange av dem – særlig frontkjemperne – var ofte skadet og hadde vondt for å bevege seg. Likevel måtte de gå til fots til de sovjetiske mottaks- og samlingspunktene. Marsjer på flere mil var ikke uvanlig. Mangelen på forpleining underveis bidro til at mange bukket under allerede før de var blitt registrert som krigsfanger. De som ikke klarte å holde følge ble enten skutt eller liggende for å fryse i hjel.

Den videre transporten til arbeidsleirene var en enorm påkjenning. Reisen kunne ta opp til to uker, og i mange tilfeller ble flere hundre fanger stuet sammen i lukkede jernbanevogner med lite mat og vann. I sommermånedene ble temperaturen inne i vognene svært høy, og om vinteren var det fanger som frøs i hjel. De sanitære forholdene var elendige, og mange fanger døde underveis.

Livet i arbeidsleirene

Oppholdet i de sovjetiske tvangsarbeidsleirene var svært hardt. Den tøffeste utfordringen fangene sto overfor var kampen mot sult og sykdommer. Fangene måtte arbeide lange dager med hardt kroppsarbeid, og matrasjonene var utilstrekkelige. Fangenes sykejournaler er tydelige vitnesbyrd på de elendige forholdene i leirene – sunne, friske unge menn fikk i løpet av måneder halvert kroppsmassen sin.

Kombinasjonen av hardt arbeid, lite mat, elendige hygieniske forhold og kulde gjorde at svært mange bukket under. De som ble tatt til fange tidlig i krigen hadde små sjanser til å komme hjem. Disse måtte kjempe mot sult og sykdommer gjennom alle de vanskelige krigsårene. De som ble tatt til fange under kapitulasjonen i mai 1945, hadde langt bedre overlevelsessjanser. De vanskelige forholdene i leirene gjorde at minst 57 av de 209 nordmennene som kom i sovjetisk fangenskap døde.

Vanskelige forhandlinger

Kort tid etter krigen satte norske myndigheter i gang arbeidet med å få hjemsendt alle de norske fangene, også frontkjemperne. Men det var ikke lett å få svar på hva som hadde skjedd med de som var kommet i fangenskap i Sovjetunionen. I første omgang valgte ofte sovjetiske myndigheter å nekte for at personene overhodet hadde befunnet seg i landet, og deretter å oppgi uriktige dødsårsaker, for så plutselig å sende dem hjem i live.

Norske myndigheter var svært redd for å foreta se noe som kunne provosere den mektige naboen, da det kunne skade arbeidet med å få hjemsendt fangene som fortsatt oppholdt seg der. De var særlig forsiktige med å ettersøke personer som sovjetiske myndigheter allerede hadde slått fast at ikke befant seg på sovjetisk territorium.

Dessuten drev utenriksdepartementet stadig brannslukking etter den norske pressen. Norsk presse var opptatt av arbeidet med å få hjem sovjetfangene. Da de tre overlevende nordmennene fra fiskebåten «Skreien» kom hjem fra sovjetisk krigsfangenskap i juni 1946, var medieinteressen stor. De tre fiskerne hadde lite negativt å si om behandlingen de hadde fått i Sovjetunionen, men det ble likevel laget flere store negative oppslag i Aftenposten og Morgenbladet i dagene etter at de kom hjem.

Den negative pressedekningen ble tatt ille opp i Sovjetunionen. En brukte løslatelse av norske fanger til å forsøke å bedre forholdet til Norge, som et tegn på godvilje fra sovjetiske myndigheters side. De norske reaksjonene ble imidlertid ikke som en hadde forestilt seg, og den negative pressedekningen ble sett som «bakvaskelseskampanjer» som den norske regjeringen hadde igangsatt for å sverte Sovjetunionens anseelse hos det norske folk.

Den vanskelige friheten

For mange av nordmennene som vendte tilbake etter fangenskap i Sovjetunionen, ble friheten nesten like vanskelig som fangenskapet. Traumene etter mange år med krig, sult og fornedrelse satt lenge i kroppen, og møtet med hjemlandet og hverdagslivet i Norge ble ikke alltid slik de hadde drømt om. For mange frontkjempere ble ikke overgangen den største, da de kort etter hjemkomsten ble arrestert, siktet for landssvik og satt i norske arbeidsleirer.

Kilder:

Ane Ringheim Eriksen, 2012: «Stalins norske fanger».

Ane Dalen Ringheim: Foredrag i Oslo Militære Samfund, 26. april 2004: «Bak piggtråd i øst – nordmenn i sovjetisk fangenskap 1940–1955» http://www.oslomilsamfund.no/ oms_arkiv/2004/2004-04-26-Ringheim. html [lest 13.12.2012]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 



ISBN: 9788230400845
Status: På lager
Utgivelsesår: 2012
Innbinding: Innbundet
Stalins norske fanger
I løpet av andre verdenskrig ble over 200 nordmenn tatt til fange av sovjetiske styrker og tvunget til å kjempe for livet i sovjetiske tvangsarbeidsleirer. Hva hadde ført disse nordmennene til Sovjetunionen, og hvorfor ble de satt i fangenskap i et alliert land? 


Om historieklubben
Kontakt oss
Medlemsbetingelser
Spørsmål og svar
Personvern
Slik handler du
Logg inn på Historieklubben
Gå til min side